Haakon Lie og flere andre arbeiderpartiveteraner har de senere år uttrykt klart at deres blindhet overfor Israels undertrykkelse av palestinerne er blant tingene de angrer mest på i sine politiske karierer. Hva Lie og andre som er gått i graven ville syntes om nåtidige ting er imidlertid og forblir spekulasjon. Sakligheten i hva døde menn ville følt om saken er ikke imponerende.

"England og Frankrike, nektet jødene innvandring til området"

Hvordan forklarer så Lindenskov at flere hundre tusen jøder flyttet til Palestina fra og med 1930-tallet til staten Israel ble opprettet om det ikke var med Storbritannias velsignelse?

"Denne er ispedd usannheter som at Israel ble opprettet med støtte fra sin tids stormakter"

Hvem var det som støttet opprettelsen av Israel i FNs generalforsamling? USA, Frankrike og Sovjet stemte alle for (Storbritannia stemte blankt).

Stormakters støtte til Israel kan jo eksemplifiseres med da Israel sammen med Storbritannia og Frankrike gikk til angrep på Egynt fordi Egypt nasjonaliserte Suez-kanalen.

Frankrike var for øvrig den største våpenleverandøren til Israel.

"men militær og økonomisk støtte fikk Israel fra USA først etter Yom-Kippur-krigen i 1973"

Her er nok Lindensvov feilinformert. USA har gitt Israel økonomisk støtte siden begynnelsen av 1950-tallet. http://en.wikipedia.org/wiki/Israel_%E2%80%93_United_States_relations

"Det er ingen grunn til å tvile på venstresidens oppriktige indignasjon på vegne av de ulykksalige palestinerne. Det blir imidlertid nok en gang galt fatt når dette ensidig tilskrives Israel. Palestinernes tiltenkte hjemland i Jordan og på vestbredden av Jordan-elven ble raskt okkupert av den arabiske liga."

La meg minne Lindskov om at det er 44 år siden de ulovlige okkupasjonene Jordan og Egypt sto for ble avsluttet. Israel gjennomfører vedens eldste okkupasjon og det er vanskelig å legge skylda for det på noen andre.

"Gjenværende palestinere i Israel havnet i det minste ikke, slik tilfellet var i de arabiske stater, i flyktningleirer som gisler for disse statenes agitasjon mot Israel"

Et klassisk argument fra Israel-"venner" er at det er andre - spesielt arabere - somer verre. Som om det skulle gjøre saken bedre eller legitimere undertrykkelse.

"Den norske Israel-debatten utelater som oftest det faktum at Israel er omringet av stater som enten vedkjenner seg eller huser militante organisasjoner som vedkjenner seg en overordnet doktrine om at staten Israel skal utslettes og jødene kastes på sjøen"

Israel huser organisasjoner med overhoder som mener goyim (ikke-jøder) skal være slaver for for jøder. Det er trist, men gir ikke resten av verden rett til å angripe eller okkupere Israel. Så vil jeg gjerne se dokumentasjon på stater som sier at "jødene skal kastes på sjøen". Dette er sionistisk oppgulp jeg har til gode å se beviser på.

"I dette ligger ikke bare fiendskap skapt av bitre kriger etter 1948, men også et rent jødehat."

Israel har blitt angrepet to ganger. Den første var i 1948 etter at sionistbevegelsen og den nyfødte staten hadde etnisk renset hundretusenvis av palestinere og bedrevet omfattende massakre av sivile (dette skriver Israels nasjonalhistoriker Benny Morris omfattende om). Den andre gangen ble israelske styrker angrepet på egyptisk territorium som Israel okkuperte ulovlig. Ellers er det Israel som gang på gang har gått til angrep mot palestinere, Libanon, Egypt, Syria (som de fremdeles okkuperer Golanhøyden fra) osv.

Som en kuriositet kan det nevnes at siden opprettelsen av staten Israel er den perioden palestinerne har vært nærmest Israel i antall drepte var under den andre intifadaen da Israel "bare" drepte omlag fire ganger så mange palestinere som motsatt. Det skulle gi Lindenskov et visst bilde av konflikten

Takk, Ivar Garberg fordi du gidder å bruke energi på sort/hvitt-indoktrinerte marxister.

Palestinerne (repr. ved terrororganisasjonene PLO, Fatah, Hamas) er ikke interessert i noen fred med Israel, siden de nå som før
står bombastisk fast på fjerning av jødestaten Israel fra kartet.

I stedet for å moderere seg mht Israels rett til å eksistere, frir arabiske marxistisk/sosialistisk inspirerte -"ledere" til verdensopinionen, norsk pro-arabisk venstreside,
inkl. en norsk statskanal - hvis korrespondenter har en sterk marxistisk/venstreradikal slagside.

Problemet er at de fleste arabere og deres "ledere" aldri har villet anerkjenne staten Israels rett til å eksistere. Studerer man "arabiske kart" over Midt-Østen, finnes knapt Israel avtegnet på kartet.
Israel vises bare som en beige flekk uten navn.
Dette illustrerer noe av denne virkelighet som marxister velger å ikke se.

