Det meste taler for at Abbas ca. 20. september går til FN for å få godkjent (enda) en palestinsk stat, og vil ha den opptatt som medlem i verdensorganisasjonen. Mange land har allerede anerkjent den nye staten, mens USA etter alt å dømme bruker sitt veto. Spørsmålet nå er hva EU og Norge vil gjøre?
Det meste taler for at Abbas ca. 20. september går til FN for å få godkjent (enda) en palestinsk stat, og vil ha den opptatt som medlem i verdensorganisasjonen.
Mange land har allerede anerkjent den nye staten, mens USA etter alt å dømme bruker sitt veto. Spørsmålet nå er hva EU og Norge vil gjøre?
Rent juridisk og folkerettslig er hele prosjektet svært tvilsomt.
Den anerkjente eksperten på internasjonal rett, tidligere israelsk FN-ambassadør og nåværende leder for Jerusalem Center for Public Affairs, JCPA, Dore Gold, poengterer at FNs generalforsamling, som er det aktuelle forum her, ikke selv verken kan etablere eller anerkjenne en stat. Når det gjelder medlemskap er det Sikkerhetsrådet som nominerer kandidater, og der har jo de fem store vetorett.
En annen kritisk røst er den amerikanske ambassadøren John Bolton som mener at en avstemning kan delegitimere og skade FN. Bolton kan neppe sies å høre til blant Israels beste venner. Det er også flere.
Det mest sannsynlige er vel at USA bruker sitt veto. Selv om Obama visstnok ikke skal være så lysten på det, skal nå etter hva jeg forstår Israel ha fått beskjed om at de vil gjøre det. I så fall vil palestinerne ta saken direkte til Generalforsamlingen.
Stater erklærer seg selv, og anerkjennes av andre stater. Da må visse kriterier være oppfylt, og disse er nedfelt i Montevideo-konvensjonen av 1933 om staters rettigheter og plikter. I dette foreliggende tilfelle skal man måtte tolke konvensjonens kriterier svært så kreativt om man skal få en slik stat til å oppfylle disse. Forhandlingene om en felles "palestinsk" regjering har forlengst strandet, og Hamas nekter så vidt jeg vet fortsatt Salam Fayyad å delta i en slik regjering. Selv om det var nettopp Fayyad som var selve "statsbyggeren" på Vestbredden, og som hele Europa holdt som garantisten for denne nye statsdannelsen, jfr. det for han innbringende besøket i Oslo i desember i fjor. Hovedargumentet for anerkjennelse virket helt klart å være nettopp denne Fayyads innsats.
Det er en viss ironi i at konvensjonens betingelser for å etablere en stat hadde vært mye nærmere å være oppfylte om "palestinerne" hadde erklært to stater, den ene på Vestbredden og den andre på Gaza. Slik det ser ut nå vil den nye staten få to presidenter og to statsministre. Nytt valg er ikke bestemt, og grensene er verken entydige eller anerkjente.
Forholdet mellom dem, og mellom Hamas og PA, er så dårlig at en full væpnet konflikt når som helst igjen kan bryte ut. Nå forlyder det til og med at det skal være strid mellom PA og PLO. Og terrorgrupper opererer tilsynelatende utenfor både PAs og Hamas kontroll. Hva som forøvrig er verst - om utbrytergruppene opererer utenfor kontroll, eller om de får lov å holde på, er ikke så godt å si. Det går i hvert fall ut på det samme i forhold til det ikke-eksisterende maktmonopol.
Faren for slike interne konflikter vil etter all sannsynlighet øke om man presser gjennom et slikt FN-vedtak. Spesielt fordi staten kun er fiktiv, og man vanskelig kan anerkjenne en slik stat de facto engang, langt mindre de jure. Skjønt, man skulle ikke kunne, må en vel si, så lenge en mengde land jo allerede har anerkjent en ny palestinsk stat, altså sågar før en evt. resolusjon i generalforsamlingen. Dette viser dessverre hvordan politisk opportunisme overstyrer både hensynet til logikk og rettferdighetssans, og hensynet til å opprettholde internasjonal lov og rett.
