Ja, konspirasjonsteorier kjenner vi godt til.
USAs demokratiske president kjenner heldigvis godt til hva Israel har å stri med. Obama forstår at Israel har å gjøre med krefter som vil deres utslettelse.
Dette er ikke konspirasjonsteorier, men fakta.

Faktum er det også at venstresiden-inkl. NRK, putselig ikke lenger er så positiv i sin omtale og karakteristikk av Obama. Litt pussig, kanske?

Hvordan er det med f.eks. de millioner av arabere (palestina-araberne)
som lever trygt og godt i Israel, deres fedreland? Hva mener disse?

NRK har vært vedvarende opptatt av å formidle EN anti-israelsk/pro-arabisk fortelling. Formidler NRK hva disse israelere sier/mener? Svaret på dette vet alle, men de færreste våger å erkjenne dette eller si det.
Slikt er desverre "politisk ukorrekt å mene".

Derfor følger nedenfor litt skjelden formidling om hva israelske palestina arabiskeredaktører, palestina arabiskejournalister og palestina arabere generelt tenker om sitt fedreland Israel, og hva de f.eks. sier om en evt. opprettelse av palestinsk stat:

"
Mange av araberne som bor i Israel ser ingen fordeler med opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden. Israel har gitt dem demokratiske og sosiale rettigheter, noe de mener de bare kan se langt etter i et nytt Palestina.

Folk er redde for hva som vil skje etter 20.september.
”Det blir ikke snakk om menneskerettigheter og demokrati slik vi har i Israel”, frykter de.
I stedet frykter de at det blir stridigheter mellom de ulike fraksjonene, og at de inntar en uforsonlig holdning til Israel. ”Det kan føre til krig mellom Israel og Palestina, og det er det vi frykter mest. Da mister folk jobbene sine og det blir veldig vanskelig å overleve”, sier israel-araberen Salameh.

Ingen optimist
Samuel Aweida i Haifa som også er israel-araber, tror ikke opprettelsen av Palestina vil føre noe godt med seg. Jeg kan forstå at de ønsker å styre over seg selv, men hva slags styre blir det i denne staten? Blir det Hamas, Fatah eller Al-Qaida som får overtaket?
Uansett blir det ikke et reelt demokrati, fordi islam vil stå sentralt i samfunnet, sier israel-araberen Aweida. Han hevder korrupsjonen vil florere i et nytt Palestina og sier landet har liten respekt for menneskeverdet. Jeg kunne aldri tenkt meg å bli styrt fra Ramallah, sier Aweida.

Utslette Israel
Redaktør Tzvi Ben Gedaljahu i nyhetskanalen Arutz7 hevder det eneste som forener palestinaarabere, er ønsket om å utslette Israel.
Faktisk er heller ikke alle arabere enig i dette når en ser bort fra terrorister, akademikere og politikere, skriver Gedaljahu på nettsiden til Arutz7. Bare de færreste arabere er villig å gi opp israelsk demokrati og sosiale goder i bytte for palestinsk nasjonalitet der bestikkelser er det normale, korrupsjon er institusjonalisert og demokrati var en engangshendelse som ga Hamas makt og kontroll over Gazastripen, hevder journalisten i nyhetskanalen Gadaljahu.
"

Og her kan du høre hva palestina araberesog palestina jødersSTATSMINISTER, Netanyahu sa nå nylig i FN (Netanyahu er absolutt verdt å lytte til): http://www.youtube.com/watch?v=imJFnqi5rEs&feature=player_embedded

Og her kan du høre hva USAs PRESIDENT, Obama sa nå nylig i FN
(Obama er absolutt verdt å lytte til, selv om venstresiden nå plutselig har skiftet mening om den amerikanske demokratiske president):
http://www.bbc.co.uk/news/world-us-canada-15009301

JØDENE VAR GODT LIKT I PALESTINA FØR 1948

Det Jarle Mathiassen skriver i sitt siste kommentar kan i stor utstrekning bli sagt før 1948 også.