I boken Jødehat kan vi lese følgende på side 597:
“…….. jøden er fiende i kraft av at han er jøde…”
“….den antijudaismen man f.eks finner i tekstene til Sayyid Qutb,
Muslimbrødrenes store filosof, som i all sin antijødiske radikalitet artikulerer seg innenfor den islamske lærdomstradisjonen….”
Sitater av Qutb er med i charteret til Hamas.

Gitt dagens situasjon med palestinerne er detdypt tragisk at araberlandenes ledere var så blindet av hat og ydmykelse etter nederlaget i seksdagerskrigen, 5.-10. juni i 1967.

1)Ni dager etter at våpenhvilen trådte i kraftutarbeidet den israelske regjeringen et forslag hvor man så for seg en tilbakeføring av landområdene på Vestbredden.

2)Det Israel krevde som motytelse varpermanente fredsavtaler med sine fiender.
Og sett med dagens øyne var Israels tilbud sjenerøst.
Landet hadde vunnet en knusende militær seier i det som faktisk var en forsvarskrig.

Norske "fredsaktivister" er nyttige idioter for Hamas og ekstreme islamisters
"hellig krig" mot "de vantro".

Ikke engang Støre er "Hamas-kritisk" nok, når han faktisk
unnlater å ta opp OGSÅ dette fundamentalt grunnleggende problem - da han nylig snakket med palestinernes president Abbas om evt. opprettese av en palestinsk stat.

"Opprettelse av en palestinsk stat", er utelukkende et meningsløst spill for galleriet -
et propagandastunt for å vekke opinionen og få den forventede internasjonale oppmerksomhet:
FN oppretter ikke Stater, og har aldri gjort det.
I tillegg er ingen av de fundamentale problem løst, som må ligge til grunn for en stats opprettelse. Sammen med norske radikal venstreside (marxister og kommunister) og den ekstreme anti-jødiske høyreside ønsker altså palestinerne at Israel fjernes fra kartet.
Å ville oppretting av en stat med et slikt forhold som bakteppe og forhold til sin nabo, er i beste fall naivt. Jens Bjørneboe benyttet ordet "åndssvakt" i sin kritikk mot norsk venstreside naive tiljubling av arabisk marxisme/moskva-kommunisme.

Naivt prøver palestina-arabernes president å "presse" FN via Sikkerhetsrådet.
Spill for galleriet, spør du meg.

Jonas Gahr Støres "dialog med Hamas-linje", palestinerne, PLO, Fatah, Hamas er selvsagt dømt til å mislykkes i FN.

Problemet er at:
Palestinerne er ikke interessert i noen fred med Israel.
Palestinerne ønsker utelukkende å fjerne Israel fra kartet.

I stedet for å moderere seg mht Israels rett til å eksistere, forsøker arabisk marxistisk/sosialistisk inspirerte "ledere" å fri
til verdensopinionen,
til en norsk pro-arabisk venstreside inkl. den norske statskanal NRK
med sin kjente venstreradikale (marxistiske) slagside.

Her finner du svaret på ditt spørsmål:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fjerde_aliyah

Siden 1924 endret innvandringsmåten til landet Israel seg, og selv om denne innvandringsbølgen kom veldig nært til den forrige, blir de holdt atskilt.

En stor innvandringsbølge som begynte i 1924 og fortsatte i to år, ga en hurtig urban utvikling hovedsakelig i Telaviv som absorberte et betraktelig antall innvandrere.

Iløpet av fjerde aliyah kom omtrent 80 000 innvandrere till landet Israel, hovedsakelig fra landene i Øst-Europa. Halvparten av innvandrerne kom fra Polen og resten fra Sovjetunionen, Romania og Litauen. I tillegg til dette var 12 % av innvandrerne fra Asia, hovedsakelig fra Jemen og Irak. Det var få innvandrere fra resten av Europa og Amerika.

http://no.wikipedia.org/wiki/Femte_aliyah

Bytte av den britiske kolonibestyreren – den nye britiske kolonibestyreren Arthur Wauchope e var tilhenger av sionismen og ga mange innvandringstillatelser og tilskyndet den jødiske økonomien og sionistbosettingen. Den økonomiske veksten i mandatområdet – utvekslingsavtalen med Tyskland brakte en stor sum penger som var starten på en bedring av økonomien i området etter krisen på slutten av 1920-tallet. Avstenginger inn til USA – i 1924 bestemte USA seg for å stramme inn på innvandringen, og selv under femte aliyah stengte USA flertallet av innvandrerne ute. Antisemittismen i verden hersket – flere regimer i hovedsakelig europeiske land opptok en antisemittisk politikk som ansporet til opprør, forfølgelse og økonomiske og sosiale begrensninger rettet mot jødene.

Krigerske arabere.

Israels naboer pluss noen til gikk samlet til krig mot Israel i 1948, 1967 og 1973.

Historikeren Benny Morris har også gjort seg noen tanker om FN fremstøtet fra PLO.

