Medieshowet mot Iran minner skummelt mye om opptrappingen til invasjonen av Irak. Med skremselspropaganda basert på oppspinn og fabrikasjoner søkes det å legitimere et framtidig angrep. Medias
rolle i å avsløre de falske motivene og løgnene er like lite imponerende nå som tilfellet var med Irak.
Siden den iranske revolusjon i 1979 har regimet i Teheran stått lavt i kurs hos makthavere og media i Vesten. Kanskje ikke så rart da amerikanske og britiske oljeselskap ble hevet ut
av landet da ayatollah Khomeini tok makta fra den USA-støttede sjah Muhammed Reza Pahlavi. Landets oljeindustri ble også nasjonalisert i 1953, men da konspirerte CIA med sjahen og fjernet den
demokratisk valgte presidenten, Mosaddeq, ved militærkupp.
I 1980 startet Saddam Husseins Irak en åtte år lang krig mot Iran. Den gangen var han en respektert mann i Vesten. Presidentene Bush Sr. og Ronald Reagan oppfordret til handel med Irak og solgte dem
våpen - til bruk mot egen befolkning og Iran. Hussein var til og med æresborger av Detroit og hadde USAs støtte i krigen som tok livet av oppmot 1,5 millioner mennesker - de fleste iranere.
Mens forholdet til Iran har vært stabilt dårlig falt den irakiske diktatoren i unåde. Man startet sanksjoner som man regner med tok livet av minst 500.000 irakiske barn. Embargoen gjaldt blant annet
medisiner og utenriksminister under Bill Clinton, Madeleine Albright, svarte kritikken med å si “vi synes det er verdt det”.
En flyforbudssone med tilhørende bombing over omtrent ⅔ av Irak ble en realitet etter Gulfkrigen. Etter 11. september startet løgnene om at Al Qaida var i ledtog med Saddam og at Irak hadde
masseødeleggelsesvåpen og var en trussel mot USA. De fleste var klar over at det bare var oppspinn - nå vet alle det. Tragedien er at nesten ni år etter invasjonen startet har sannsynligvis over én
million mennesker dødd som følge av krigen (Justforeignpolicy.org mener 1,5 mill.), og freden er ennå en fjern drøm.
Krigshissingen vi ser mot Iran i dag minner skummelt mye om den som førte til blodbadet i Irak. En handelsembargo har vært i effekt mot landet lenge og ropene om angrep blir stadig
hyppigere. Med unntak av Ron Paul handler utenriksdebattene i den amerikanske presidentkandidatvalgkampen nærmest om hvem som er lettest på avtrekkeren mot den persiske kjempen.
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) slapp en rapport i november hvor de antyder at Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Problemet er at rapporten nesten utelukkende baserer seg på
gammelt materiale, det meste allerede utgitt. Til Klassekampen sier tidligere direktør i IAEA, Robert Kelly, at Mohammed ElBaradei, byråets forrige sjef, hadde den samme informasjonen tilgjengelig i
2009, men valgte å ikke publisere da han ikke visste hvor den kom fra eller hvem som hadde skrevet den, i tillegg til at den hadde navn visket ut. Til Al Jazeera uttalte Kelly at den nye
informasjonen kunne være et falsum.
Så kan man lure på hvorfor IAEA plutselig kommer fram til andre konklusjoner basert på nesten likt bevismateriale. Svaret kan være så enkelt som navnet på direktøren: Yukiya Amano. Klassekampen
siterer wikilekkede dokumenter fra den amerikanske ambassaden i Wien som sier “han er solid plassert på USAs banehalvdel i alle strategiske avgjørelser, fra utnevnelser av toppstillinger til
håndteringen av Irans påståtte atomvåpenprogram”, og konkluderer at Amanos “vilje til å snakke åpent med amerikanske samtalepartnere (…) lover godt for vårt framtidige forhold”.
Journalistlegende og Pulitzerpris-vinner, Seymour Hersh, har fulgt saken i over et tiår og sier i et intervju med DemocracyNow! at rapporten fra november ikke inneholder noe nytt og at det ikke
finnes noen beviser for at Iran har et atomvåpenprogram. Det er den samme konklusjonen ElBaradei og hans stab kom fram til sent i 2009.
Medias rolle i krigshissingen er viktig. Hvis opinionen er eller blir mot en krig kan det fort gå fra et tålelig blodbad på et annet kontinent til en innenrikspolitisk knipe for en
amerikansk president. Per i dag ønsker kun 16 % av amerikanerne et snarlig angrep mot Iran ifølge CNN. Hjelp fra Europa vil naturligvis være velkommen og motstand derfra kan by på problemer.
Nylig begynte Iran urananriking i et underjordisk anlegg. IAEAs observatører er på plass og har installert kameraer i anlegget. Nettavisens svarer med artikkelen “- Dette vil skje hvis Iran får
atomvåpen”. Til vanlig hagler det med ikke-bekreftede “etterretningskilder” som hevder at Iran vil få atomvåpen om et, to, tre, fire eller fem år. Disse blir ispedd med usanne artikler om at landets
president, Mahmoud Ahmadinejad, har benektet jødeutryddelsen, kommet med antisemittiske uttalelser eller ønsker å “slette Israel av kartet”.
Sjelden blir det påpekt at de to landene som er ivrigst i sin kritikk av Iran - USA og Israel - nekter kontroll av egne anlegg. USA er det eneste landet som har brukt atomvåpen og har ved flere
anledninger brukt utarmet uran som har skapt store helseproblemer for sivile. Israel nekter å si om de har atomvåpen, men det regnes som en kjensgjerning.
Likevel tar norske redaksjoner det for god fisk når disse to landene visstnok føler seg truet av Iran. Et kjapt historisk overblikk viser at Israel har startet en håndfull kriger,
okkupert områder tilhørende fire av sine naboland over lengre tidsrom, invadert de utallige ganger, og stadig truer med militæraksjoner. Amerikanske kriger, okkupasjoner, invasjoner, militærkupp osv.
er tresifret i antall og trengs ikke utbroderes ytterligere. Siden etableringen av Pahlavidynastiet i 1925 har ikke Iran angrepet noen. Storbritannia og Sovjet har invadert i Iran, landet har blitt
utsatt statskupp av CIA og ble angrepet av Irak med støtte fra USA. Fra offisielt amerikansk hold heter det at alle muligheter holdes åpne overfor Iran, og israelske ledere maser om at tiden for et
angrep er nå.
Hvem som burde frykte hvem her synes veldig klart, men det virker ikke være like tydelig for de fleste som jobber med saken i media.