Mange arabere hadde et godt samarbeide med jødene under Palestinamandatet. Da gikk arabiske barn på jødiske skoler og jødiske barn gikk på arabiske. Det var et ønske fra sionistene at jødiske barn skulle lære arabisk.

Mange arabere kom også under det jødiske helsevesenet og spedbarnsdødeligheten falt markant for disse allerede fra 1920 tallet sammenliknet med arabiske land. Forventet levealder var også ganske mye høyere for disse araberne enn de som bodde i arabisk styrte land.

Av den grunn hadde mange arabere ingen entusiasme for å kjempe mot jødene i det hele tatt. Da nazimufti al-Husseini startet sitt opprør mot jøder og briter i 1936 håpet han på støtte fra alle de ca. 930 arabiske landsbyene den gangen. Han må ha revet og slitt i både turban og skjegg i ren frustrasjon da knapt 100 landsbyer ga aktiv støtte.

Jo, noen arabere ønsker faktisk fred. Det er jeg overbevist om.

Jeg noterer meg at Lindenskov som startet denne tråden glimrer med sitt fravær.

Det mener jeg er en uting og også litt uhøflig. Litt ovenfra og ned i tillegg.

Det er mange som starter innlegg som er aktive deltakere selv. Det vil jeg applaudere samt håpe at flere vil følge disse gode eksemplene.

Garberg forklarer i #22 at den sionistiske innvandringen til historisk Palestina kom - nettopp som jeg sa - av velvilje fra Storbritannia; noe artikkelforfatteren mener ikke har eksistert. Det kan virke som Garberg mener to år britisk løssluppenhet og 80.000 innvandrede jøder forklarer den sionistiske innvandringen. Dette er naturligvis bare svada. Det kan nevnes at i perioden 1932-1936 kom det 174.000 jødiske innvandrere til historisk Palestina.

Ellers virker det som Garberg, i #19, mener at Haakon Lie hevder at Arbeiderpartiet har alliert "seg med terrororganisasjone PLO og HAMAS utelukkende i den hensikt å utslette "den jødiske stat Israel"." Jeg stiller meg noe undrende til en slik påstand og ber Garberg dokumentere ytterligere.

Til Erik Gifford kan jeg si at hans henvisninger til et PLO-skriv fra 1968 hvor de ønsker sionismens endelikt i Palestina er lite verd som bevis på hans konspirasjonsteorier om den ønskede utslettelse av Israel. PLO og de palestinske selvstyremyndighetene har begge anerkjent Israel. Av grunner verken Erik Gifford, israelske politikere eller Barack Obama ønsker å svare på lar anerkjennelsen av en palestinsk stat vente på seg.

Gifford klager over at Israel ikke fikk lov til å stjele litt land - bare palestinernes hovedstad, Jerusalem - og gir dermed skylda for all uro på "araberne". Jeg lurer på når Israel-"venner" skal innse at alt av tyveri er uakseptabelt.

Videre forteller Gifford at "jødene var godt likt i Palestina før 1948". (Nå har Gifford den fryktelige uvanen at han sidestiller jøder med sionister og pålegger alle jøder skyld i Israels verk og forbrytelser.) Det er kanskje ikke så rart at man blir dårligere likt når man (Israel og sionistbevegelse her - ikke "jødene") massakrer sivile og etnisk renser brorparten av et folk fra sitt land, for så å stjele jorda fra dem og deretter okkupere, trakassere, drepe og undertrykke i flere tiår.

"Øystein Hansen" ser ut til å mene at Israels grunnleggelse og opprettelse ikke har noe som helst med FN-vedtaket far 1947 å gjøre. Jeg vil be "Hansen" konferere med en hvilken som helst norsk historiebok fra og med ungdomsskoletrinnene som omtaler statsdannelsen for å få misforståelsen oppklart.

"Hansen" påstår videre at "Araberne var ikke i Midtøsten". En ganske vill påstand og jeg må be den godeste "Hansen" forklare meg hvor i alle dager araberne da gjorde av seg.

