Nå skjønner jeg meg ikke helt på deg - jeg er i tvil om hvor du egentlig vil hen.
For å forsøke en gang til:
Det er tydelig at Israel kvier seg. Ikke fullt så tydelig er grunnen til dette. Kan det være at sterke krefter i Israel ikke slår seg til ro før hele bibelens profeti er fullbyrdet?
Jeg mener å ha forklart hvorfor Israel kvier seg. Alle land ville kviet seg for å ta seg til rette i et internasjonalt samfunn der de enkelte land ikke fungerer i et vakuum. Aldeles spesielt gjelder dette Israel.
Du bør ha klart for deg realitetene her: Israelske såkalte bosetninger omfatter ca. 3 % av Vestbredden, med tilhørende infrastruktur noe mer. På de resterende deler bygger palestinerne, og ingen snakker om "bosetninger". Underforstått - det er liksom her de hører hjemme. Men er det så? Vestbredden er erobret av Israel i krig, og således et omstridt område. Uten forhandlinger om fred og faste grenser forblir det et omstridt område. Selvfølgelig. På tross av en omfattende terror, kommer Israel dem i møte med et utstrakt selvstyre. Men heller ikke Israel kan på egen hånd late som at palestinerne vil ha fred når de velger terror. Det internasjonale samfunn belønner sågar palestinerne, som for en stor del har slått seg ned der fra omkringliggende araberland, for å forsøke å bygge en ny stat, med en omfattende utbygging av institusjoner og infrastruktur, - Støre og Norge står i spissen. Motsatt er det med Israel: Når de bygger på et hus eller bygger en barnehage i en allerede eksisterende, og etter Oslo-avtalen godkjent, "bosetning", overgår NRK og de største avisene hverandre i å hyle opp om de fæle jødene som ikke bryr seg om noen. Som tar seg til rette. Og bare fortsetter å stjele land, som de aller ivrigste Israel-haterne uttrykker det.
Når verdenssamfunnet ser slik på israelsk "nybygging", hvordan tror du da det ville reagere på et Israel som tok saken i egne hender? Og trakk opp sine egne grenser. Om du heller ikke nå ser hvorfor Israel kvier seg, er jeg ikke i stand til å forklare deg nærmere. Det er røster i Israel som nå sier som så at verden er i mot oss uansett hva vi gjør likevel, så vi kan likegodt slutte å bry oss om hva de mener om oss. Ennå er ikke denne følelse av oppgitt bitterhet nådd de politiske sirkler, men man skal kanskje ikke se bort fra at den kan komme til å gjøre det. Nettopp måten du kommenterer dette på, ved å implisere at Israel er opptatt av ekspansjon, mens de i realiteten er villige til nesten å oppgi seg selv for å oppnå fred, understreker til fulle hvorfor mange israelere nå føler slik.
Du behøver ellers ikke blande Bibelen og dens profetier inn i dette. For det første er det ikke "sterke krefter" i Israel som snakker om dette. Det er ytterst marginale grupper, og det er jo også så at mange av de ultraortodokse jødene faktisk er motstandere av Israel. Videre må jeg få oppklare noe som ser ut til å være en ganske seiglivet misforståelse: Når kristne og jøder snakker om bibelske profetier, som mange mener skal omfatte et større land enn det Israel er i dag, har det intet med politikk å gjøre. Det har intet med noe vi mennesker skal gjøre for å endre noe eller noens situasjon. Det pleier å være de som ikke tror på Bibelen som kommer drassende med dette.
Dette resonnementet forutsetter at Israel har territorielle krav på Vestbredden, og muligens også at araberne ikke engang skal få lov til å bo der, uavhengig av hvem som styrer. Da spør jeg Øystein, som jeg har spurt andre i denne tråden: Hvor mener du at Israels grenser bør gå?