As Ben-Gurion University historian Benny Morris has noted, the UN is essentially helping the Palestinians to implement a strategy first adopted by Yasser Arafat in the late 1980s.

After realizing Israel could not be destroyed in war, Arafat set about establishing a Palestinian state encompassing the West Bank, east Jerusalem and the Gaza Strip without making peace with Israel or forfeiting any Palestinian demands, such as the “right of return.”

Unfettered by a peace treaty, this mini-Palestinian state would be free to continue its struggle against Israel. Petitioning the International Criminal Court against alleged Israeli crimes as an “occupier” might be one aspect of the struggle, while launching rockets and missiles on Israeli towns from the West Bank – like the ones fired from Hamas-controlled Gaza or Hezbollah-controlled south- Lebanon – might be another.
As Ben-Gurion University historian Benny Morris has noted, the UN is essentially helping the Palestinians to implement a strategy first adopted by Yasser Arafat in the late 1980s.

After realizing Israel could not be destroyed in war, Arafat set about establishing a Palestinian state encompassing the West Bank, east Jerusalem and the Gaza Strip without making peace with Israel or forfeiting any Palestinian demands, such as the “right of return.”

Unfettered by a peace treaty, this mini-Palestinian state would be free to continue its struggle against Israel.

PLO ønsker å utslette Israel.

Hvis det er noen som fortsatt er i tvil kan en jo lese hva PLO selv sier om dette.

The PLO Charter

Below is the Palestinian National Covenant, the official charter of the Palestine Liberation Organization (PLO). The text is the English version published officially by the PLO, unabridged and unedited.

Note, however, that the PLO's translation sometimes deviates from the original Arabic so as to be more palatable to Western readers. For example, in Article 15, the Arabic is translated as "the elimination of Zionism," whereas the correct translation is "the liquidation of the Zionist presence." "The Zionist presence" is a common Arabic euphemism for the State of Israel, so this clause in fact calls for the destruction of Israel, not just the end of Zionism.

Where subtleties in the original Arabic are important, the Arabic word has been inserted in parentheses.

THE PALESTINIAN NATIONAL CHARTER:

Resolutions of the Palestine National Council, July 1-17, 1968

Text of the Charter:

Article 1: Palestine is the homeland of the Arab Palestinian people; it is an indivisible part of the Arab homeland, and the Palestinian people are an integral part of the Arab nation.

Article 2: Palestine, with the boundaries it had during the British Mandate, is an indivisible territorial unit.

Article 3: The Palestinian Arab people possess the legal right to their homeland and have the right to determine their destiny after achieving the liberation of their country in accordance with their wishes and entirely of their own accord and will.

Article 4: The Palestinian identity is a genuine, essential, and inherent characteristic; it is transmitted from parents to children. The Zionist occupation and the dispersal of the Palestinian Arab people, through the disasters which befell them, do not make them lose their Palestinian identity and their membership in the Palestinian community, nor do they negate them.

Article 5: The Palestinians are those Arab nationals who, until 1947, normally resided in Palestine regardless of whether they were evicted from it or have stayed there. Anyone born, after that date, of a Palestinian father - whether inside Palestine or outside it - is also a Palestinian.

Article 6: The Jews who had normally resided in Palestine until the beginning of the Zionist invasion will be considered Palestinians.

Article 7: That there is a Palestinian community and that it has material, spiritual, and historical connection with Palestine are indisputable facts. It is a national duty to bring up individual Palestinians in an Arab revolutionary manner. All means of information and education must be adopted in order to acquaint the Palestinian with his country in the most profound manner, both spiritual and material, that is possible. He must be prepared for the armed struggle and ready to sacrifice his wealth and his life in order to win back his homeland and bring about its liberation.

Article 8: The phase in their history, through which the Palestinian people are now living, is that of national (watani) struggle for the liberation of Palestine. Thus the conflicts among the Palestinian national forces are secondary, and should be ended for the sake of the basic conflict that exists between the forces of Zionism and of imperialism on the one hand, and the Palestinian Arab people on the other. On this basis the Palestinian masses, regardless of whether they are residing in the national homeland or in diaspora (mahajir) constitute - both their organizations and the individuals - one national front working for the retrieval of Palestine and its liberation through armed struggle.

Article 9: Armed struggle is the only way to liberate Palestine. Thus it is the overall strategy, not merely a tactical phase. The Palestinian Arab people assert their absolute determination and firm resolution to continue their armed struggle and to work for an armed popular revolution for the liberation of their country and their return to it. They also assert their right to normal life in Palestine and to exercise their right to self-determination and sovereignty over it.

Article 10: Commando action constitutes the nucleus of the Palestinian popular liberation war. This requires its escalation, comprehensiveness, and the mobilization of all the Palestinian popular and educational efforts and their organization and involvement in the armed Palestinian revolution. It also requires the achieving of unity for the national (watani) struggle among the different groupings of the Palestinian people, and between the Palestinian people and the Arab masses, so as to secure the continuation of the revolution, its escalation, and victory.