Jeg tror nok det også enda en gang viser hvordan verdenssamfunnet har en spesiell forkjærlighet for "palestinerne", slik de også hadde da Arafat, bevæpnet med "en frihetskjempers pistol i beltet", fikk spesialtillatelse til å tale i FN. Dette var i 1974, kort tid etter araberlandenes angrepskrig mot Israel på Yom Kippur, oljeboikotten, og en internasjonal terrorbølge uten sidestykke i historien, som holdt hele verden i skrekk. Og eksempelvis to år etter terrormassakren i den israelske OL-landsbyen i München. Også i 1988 forsøkte jo forøvrig palestinerne på det samme, å få anerkjent en stat. Den gang var det vel bare USA og Israel som stemte mot, mens Norge om jeg ikke tar feil unnlot å stemme.
Et vedtak vil også være i strid med de avtaler som er inngått mellom Israel og palestinerne, jfr. Interimsavtalen av 1995, artikkel 9, paragraf 5a, og artikkel 31, paragraf 7, der det heter at partene ikke skal foreta seg noe som kan forandre Vestbreddens og Gazas status i påvente av et endelig forhandlingsresultat. Det er videre i strid med Sikkerhetsrådets resolusjon 242 fra 1967, som slår fast alle staters rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, og fri fra trusler om og bruk av vold.
I motsetning til hva Arafat og Abbas har lyktes med å få opinionen i Vest til å tro/mene, kan man ikke se de to delene av denne resolusjon 242 uavhengig av hverandre.
Det mer normale er at man starter forhandlinger, og diskuterer de spørsmål som konflikten har sitt grunnlag i. Når det derimot gjelder palestinerne synes verdenssamfunnet å ha godtatt at den ene parten, - den parten som startet krigen, men tapte, og som ikke vil ha verken fred med, forhandlinger med eller anerkjennelse av, Israel, og som fortsetter med krigen og terroren, kan sette stridsspørsmålene som forhåndsbetingelser for å forhandle! Det er ikke det minste underlig at Israel følgelig spør seg hva det da skal forhandles om.
Abbas klarte til og med å få Obama til å gjøre palestinernes krav til sitt når det gjaldt stans i enhver liten bygging i allerede eksisterende bosetninger som enda en forhåndsbetingelse. Det hadde det ikke vært tidligere. Når han så har kjørt både seg selv og USA opp i et hjørne, og Israel ikke vil gi etter på alt han etter hvert kom med, stikker han av fra alt, fra alle sine forpliktelser, - og går til FN.
Hva vil han så gjøre etter FN - enten det blir et vedtak eller ikke? Vil han krype tilbake til forhandlingsbordet og igjen støtte det såkalte veikartet for fred, eller vil han føle seg sterk nok til å stille enda flere forhåndsbetingelser? Vil han anerkjenne sin "nye" nabo Israel? Selvsagt ikke. Det forlyder tvert i mot at Abbas selv ikke er udelt begeistret for å gå til FN, fordi han er engstelig for både å måtte blottstille sitt innerste krav om fortsatt krig med Israel inntil landet er vekk, og svekke kravet om at alle flyktninger skal ha rett til å vende "tilbake" til, ikke den nye staten, men til selve Israel.
Hvilken rolle vil han eventuelt spille under Durban III-konferansen som går parallelt med FNs generalforsamlings sesjon? Vil han legge ytterligere press på Israel der? De vil nok det alle sammen.
Heller ikke et juridisk gyldig vedtak i FN, altså hvis USA ikke bruker sitt veto, vil skape noen stat. Men på den annen side vil nok også et ugyldig vedtak ytterligere styrke palestinernes selvtillit i deres fortsatte kamp mot Israel, - og tilsvarende ytterligere delegitimere og svekke Israel i verdensopinionen. En verdensopinion som i dette spørsmålet er fullstendig skakkjørt og blind.
Spørsmålet er altså hva et FN-vedtak vil ha å si for den politiske situasjonen i Midtøsten - en situasjon som knapt noen gang har vært så labil og så full av problemer og faresignaler. Hva kan Israel gjøre?
Som antydet overfor bør nå tiden være kommet for verdenssamfunnet til å forstå at dette ikke dreier seg om "okkupasjonen" og 1967-grensene, om å gi land for fred, og om to stater som kan leve "side by side" i fred og sikkerhet. Fredsbestrebelsene har altfor lenge vært basert på falske og urealistiske forutsetninger, og da blir det selvsagt heller ingen fred.