"Ang. en ny palestinsk stat, så var det helt greit for Israel om det hadde blitt en slik stat i 1948. Men araberlandene ville ikke ha den.", skriver "Hansen". Det han glemmer er at den nye staten ikke ble gitt til araberlandene - men palestinerne. Videre må jeg minne ham på at Israel stjal halvparten av dette landet i en krig mot de omliggende araberlandene. Landet ble stjålet fra palestinerne - ikke araberlandene.

"Skal ikke Israel eksistere som jødisk stat? ", spør så "Øystein Hansen". Forhåpentligvis ikke. Dette av den enkle grunn at Israel ikke utelukkende består av jøder og forskjellsbehandlingen av ikke-jøder er apartheid. Det foregår i dag i Israel og en godkjenning av Israel som jødisk stat vil være en blankofullmakt til en fortsettelse av denne praksisen.

Israel-"vennenes" insisteringer på at det ikke foregikk noen etnisk rensing av palestinere i forbindelse med opprettelsen av staten Israel fortsetter som før. Denne er imidlertid veldokumentert og Israels nasjonalhistoriker (som også er et av Erik Giffords referansepunkter) har skrevet omfattende om massakre og etnisk rensing. Som den rabiate sionisten han er forsvarer han også den etniske rensingen.

Jeg har tidligere lovt Erik Gifford blomster om han kan nevne én, kun én, seriøs historiker som de siste 15 årene har påstått at noen andre enn Israel startet Seksdagerskrigen i 1967. Erik Gifford har prøvd, men feilet. Nå utlyser jeg blomsterdusøren til alle som kan finne en slik historiker. Til dette oppdraget er fullført oppfordrer jeg alle Israel-"venner" til vennligst å avholde seg fra å påstå at noen andre enn Israel startet Seksdagerskrigen. Jeg har påvist at CIA, Mossad (den israelske etterretningstjenesten), Lyndon B. Johnson, Menachem Begin og Yitzhak Rabin, for å nevne noen, alle har kommet fram til konklusjonen at Israel startet krigen og at landet ikke hadde noe å frykte fra sine arabiske naboer.

Det var mye å ta tak i her så jeg kunne bare ta noe, men det er interessant å merke seg at nesten samtlige Israel-"venner" som engasjerer seg her på Nyemeninger gjør sitt ytterste for å spore av enhver debatt om konflikten. Ingen av dem vil svare på hvorfor det er så farlig med en palestinsk stat, men de vi heller bruke plass og tid til å prate om traktater fra 1920-tallet, "marxister" i NRK og AUF, og konspirasjonsteoriene sine om arabere og muslimer som ikke har annet enn drap på troløse som sitt mål i livet.

Møllersen,

du har fortsatt ikke fått med deg at araberne startet krig mot jødene i 1948, 1967 og 1973.

Lurer på hvilke historiebøker du leser.

Nå har vi jo vært gjennom dette noen ganger, men Dagsavisen har kanskje fått nye lesere så vi kan jo ta en reprise på dette over de neste ukene dersom du ønsker det.

Nå er det sengetid for eldre pensjonister.

http://www.regjeringen.no/mobil/nb/dep/jd/dok/nouer/2000/nou-2000-6/6.html?id=142776

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) uttalte seg i 1971 svært kritisk overfor Israel, og hevdet i en resolusjon at staten burde oppløses og vike for en ny demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne fikk like rettigheter. Dette markerte et klart brudd med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn.

Politisk historie er ikke Møllersens sterke side. Jeg var tillitsvlgt i AUF i 1971

Jeg hevdet ikke noe slikt. Du tillegger meg meninger. Det er urededelig å skrive slik Møllersen gjør, men det tyder like mye på å være kverulering eller det som verre er...

Les også:

Olsen 1998, Seksdagerskrigen – et vendepunkt?, s. 130; Tamnes 1997, Oljealder, s. 378-379

Tiltale ved etternavn kan ha sine fordeler, og ulemper....