Når jeg skriver: kan ikke Israel sitte rolig å se på det, mener jeg selvfølgelig at Israel ikke kan la være å bygge, mens palestinerne bygger for fullt, og hvor de vil. De kan selvsagt ikke la seg frivillig sirkles inn og kveles av befolkningsgrupper som ikke vil ha fred og vil dem til livs. Israel har aldri uttrykt noen territorielle krav på de omstridte områdene, hvis de kan oppnå fred med anerkjente grenser. Bortsett fra eventuelle gjensidige landbytter av forsvarsmessige hensyn.
Hvor jeg mener at Israels grenser bør gå, er ikke helt enkelt å svare på, fordi det avhenger av en rekke forhold. Jeg har forøvrig forsøkt i en tidligere tråd, og jeg kan forsøke igjen: Utgangspunktet var at Israel selvfølgelig burde vært opprettet på det området som Palestina-mandatet omfattet, - slik som nye arabiske land ble opprettet i overensstemmelse med det franske mandatet, og som altså verdenssamfunnet sanksjonerte juridisk. Altså også omfattende områdene øst for Jordan. Nå ble det jo ikke slik. Når jødene senere godtok FNs delingsforslag, ville jo det blitt realiteter hvis araberne hadde gjort det samme.
Når det heller ikke ble slik, er vi i det store og hele framme ved dagens situasjon. Hvor grensene bør gå, er jo selvfølgelig mye avhengig av naboene. Om naboene vil ha fred, har Israel gjentatte ganger vist vilje til å ville gi tilbake alt eller nesten alt av det de erobret av land i 1967, jfr. også hele Sinai og Gaza. Men når de ikke vil ha fred, men helst krig, noe Abbas sa for kort tid siden, burde selvsagt Israel, som et hvert annet land, ha fått gå inn i den krigen, avvæpnet opprørerne og tvunget fram fred. Men Israel har aldri fått lov til det.
Om palestinerne ikke vil legge ned våpnene, er det vel ingen annen råd enn å fordrive dem. Om man ser bare litt overflatisk på, krigshistorien, så ser man hvor vanvittig og helt spesielt man behandler Israel. Her er det den aggressive, og tapende, part som får lov å diktere betingelsene, - og som får lov å opprettholde en varig krigstilstand.
Kan du, Marius, i klartekst forklare meg hvorfor et folk som har tapt en krig de selv begynte og som fortsatt ikke vil legge ned våpnene, skal ha større, for ikke å si eksklusiv, rett til å bygge i området enn de som erobret det, og som ikke får fred? Du finner ikke maken i krigshistorien. Du finner ikke maken i hele menneskehetens historie, en historie som er full av eksempler på fordrivelser av folk som ikke har tatt i et våpen, langt mindre kjempet og tapt en krig.
Om palestinerne ikke vil oppgi den væpnede kampen mot Israel, og ikke vil ha fred, får de bosette seg et annet sted. Om de derimot vil bo i fred med sine naboer, vil Israel garantert rekke dem en raus hånd. Enda en gang. Israel har da aldri tatt til orde for å utvise palestina-araberne i selve Israel. Og palestinerne selv er godt fornøyd med å bo der.
Altså i klartekst: Gitt situasjonen i dag, der palestinerne fortsatt sverger til væpnet kamp, bør Israel annektere det de erobret i 1967. Selve poenget med at nettopp Israel omtaler områdene som omstridte, er forøvrig å signalisere at deres endelige status skal være gjenstand for forhandlinger. Her igjen setter Israel-haterne tingene på hodet.
Det må nok sies at mange moderne tolkere av internasjonal rett har forlatt virkeligheten til fordel for det utopiske. Ikke minst gjelder nok det når det er snakk om etnisk rensning. Fra nå å omtale det som det styggeste av det stygge, som nesten en verre forbrytelse enn krigen selv, som forøvrig heller ikke er noen forbrytelse i seg selv etter tradisjonell tenkning, er jeg redd vi i fremtiden er nødt til å finne fram til en mer jordnær håndtering av dette fenomen. Som konfliktløsningsmetode tror jeg nok i noen tilfelle det kan vise seg å være det beste, jfr. f.eks. Kosovo, Rwanda, Sudan.