Article 11: The Palestinians will have three mottoes: national (wataniyya) unity, national (qawmiyya) mobilization, and liberation.

Article 12: The Palestinian people believe in Arab unity. In order to contribute their share toward the attainment of that objective, however, they must, at the present stage of their struggle, safeguard their Palestinian identity and develop their consciousness of that identity, and oppose any plan that may dissolve or impair it.

Article 13: Arab unity and the liberation of Palestine are two complementary objectives, the attainment of either of which facilitates the attainment of the other. Thus, Arab unity leads to the liberation of Palestine, the liberation of Palestine leads to Arab unity; and work toward the realization of one objective proceeds side by side with work toward the realization of the other.

Article 14: The destiny of the Arab nation, and indeed Arab existence itself, depend upon the destiny of the Palestine cause. From this interdependence springs the Arab nation's pursuit of, and striving for, the liberation of Palestine. The people of Palestine play the role of the vanguard in the realization of this sacred (qawmi) goal.

Article 15: The liberation of Palestine, from an Arab viewpoint, is a national (qawmi) duty and it attempts to repel the Zionist and imperialist aggression against the Arab homeland, and aims at the elimination of Zionism in Palestine. Absolute responsibility for this falls upon the Arab nation - peoples and governments - with the Arab people of Palestine in the vanguard. Accordingly, the Arab nation must mobilize all its military, human, moral, and spiritual capabilities to participate actively with the Palestinian people in the liberation of Palestine. It must, particularly in the phase of the armed Palestinian revolution, offer and furnish the Palestinian people with all possible help, and material and human support, and make available to them the means and opportunities that will enable them to continue to carry out their leading role in the armed revolution, until they liberate their homeland.

Article 16: The liberation of Palestine, from a spiritual point of view, will provide the Holy Land with an atmosphere of safety and tranquility, which in turn will safeguard the country's religious sanctuaries and guarantee freedom of worship and of visit to all, without discrimination of race, color, language, or religion. Accordingly, the people of Palestine look to all spiritual forces in the world for support.

Article 17: The liberation of Palestine, from a human point of view, will restore to the Palestinian individual his dignity, pride, and freedom. Accordingly the Palestinian Arab people look forward to the support of all those who believe in the dignity of man and his freedom in the world.

Article 18: The liberation of Palestine, from an international point of view, is a defensive action necessitated by the demands of self-defense. Accordingly the Palestinian people, desirous as they are of the friendship of all people, look to freedom-loving, and peace-loving states for support in order to restore their legitimate rights in Palestine, to re-establish peace and security in the country, and to enable its people to exercise national sovereignty and freedom.

Article 19: The partition of Palestine in 1947 and the establishment of the state of Israel are entirely illegal, regardless of the passage of time, because they were contrary to the will of the Palestinian people and to their natural right in their homeland, and inconsistent with the principles embodied in the Charter of the United Nations, particularly the right to self-determination.

Article 20: The Balfour Declaration, the Mandate for Palestine, and everything that has been based upon them, are deemed null and void. Claims of historical or religious ties of Jews with Palestine are incompatible with the facts of history and the true conception of what constitutes statehood. Judaism, being a religion, is not an independent nationality. Nor do Jews constitute a single nation with an identity of its own; they are citizens of the states to which they belong.

Article 21: The Arab Palestinian people, expressing themselves by the armed Palestinian revolution, reject all solutions which are substitutes for the total liberation of Palestine and reject all proposals aiming at the liquidation of the Palestinian problem, or its internationalization.

Article 22: Zionism is a political movement organically associated with international imperialism and antagonistic to all action for liberation and to progressive movements in the world. It is racist and fanatic in its nature, aggressive, expansionist, and colonial in its aims, and fascist in its methods. Israel is the instrument of the Zionist movement, and geographical base for world imperialism placed strategically in the midst of the Arab homeland to combat the hopes of the Arab nation for liberation, unity, and progress. Israel is a constant source of threat vis-a-vis peace in the Middle East and the whole world. Since the liberation of Palestine will destroy the Zionist and imperialist presence and will contribute to the establishment of peace in the Middle East, the Palestinian people look for the support of all the progressive and peaceful forces and urge them all, irrespective of their affiliations and beliefs, to offer the Palestinian people all aid and support in their just struggle for the liberation of their homeland.

Article 23: The demand of security and peace, as well as the demand of right and justice, require all states to consider Zionism an illegitimate movement, to outlaw its existence, and to ban its operations, in order that friendly relations among peoples may be preserved, and the loyalty of citizens to their respective homelands safeguarded.

Article 24: The Palestinian people believe in the principles of justice, freedom, sovereignty, self-determination, human dignity, and in the right of all peoples to exercise them.

Article 25: For the realization of the goals of this Charter and its principles, the Palestine Liberation Organization will perform its role in the liberation of Palestine in accordance with the Constitution of this Organization.