Jeg håper virkelig Garberg er klar over at AUF ikke er Arbeiderpartiet. Det kan virke som han ikke gjør det.

Fra Garberg #85 "Du tillegger meg meninger. Det er urededelig å skrive slik Møllersen gjør, men det tyder like mye på å være kverulering eller det som verre er."

Om du har vanskeligheter for å lese det du selv har sitert meg på så må jeg vel gjøre det for deg. "Det kan virke som Garberg mener..." begynner jegsetningen med. Her tillegger jeg ingen noe som helst, men gjør det klart at det var på denne måten jeg hadde forstått deg. Ofte er det vanskelig å skjønne hva du mener Garberg og om du følte deg misforstått kunne du jo klarlagt dine synspunkter. Igjen nekter du å gjøre noe slikt, som du nekter å svare på hvorfor det skulle være så ille om palestinerne fikk sin egen stat.

Spørsmålet mitt i #20 var hvordan det hadde seg at hundretusener av jøder strømmet til Palestina på 1930-tallet om ikke det var med britenes velsignelse. Du, Garberg, skrev i #24 at svaret var "En stor innvandringsbølge som begynte i 1924 og fortsatte i to år".

Hvis du har uttrykt deg feil eller mener noe annet nå er det bare å dele det med Nyemeningers lesere.

Ovennevnte sies altså av den godeste Joakim Møllersen, etter at Garberg
ALLEREDE nettopp har fortalt at "Jeg (Garberg) var tillistvalgt i AUF i 1971":

"
Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) uttalte seg i 1971 svært kritisk overfor Israel, og hevdet i en resolusjon at staten burde oppløses og vike for en ny demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne fikk like rettigheter. Dette markerte et klart brudd med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn.
Politisk historie er ikke Møllersens sterke side. Jeg var tillitsvlgt i AUF i 1971
"


Konklusjon:
Joakim Møllersen kverulerer minst like mye som han diskuterer.

Jarle Mathiassen,

vi vet jo fra tidligere debatter at JM har en tendens til og lei uvane med å blånekte fakta.

Han ville vel ikke en gang gjenkjenne fakta om det stirret ham rett inn i kvitauge.

Det er vel derfor han holder seg til de kjente historiefabrikantene.

Har samme erfaring, med "debattantene" Møllersen.

Vi vet jo fra tidligere debatter at Joakim Møllersen (JM) har en tendens til og lei uvane med å blånekte fakta. Han ville vel ikke en gang gjenkjenne fakta om det stirret ham rett inn i kvitauge.

PS!
Med JM mener du Joakim Møllersen, formoder jeg....
:-)

Ja, jeg tror vi må redefinere herrene som JM og MM. Det blir enklere enn Møllersen1 og Møllersen2.

Det er ikke sikkert at de er biologiske brødre, men de er i all fall åndsbrødre.

Først hevder Garberg at Arbeiderpartiet på 1970-tallet allierte "seg med terrororganisasjone PLO og HAMAS utelukkende i den hensikt å utslette "den jødiske stat Israel".", og insinuerer at Haakon Lie også mente dette. Jeg ba så Garberg dokumentere dette. Svaret jeg fikk var at AUF hadde et vedtak som kritiserte Israel.

Garbergs påstand var altså at Arbeiderpartiet samarbeidet med "terrororganisasjoner", og dette begrunner han med at AUF hadde et Israel-kritisk vedtak i 1971. Dette henger ikke sammen med mindre Garberg tror AUF og Arbeiderpartiet er det samme.

Dette burde også du, Mathiassen, forstå. Det er bare å lese teksten du har tenkt til å kommentere.

Videre kan jeg informere Garberg og andre om at Hamas ble grunnlagt i 1987 og at Arbeiderpartiets påståtte samarbeid med disse på 1970-tallet dermed er ren svada.

Til slutt vil jeg be Gifford og Mathiassen være mer spesifikk i sin kritikk av meg og min påståtte "blånekting av fakta", og at jeg "holder [meg] til de kjente historiefabrikantene", slik at det vil være mulig for meg å komme med tilsvar.