Genialt. Et gammelt palestinaarabisk krav for i det hele tatt å starte forhandlinger er full stopp i israelsk nybygging på Vestbredden. Nå mener Øystein at Israel skal gjøre det stikk motsatte, men han tror likevel at dette kan føre til forhandlinger...? Dette styrker definitivt mistanken en del israelkritikere har om at det er Israel som slett ikke er interessert i forhandlinger, men derimot er fornøyd med en sakte ekspansjon.
Her tror jeg nok du må ta for deg det jeg skrev en gang til, Marius! Jeg skriver om en situasjon der palestinerne ikke lenger vil forhandle. Og det er også klart at de kan ikke vente på ham i all fremtid. Hvor lenge de vil, eller tør, å vente, er et politisk spørsmål som Israel må avgjøre. Imens forsøker stadig Abbas med sitt skuespill. Det nye er at han kan tenke seg forhandlinger hvis Israel løslater enda flere fanger. Altså en ny forhåndsbetingelse.
Dette er selvfølgelig en vurdering Israel til enhver tid må gjøre. Det er imidlertid langt fra innlysende at en grensesetting "må" inkludere noe som helst. Som jeg utallige ganger har påpekt i palestinadebatten, er det ingenting som tyder på at Israel ikke vil slå til militært utenfor sine grenser når de føler seg tilstrekkelig truet. Det viktigste Israel kan gjøre ved en eventuell ensidig grensesetting er å gi de menneskene som bor innenfor grensene fulle rettigheter, og ikke fordrive noen fordi de f.eks. er arabere. Dette vil nok betraktelig begrense internasjonale reaksjoner, særlig hvis det etter en tid viser seg at de "nye" israelaraberne er fornøyde med situasjonen.
Her forstår jeg deg ikke. Mener du at Israel gjentatte ganger skal være nødt til å bruke militære midler og krig hver gang de måtte føle seg truet? Så får heller naboene drive med den aggresjon de finner for godt. Kan du peke på noen annen nasjon som må leve under slike forhold? Om jeg forstår deg rett, kan jeg ikke begripe at du kan hevde noe sånt. Og så gang på gang. Og hva internasjonale reaksjoner på det Israel gjør angår, har vi vel sett at verden hyler mot alt Israel måtte foreta seg, - uansett motiv.
Dette er et rent dogme. Jeg mener bestemt (og de aller fleste israelvenner er enige, bare ikke når det gjelder ett eneste spesifikt landområde) at det viktigste prinsippet er selvbestemmelsesrett.
"Derfor er det utelukket at Gaza og Vestbredden blir to forskjellige stater."
"Derfor"? Hvorfor?
Selvsagt må stater være levedyktige. Det ligger i selve begrepet selvstendig. Jeg har derfor allerede svart på at Gaza og Vestbredden neppe kan klare seg som egne stater. Det er mange folk som ikke har selvbestemmelsesrett, f.eks. kurderne, og dette er ikke det eneste som har betydning. Selv om det er viktig. Men så er da spørsmålet om palestinerne er et folk. Jeg mener de ikke er det. I alle fall ikke noe mer enn de jødene som bodde og bor i Palestina. Og så går vi igjen i sirkel.
Dette må som sagt palestinerne selv finne ut av. Med den arabiske våren pågående kan vi fort risikere et slags demokrati i Palestina.