Article 26: The Palestine Liberation Organization, representative of the Palestinian revolutionary forces, is responsible for the Palestinian Arab people's movement in its struggle - to retrieve its homeland, liberate and return to it and exercise the right to self-determination in it - in all military, political, and financial fields and also for whatever may be required by the Palestine case on the inter-Arab and international levels.

Article 27: The Palestine Liberation Organization shall cooperate with all Arab states, each according to its potentialities; and will adopt a neutral policy among them in the light of the requirements of the war of liberation; and on this basis it shall not interfere in the internal affairs of any Arab state.

Article 28: The Palestinian Arab people assert the genuineness and independence of their national (wataniyya) revolution and reject all forms of intervention, trusteeship, and subordination.

Article 29: The Palestinian people possess the fundamental and genuine legal right to liberate and retrieve their homeland. The Palestinian people determine their attitude toward all states and forces on the basis of the stands they adopt vis-a-vis to the Palestinian revolution to fulfill the aims of the Palestinian people.

Article 30: Fighters and carriers of arms in the war of liberation are the nucleus of the popular army which will be the protective force for the gains of the Palestinian Arab people.

Article 31: The Organization shall have a flag, an oath of allegiance, and an anthem. All this shall be decided upon in accordance with a special regulation.

Article 32: Regulations, which shall be known as the Constitution of the Palestinian Liberation Organization, shall be annexed to this Charter. It will lay down the manner in which the Organization, and its organs and institutions, shall be constituted; the respective competence of each; and the requirements of its obligation under the Charter.

Article 33: This Charter shall not be amended save by [vote of] a majority of two-thirds of the total membership of the National Congress of the Palestine Liberation Organization [taken] at a special session convened for that purpose.

From Leila S. Kadi (ed.), Basic Political Documents of the Armed Palestinian Resistance Movement, Palestine Research Centre, Beirut, December 1969, pp. 137-141.

FRA OBAMAS TALE I FN

"Let us be honest with ourselves: Israel is surrounded by neighbors that have waged repeated wars against it," Obama said. "Israel’s citizens have been killed by rockets fired at their houses and suicide bombs on their buses. Israel’s children come of age knowing that throughout the region, other children are taught to hate them. Israel, a small country of less than eight million people, look out at a world where leaders of much larger nations threaten to wipe it off of the map. The Jewish people carry the burden of centuries of exile and persecution, and fresh memories of knowing that six million people were killed simply

Takk for det, Erik!
Obama har ikke et sort/hvitt anti-israelsk/pro-arabisk syn -
slik den norske radikale marxistisk inspirerte venstreside har.

Obama har et balansert syn som vi europere har mye å lære av.
Nedenfor kan du OGSÅ høre/se hva Obama sier:

http://www.bbc.co.uk/news/world-us-canada-15009301


"Let us be honest with ourselves: Israel is surrounded by neighbors that have waged repeated wars against it," Obama said. "Israel’s citizens have been killed by rockets fired at their houses and suicide bombs on their buses. Israel’s children come of age knowing that throughout the region, other children are taught to hate them. Israel, a small country of less than eight million people, look out at a world where leaders of much larger nations threaten to wipe it off of the map. The Jewish people carry the burden of centuries of exile and persecution, and fresh memories of knowing that six million people were killed simply...."

Utsletting av Israel

Det er blitt så vanlig blant den elleville venstresiden, marxister og palestina komiteer å snakke om at Israel må trekke seg tilbake fra okkuperte områder og tilbake til “ 1967 grenser”.

Da skulle en jo tro at alt var bare fryd og gammen før 1967 og at Israel levde i fred og vennskapelighet med sine arabiske naboer.

Eller, hvordan var nå dette igjen.

I 1964 ble en organisasjon, al-Fatah,( The Conquest) stiftet av en som het Yasser Arafat. Deres mål var å få jødene bort fra okkupert land, som var hele Israel. Dette var altså før 1967 så Fatah må jo ha misforstått dagens marxister.

På et møte i Kairo 14. januar 1964 ble de arabiske statene også enige om å stifte United Arab Command (UAC). Øverstkommanderende skulle være den egyptiske hærsjefen Ali Amer. Formålet til UAC var å få jødene bort fra okkupert land, altså hele Israel.

Men, hei der ute, dette var jo før 1967! Har de helt misforstått dagens marxister i 2011?

I 1964 ble det også stiftet en organisasjon til, Palestine Liberation Organization (PLO). Den første formannen ble Ahmad al-Shuqayri. Dette var egentlig en jobb nazimuftien a-Husseini hadde ønsket seg, men ikke fikk. Foreningens formål var faktisk å få jødene bort fra okkupert land, altså hele Israel. Israel skulle utslettes fra kartet.

Hei igjen, er det fortsatt noen med, dette var altså nok en gang før 1967!! Er dette en stor misforståelse, skjønte de ikke den gang hva dagens elleville venstreside og palestinakomiteer ville si i 2011.

Det var jo etter 1967 Israel skulle trekke seg tilbake fra okkupert område, ikke før!

Hvis noen skulle bli en smule forvirret vil det være veldig forståelig.