JM,

helt spesifikt kan jeg vise til tidligere debatter.

Hvis dette er forsvunnet fra hukommelsen kan jeg selvføgelig friske opp den med noen resirkulasjoner når jeg kommer hjem senere i aften.

I min #22 siterer jeg Wikipedia, med henvisning til lenke. at Møllersen karakteriser Wikipedias faktaopplysninger som "svada". Det er Møllersen - ikke jeg som karakteriserer dette som "britisk løssluppenhet" - ikke jeg.

Møllersen skriver stort sett bare vås. Det synes meg som hans eneste hensikt med deltagelse her er å spre søppel, bakvaskelser og forvrengninger i hytt og pine.

Som de skriver i amerikanske fora: "Get life, Møllersen". Kort sagt; Møllersen er en useriøs debattant...

Jeg har bak meg tilsammen 28 pårs medlemskap i AUF og Arbeiderpartiet, 4 av dem som regjeringsoppnevnt sakkyndig i offentlig Kommisjon. Jeg er forøvrig medlem av The Academy of Political Science, New York.

Jeg lurer på hvilke kvalifikasjoner Møllersen sitter inne for å kunne delta i en saklig debatt....

"Seksdagerskrigen" var ingen ny krig. Denarabisk-israelske krigen ble startet avEgypt, Syria, Libanon og Irak i 948. Senere sluttet Jordan seg til. Saudiarabia stilte en batljon til rådighet. Også Jemen ville være med, men møtte ikke opp.Jordan annekterte Vestbredden og Øst-Jeruslem, mens Egypt annekterte Ghaza. Etterhvert kom FN på banen, men noen fredsavtaler ble ikikie inngått.

Ved grensen mellom Syria og Israel fortsatte urolighetene. Israel bombet en pumpestasjon ved elven Banyas i Syria den 14. juli 1966. Grupper av Al Fatah med base i Syria fortsatte med raid mot installasjoner nord i Israel. Bak Syria stod Sojetunionen som forklarte at Syria var Midtøstens mest progressive stat. Den 4. november undertegnet Syria og Egypt en fornyet forsvarsavtale.

Den 13. november angrep en israelsk armébrigade den jordanske byen Sammu i nærheten av Hebron som svar på flere angrep fra Al Fatah. Den 7. april 1967 ble situasjonen ytterligere skjerpet da skuddvekslinger brøt ut mellom Syria og Israel ved den demilitariserte sonen. Det israelske flyvåpenet skjøt ned seks syriske jagerfly og fløy senere et tokt over Syrias hovedstad Damaskus.

Den 13. mai fikk Nasser vite av Sovjetunionen at Israel hadde forflyttet 1-13 armébrigader sammen ved grensen mot Syria og at de planla et angrep den 17. mai. Denne rapporten skulle senere vise seg å ikke være riktig. I en tale den 14. mai forklarte Nasser at «den arabiske revolusjonen hates av USA og Israel som vil sette en stopper for araberverdens frihet og fremskritt». Nasser besluttet deretter å sende sine egyptiske styrker over Suezkanalen og den 16. mai ba han FNs fredsbevarende styrker, UNEFs 3 400 mann, om å forlate området ved grensen mellom Egypt og Israel.

FNs generalsekretær U Thant spurte da Israel om troppene kunne relokaliseres på den israelske siden av grensen. Da det ikke gikk besluttet han den 18. mai at samtlige fredsbevarende styrker skulle forlate Egypt. Den 22. mai mobiliserte Israel og samme dag forklarte Nasser at egyptiske styrker igjen befant seg i Sharm el-Sheikh etter FNs tilbaketrekning og at Tiransundet igjen var stengt for israelske skip. Da U Thant kom til Kairo den 23. mai forklarte Nasser til ham at Egypt ikke hadde til hensikt å angripe Israel og at våpenhvileavtalen fra 1956 fortsatt bestod. Andre ledere var ikke like fredelige. PLOsAhme esh-Shuqeirierklærte at «Nå har tiden kommet som vårt folk har ventet på i 19 år!»