Om det var så at aggresjonen kun var rettet mellom dem, så kunne vi vært enige. Av det du sier går det fram at du ikke synes å ha så særlig mye til overs for R2P-prinsippet. Det har ikke jeg heller, selv om jeg synes det kan være problematisk å se bort fra tankegangen bak det noen ganger. Men poenget er at aggresjonen er rettet mot et annet land, altså Israel, og da er det i høyeste grad et internasjonalt anliggende hvorvidt de skal få sin egen stat eller ikke. Vi har selvsagt regler for det, både om staters rettigheter og plikter, og FN-statutter for å avgjøre om verdensorganisasjonen skal godkjenne dem som fullverdige medlemmer av det siviliserte internasjonale samfunn. Men nå er det jo blitt sånn at når det gjelder palestinerne, - som er blitt det umoralske samfunns kjæledegger, går visst det meste an, og da er prinsipper og regler knapt verdt det de er skrevet på, jfr. en bevæpnet sjefsterrorist på FNs talerstol i 1974, UNESCOs opptagelse av palestinerne som medlem på tross av sine regler om det som skulle klart tilsi det motsatte osv, osv.
Nei, det er slett ikke vanskelig å "tenke seg". Hva innebærer "vice versa"?
Med vice versa mente jeg at det samtidig som det er vanskelig å tenke seg en palestinsk stat uten å stykke opp Israel, er det vanskelig å tenke seg en fullt funksjonsdyktig palestinsk stat med dagens situasjon - og med det fiendskap som råder mellom partene, eller rettere sagt det palestinske fiendskap som råder mot israelerne og jødene.
Du får ta en ny titt på kartet.
Nei, det betyr det såvisst ikke, selv om det selvfølgelig er å håpe på såpass fredelige forhold at de kan holde seg på sin side av gjerdet.
Selvsagt betyr det at IDF trekker seg tilbake. Intet selvstendig land vil godt et fremmed lands styrker på sitt territorium, og det skulle jeg mene i aller høyeste grad gjelder en selvstendig palestinsk stat. Det er jo særdeles tvilsomt om engang sivile jøder får lov å bo der, i alle fall ikke de som har bodd i Israel(!)
Nå venter jeg bare på Øysteins banebrytende teori. Hva i alle dager skulle palestinakonflikten dreie seg om, annet enn land?
Har du Marius, aldri hørt en imam preke til sine forsamlinger? Hvilke territorielle krav har fjerntliggende arabiske stater mot Israel? Og ikke minst - hvilke territorielle krav har det ikke-arabiske, men muslimske, Iran mot lille Israel? Hvorfor tror du det er så viktig å ta fra jødene Jerusalem? Ikke bare Øst-Jerusalem, men hele byen. Det er viktig for palestinerne sågar å få frem at jødene ikke engang har noen historisk tilknytning til denne byen, som de kaller al-Quds. Og her får de UNESCOs hjelp. De synes det er motbydelig at jøder ber ved klagemuren, som de også hevder er deres - ja, de lovpriser regnet som vasker rent etter jødenes skitne føtter. Hva er det Hamas og Hezbollah sier om jøder - at det er greit at de er i Israel, så blir det enklere å utrydde dem. Og hva er det de roper - om ikke Allahu akhbar?
Hva gjorde palestinerne på Gaza etter at Israel tvang sine innbyggere ut? Hva kan det nå se ut til at Egypt vil gjøre, (når islam får overtaket)? Hele oljerike Sinai er tydeligvis mindre verdt for dem om de fremdeles kan jage jøder - på det som de ser er fremdeles okkupert muslimsk jord.
Det er islam som her er nøkkelen. Ikke noe annet. Det er det som de har felles - Allahs befaling om å drepe, og hate jøder.
Geografisk er denne konflikten nærmest latterlig. Israels få kvadratkilometer, (og de "okkuperte" områdene enda mindre) som de deler med mange av palestinerne (i selve Israel), mot hele det arabiske imperium.
Konflikten dreier seg definitivt ikke om land. Den dreier seg om et jødehat så sykt og (selv)destruktivt at det burde gått gysninger gjennom alle. Sin make i menneskehetens historie har det i hvert fall ikke.
Med en slik forståelse i bunn burde også alle skjønne hvorfor det for Israel selvsagt er viktig å holde alskens terrorgrupper på så lang avstand som overhodet mulig.