Erik Gifford skriver:

"I 1964 ble en organisasjon, al-Fatah,( The Conquest) stiftet av en som het Yasser Arafat. Deres mål var å få jødene bort fra okkupert land, som var hele Israel. Dette var altså før 1967 så Fatah må jo ha misforstått dagens marxister."

På den tiden hadde den etniske rensningen etter massakrene satt seg. Det var lite håp om at palestinere skulle få igjen eiendommer og land som var stjålet fra dem og annektert av staten, for så å bli delt ut til jøder. Palestinere i og utenfor Israel levde under kummerlige kår. Palestinere i Israel var annenrangs borgere på sine fedres jord.

Med all respekt, forventer virkelig folk som Gifford og Mathiassen at et voldtatt folk skal sitte stille og belønne overgriperne? Jeg må minne om at vi selv under den mildere tyske okkupasjonen av ariske nordmenn i Norge hadde ett mål, kaste tyskerne ut. Slik er det. (Jeg holder jødiske nordmenn utenfor, for behandlingen av dem var verre enn den behandlingen Israel gir palestinere).

For palestinere er det ikke lenger mulig å kaste ut landtyvene innad i Israel. Nå står kampen om å kaste dem ut av de siste erobringene (etter 1967).

Først når en avtale er forhandlet fram, går det an å kreve anerkjennelse. Etnokratiet Israel har ikke levert en statsdannelse som kan kreve respekt og anerkjennelse av det folket de selv undertrykker.

Palestinere lever under terror hver dag. Vi har nettopp gjennomlevd 22.7. Bare under den første uvæpna inttifadaen i 1987 flg, ble over 700 barn og unge myrdet. Enda flere ble skadd, manger for livet, uten at deres tidlige død teller med i oversiktene. Gifford og Mathiassen tar avstand fra terror som rammer oss selv, men har ingen motforestilling mot terror som rammer palestibnere, utført av det israelske maktapparatet.

Jeg forakter slik dobbeltmoral og inhuman menneskeforakt!

Dagens israelske ledere har fortsatt sine forgjengeres blodige handlinger. Vi tar et oppgjør med våre mordere. I Israel blir de statsministre eller regjeringsmedlemmer.

Mathiassen kom forleden med en tirade hvor han siterte palestinske quislinger som støtter israelsk politikk. Behendig underslo han synspunktene til de tusenvis av israelske jøder som arbeider for å få sine egne ledere tiltalt og straffet for krigsforbrytelser.

Terje Marøy

Stigmavakta

De palestinerene som samarbeider med Israel karakteriseres som quislinger. Mens de israelerene som fremmer palestinerene sak fremmer fred og forsoning.

Jeg har tidligere påpekt det løsslupne språkbruken som Dagsavisen tillater, der kritikk av Islam karakteriseres som en psykisk sykdom, en fobi. Dette er enda et groteskt eksempel på slagsiden i den norske Midtøstendebatten og hva media slik som Dagsvisen tillater av overtramp.

Dessverre bidrar denne type debatt ikke til hverken fred, forsoning eller fremskritt i Midtøsten

Bjørn Blokhus har sikkert rett i dette. Problemet er at ingen form for debatt eller forhandlinger har ført til framgang de siste 60 årene. Uretten vedvarer og utvikles ufortrødent under skiftende regimer i Israel.

Regimets overgrep

Det kan sikkert også være provoserende at jeg brukte 22.7 som et eksempel i forrige kommentar. Men i mitt hode er undertrykkelsen og drapene på palestinere verre, ikke bare fordi antallet er så mye større. Drapene skjer som en del av en overlagt undertrykkende politikk, begått under skiftende regjeringer, de rådene maktregimene. Terroren i Oslo var derimot en drapsmanns verk, muligens i samråd med marginale grupper uten reell makt.

For ofrene og deres etterlatte er det ingen forskjell. De er rammet av handlingen. Den personlige sorgen henger ikke sammen med antall.

Ikke minst jøder har gjennom årtusener erfart mye av den samme undertrykkelsen som i dag rammer palestinere. En kunne derfor vente større forståelse for at slikt ikke er noen god løsning, ikke for jøder, ikke for palestinere.

Holberg

Innlederen av denne debatten trekker inn arabiske regimer håndtering av sine jødiske minoriteter etter 1948. Men det gir ikke Israel rett til å undertrykke helt andre mennesker. Det var ikke palestinere som jaget jøder ut av arabiske land. Tvertimot. Palestinerne ønsket færre, ikke flere invandrere på sine fedres jord.

Å trekke dette inn i den pågående debatt blir som Ludvig Holbergs komedie om å rette baker for smed. I vår tid også med dødelig utgang.

Israels dårlige naboer

Så har israelvennene et poeng når vi kritikere tilsynelatende ikke er like ihuga i vår kritikk av Israels nabostater, som ikke er håret bedre. Jeg rammes sjøl av den kritikken.