Israels statsminister Levi Eshkol forklarte at stengningen av Tiransundet var casus belli for Israel og at landet planla å ta alle midler i bruk for å sikre fri adgang gjennom sundet. Sovjetunionen opprettholdt sin støtte til Egypt så lenge ikke Egypt gikk til angrep først. USA og Frankrike advarte Israel mot å angripe først. Den 30. mai ble omverdenen igjen urolig, for da klarte Jordans kong Hussein å få i stand en forsvarsavtale med Nasser i Kairo. Kun dager før hadde de vært bitre uvenner, men etter avtalen kom i stand, erklærte Nasser samme dag: «Vårt hovedmål er tilintetgjørelse av staten Israel. Det Arabiske folk er klare til å sloss». I Israel forberedte man seg på en krig når som helst, og en samlingsregjering tiltrådte den 1. juni. Den 4. juni sluttet Irak seg til den syrisk-egyptisk-jordanske militærkommandoen. Dagen etter slo Israel til, og 6 dager sener var eventret slutt for araberne.

Møllersen er patetisk som historieforteller....

Hvem startet den 2. verdenskrig? Var det Hitler eller Churchill?

I #20 spurte jeg følgende:

"Hvordan forklarer så Lindenskov at flere hundre tusen jøder flyttet til Palestina fra og med 1930-tallet til staten Israel ble opprettet om det ikke var med Storbritannias velsignelse?"

Ivar Garberg svarer på spørsålet med å vise til hendelser som ifølge ham skjedde i løpet av to år på 1920-tallet (ifølge Wikipedia-artikkelen han viste til varte disse hendelsene i fire år, men fremdeles på 1920-tallet - ikke på 1930-tallet).

Det jeg kalte svada var din forklaring på at en innvandring på 1920-tallet forklarte en innvandring på 1930. 1920-tallet og 1930-tallet er to forskjellige tiår, Garberg. Det håper jeg du forstår.

"Møllersen skriver stort sett bare vås.", skriver Garberg. Om han makter å fortelle meg hva det er som er "vås" (bortsett fra det jeg nå ved enkel logikk har tilbakevist) så skal jeg naturligvis komme ham i møte og svare på spørsmål.

"Jeg har bak meg tilsammen 28 pårs medlemskap i AUF og Arbeiderpartiet", skriver Garberg. Vel da skulle man tro at han var i stand til å skille de to fra hverandre. Som jeg har vist i #93 og #88 og han selv viste i #85 har han store problemer med dette.

"Jeg lurer på hvilke kvalifikasjoner Møllersen sitter inne for å kunne delta i en saklig debatt....", vel Garberg sier det selv: jeg er saklig. Jeg svarer på spørsmål og forholder meg til etterprøvbare fakta med henvisninger til troverdige kilder. Garberg og andre Israel-"venner" klarer dette til svært liten grad og det de bedriver er dermed sjelden saklig debatt; om det er debatt i det hele tatt. Hva Garberg har gjort er meg knekkende likegyldig. Han som alle andre må leve med at i en debatt blir han veid etter argumentasjonen - og den er ikke imponerende.

Garberg avslutter med en liten historie om ting og tang som skjedde før Seksdagerskrigen, men får seg aldri til å fortelle hvem som startet krigen for det om han impliserer det mot slutten (han innrømmer riktignok at Israel gikk til angrep på Egypt etter stengingen av Tiranstredet). Min enkle utfordring om å nevne én seriøs historiker som de siste 15 årene har påstått at noen andre enn Israel startet Seksdagerskrigen ser det ikke ut til at Garberg klarer/vil ta. Som før vanker det blomster av ypperste kvalitet til den som tar utfordringen og gjennomfører den.

"Som de skriver i amerikanske fora: "Get life, Møllersen"", skriver Garberg. Engelskkunnskapene synes å være på nivå med etterretteligheten og sakligheten hans.