Selv om jeg intellektuelt har tatt inn over meg at en Assad, Gaddafi eller Netanyahu stort sett er samme ulla, er nok engasjementet i Israel-Palestina-konflikten mer sammensatt:

1. Vår kultur har røtter der, kanskje mer rotfesta enn vår norrøne arv.

2. Norge har medansvar for statsdiktatet i FN i 1948. Når vi rotet det til, bør vi bidra til å rydde opp.

3. Så er det den humane siden. Konflikten er en medmenneskelig katastrofe, der Israel fullstendig overkjører såvel sivilisert rettsorden som anstendighet; i likhet med flere av sine naboer.

4. Og til sist. Internasjonal terror næres også av denne konflikten. Vi kan aldri på en troverdig måte vinne fram i kampen mot midtøsten-forankret terror, samtidig som vi tillater Israels vold mot sine nærmeste naboer. Det er hykleri. Ikke minst rammer hykleriet våre egne soldater, som risikerer livet i en overflatisk krig uten mening. Kampen mot islam-ekstremistisk terror kan aldri lykkes så lenge våre nærmeste allierte tillater Israel å kue et folk bestående av i hovedsak muslimer. Forøvrig har ikke kristne palestinere det bedre; undertrykkelsen rammer på tvers av religiøse skiller.

Ellers avlegger Blokhus et spark til jødiske fredsaktivister. Forskjellen mellom dem og palestinere som løper Israels ærend, er at disse gruppene setter menneskeverdet i sentrum, uavhengig av om mennesket er jøde eller palestiner. Det er aktverdig. Det er ikke aktverdig å støtte en undertrykkende politikk mot sine egne. En av de gruppene jeg selv har hatt kontakt med er Yesh Gvul. De er israelske veteraner som vil forsvare landet sitt, men ikke ved å undertrykke andre. Deres våpen er i dag argumenter og forsøk på å få til en rettsorden der også israelere må stå til rette for krigsforbrytelser.

Terje Marøy

Stigmavakta

PLO TERROR

Fra boken, “ The Nazi connection to islamic terrorism.Adolf Hitler and Haj Amin al-Husseini” av Chuck Morris, har jeg hentet ut følgende sitat fra side 97.

“The murders of the Israeli athlets at the Munich Olympics occurred in 1972. Also involved in the Munich attack was Abu Mazen. Farah reports:”The mastermind of the Munich Olympics massacre, Mohammed Daoud Oudeh, says it was Mazen who provided the money for the attack. Arafat and Mazen both kissed him on the cheeks before he set off to kill eleven Israel athlets.”

Er det noen som vet hva Abu Mazen driver med akkurat nå, 22. sept. 2011?

1, Israel bedrev ikke etnisk rensing. Det var de palestinske lederne som oppfordret palestinaaraberne til å evakuere til Israel var nedkjempet. Israel tilbød statsborgerskap til dem som ble værende. Vi vet hvordan det gikk.

2, Palestinernaaraberne eide ikke noe land. De hadde vært leilendinger under de ottomanske landeierne i Damaskus. Som kjent ble det ottomanske rike oppløst, og seierherrene delt riket seg i mellom.

3, Det var stort sett Rotschild og det jødiske nasjonalfond, Keren Kayemet Leisrael som kjøpe opp land, både i Judea og Samaria plus hele Golan.

Jeg er medlem av Keren Kayemet leisrael, så litt greie har jeg på dette.

Jeg vet at du har en norsk militær bakgrunn i dette området, så du er muligens noe farget i din oppfatning av realiteter og fakta.

De påståtte "grenser fra 1967" er ingen grenser i det hele tatt, men demarkasjonslinjer som ble avtalt ved våpenstillstanden.

Israels grenser ble fastsatt av seierherrene under San Remo-konferansen i 1920, akkurat slik de Vestallierte og Sovjet ble enige om de fremtidige grenser i Europa. Samme prinsipp, altså.

http://en.wikipedia.org/wiki/San_Remo_conference

http://radiobergen.org/sanremo1920.jpg

Marøy og hatefacts.

Det er så mange som svever under den villfarelsen er at alt vil ende så godt dersom Israel vender tilbake til grensene før 1967. For å rydde opp i denne villfarelsen skrev jeg da i mitt innegg nr. 28 at det ikke kunne være mulig da to arabiske terrororganisasjoner ble etablert før denne dato for å utslette Israel. I tillegg ble en militærallianse, United Arab Command (UAC), etablert for å krige mot og utslette Israel.

Dette reagerte Marøy særs negativt på. Det verste som finnes kan for folk på den elleville venstresiden er fakta. I dette tilfelle må jo fakta for Marøy nærmest fremstå som hatefacts. For å bøte på dette må da Marøy og hans meningsfeller fabrikere usannheter om Israel. Eksempler er etnisk rensing, stjeling av land, massakrer osv. De ugjerningene araberne sto for blir jo aldri nevnt.

Men, Marøy, historien om hatefacts stopper ikke der. Etter krigen i 1967 var det en ting de ønsket i Israel. Det var en varig fred, anerkjennelse og sikre grenser. Dette var viktigere for israelerne enn erobret land. De var derfor villig til å gi fra seg alt erobret land, bortsett fra Jerusalem, i bytte for fred. Dette gjorde de kjent for de arabiske lederne før et arabisk toppmøte i Kartum høsten 1967. Dette sa de arabiske lederne nei til. 3 ganger nei. Nei til fred, nei til anerkjennelse, nei til grenser.

Vi kan ta med et lite sitat fra en “ Egyptian broadcast: The Arab masses will never let any responsible Arab person remain alive who would negotiate with Israel.”

Vi ser vel nesten det samme I dag.

Men, Marøy, disse hatefacts tror jeg du egentlig kjente til. Du ville bare ikke si det til oss.

Det ville sikkert blitt problematisk hvis en samtidig skulle prøve å lure folk til å tro at alt var fred og fordragelighet før 1967.

"2. Norge har medansvar for statsdiktatet i FN i 1948. Når vi rotet det til, bør vi bidra til å rydde opp."

Her roter du fælt, Marøy!

For det første - Ben Gurion erklærte Israel selvstendig i mai 1948, uten noe FN-vedtak. Det du vel tenker på var vedtaket i generalforsamlingen i november 1947, med et forslag om å dele det resterende Palestina-mandat, etter at britene hadde rotet det til og gitt hele østsiden av Jordan til en kongefamilie av saudisk avstamning, i to - en jødisk og en palestinsk stat. Det var altså et forslag, og slett ikke noe statsdiktat, hva du nå måtte mene med det.

Hvorfor var ikke Frankrikes mandatområde, som ble til 3 selvstendige araberstater, av samme type, eller du karakteriserer kanskje også det som et statsdiktat?

Hvordan skal det ryddes opp? Skal ikke Israel eksistere som jødisk stat? Nei, jeg tror jeg kjenner svaret ditt. Det er et grotesk standpunkt - rent skremmende.

Hvordan er det du generelt forestiller deg FN og Folkeforbundet? Treffer de gyldige avgjørelser kun hvis det går mot vestlige interesser? Mulig jeg tar feil, men jeg mistenker nemlig også deg for i likhet med mange andre å mene at når vestlige land bestemmer i FN, er vedtakene uttrykk for en skitten imperialisme og kolonialisme. Og FN er disse kolonialisters lydige redskap. Men når vedtakene går i andres favør, f.eks. arabisk, så er det veldig flott med et berikende internasjonalt samarbeid.

Lider også du av denne svært så utbredte og snodige selvforakten og selvdestruktiviteten på vegne av vestlig kultur?

Hvordan ser du i den sammenheng på FNs rolle i den aktuelle sak med Abbas forsøk på å få FN til å "anerkjenne" en ny palestinsk stat?

Hvorfor skulle et evt. vedtak nå være mer gyldig enn i november 1947?

Jeg så i går en annen kommentar i Dagsavisen som uttrykte hvilken urett det var at USA skulle ha vetorett i Sikkerhetsrådet. Vedkommende nevnte ikke de andre vetomaktene, som har det med å støtte all verdens tyrannregimer. Tenk om verden på kommende fredag kunne omgå USAs veto og komme fram til et slags gyldig vedtak? Med et parkert og impotent USA, - da er visst FN-vedtak ekstra gyldige og rettferdige.

Det er skrekk og gru en slik verden mange vil ha.

FN og DIKTATURER

Flesteparten av landene i FN i dag er diktaturer. Jeg tror 57 av disse er islamske som pleier å stemme i blokk helt konsekvent mot Israel.

Det virker som om Marøy legger mest vekt på stemmene til diktatorene.

Det er vel tvilsomt om Marøy er noen stor demokrat. Han liker jo ikke fakta heller.

På en god måte oppsummerer Erik Gifford skyllebøttene mot meg i de seinere innleggene. Det vil kreve for mye å kommentere alt.

Massakre og fakta

Flere av debattantene benekter israelske massakre, selv om sionisthistorikere som Benny Morris egen forskning har stadfestet dette, og flere med ham. Massakre er en strategi man har fortsatt med. Nå gjøres det imidlertid mer diskret. Man lar det være litt luft mellom drapene. Men i løpet av kort tid blir summen massedrap.

Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem fører nøye statistikk over både drepte og undertrykkende forhold på Vestbredden og i Gaza.

Se http://www.btselem.org/statistics

Ivar Garberg ...

... som jeg ellers berømmer for sterk støtte til nordsjødykkerne, mener jeg er farget av min tid som offiser, bl.a. i Libanon. Det har han rett i. Siden jeg kjenner faget psykologisk krigføring, eller propaganda, kjøper jeg ikke ukritisk det som kommer fra israelske militærmyndigheter.

Gifford

Det er rett at FN består av bl.a. en lang rekke diktaturer og tvilsomme demokratier. Det har jeg kritisert i et kvart århundre. Bl.a. tok jeg i sin tid opp korrupsjonskulturen i UNIFIL da jeg arbeidet der. Når jeg likevel støtter FN er det fordi dette er et forum der alle møtes. Det har egenverdi.

Terje Marøy

Stigmavakta