Signalene på det kommer tydeligere og tydeligere, og fra helt sentrale personer. De er ikke til å misforstå. Alt tyder på at vi nå går inn i en ny og "ærligere" fase av denne konflikten, - ærligere i den forstand at det vil måtte bli klarere hva det hele egentlig handler om. At det handler om Israels eksistens. Noe mange forøvrig har hevdet lenge.
Dette blir selvfølgelig også en farligere fase. Og mitt poeng er at en FN-anerkjennelse av en ny palestinsk stat vil forverre situasjonen og øke spenningen i området. Så langt fra å være et fredsprosjekt, som det hevdes, vil jeg hevde at det svært sannsynlig kan være et krigsprosjekt.
Dette spørsmålet kommer også opp når situasjonen rundt Israel er mer uklar og alvorlig enn på lenge. Mye tyder dessverre på at fredsavtalen med Egypt kan være i fare, og da vil neste krig måtte utkjempes på tre eller fire fronter. Tyrkias Erdogan driver også i disse dager den rene krigshissing overfor Israel. Og dermed indirekte overfor USA. Det kan se ut som han faktisk vil presse USA til å velge mellom Israel og Tyrkia, dvs. NATOS sørflanke.
Så hva skal Israel gjøre?
Grovt sett kan jeg se for meg tre hovedkategorier av muligheter. For Israel den ene dårligere enn den andre.
a: Israel lar være å gjøre noe. De kan leve med situasjonen som den er, og som de jo har gjort lenge. Enten Abbas igjen vender tilbake til forhandlingsbordet eller ikke. Hvordan skal han forøvrig kunne gjøre det, og på nytt påberope seg både Oslo-avtaler og veikart for fred?
Det kunne kanskje føre til en større oppslutning om land for fred-linjen i Israel og evt. regjeringsskifte, noe USA nok ønsker. Men muligheten for det er nok mindre enn kanskje noen gang. Det spørs om ikke det stemningsskiftet som nå har vært i Israel er av en mer varig karakter, og har sin årsak i at stadig flere ser at Abbas vil ha alt og ikke gir noe. Mens det fremdeles undervises i hat. Effekten kan også bli at Hamas presser Abbas ut, dette siste er nok mer sannsynlig hvis Israel trekker seg tilbake også fra resten av Vestbredden.
Om Israel slik lar være å foreta seg noe, vil det føre til en svær opptrapping av det politiske presset mot Israel, avskyerklæringene vil hagle og demoniseringen nå nye høyder.
b. Israel trekker seg tilbake, og således også rent faktisk lar Abbas få sin stat.
Dette er et meget usannsynlig scenario. Det vil antagelig ganske fort bli Abbas endelikt. Da vil han naturligvis ikke lenger ha den sikkerhet som Israel i dag representerer både for ham selv og for PA. Antagelig vil da Hamas komme, og sammen med al-Qaida og andre terroristnettverk, som i dag allerede finnes i tusentall i Sinai, også få kontroll på Vestbredden.
Noe sånt ville nok også føre til alvorlige politiske kriser i Israel. For Israel ville dette representere en militærstrategisk katastrofe, - en situasjon der Israel normalt sett ikke vil være i stand til å forsvare sin eksistens. Netanyahu gjør aldri noe slikt, og selv ikke USA er nok i stand til å presse Israel til en slik retrett. Obama er nok uansett på vei ut av Det Hvite Hus.
MEN - gitt at vi skulle oppleve et slikt scenario, med enda mer aggressive fiender på alle kanter, ville dette ganske fort kunne føre til en større regional krig, og kanskje rask opptrapping til verdenskrig. Og med våpen som (nesten) aldri er brukt før. For å si det på den måten.
c: Israel går inn og reokkuperer, evt. annekterer hele eller deler av Vestbredden - og evt. Gaza. Selv om Netanyahu ikke ønsker dette, han ønsker selvsagt ikke en slik fiendtlig befolkning inne på sitt område, kan det være at det er den mest sannsynlige respons for Israel. Men den er samtidig farlig. Og proteststormene slike tiltak vil utløse, vil ikke bli særlig mindre. Snarere tvert i mot.
Man skal ikke se bort fra at vi her også kan se for oss ønske om militærbruk i FN-regi og R2P.
Dette er tre ikke særlig lystelige valgmuligheter for Israel.
Uansett hva Israel velger vil nå kampen stå om landets eksistens.
Vi kan ta en titt på diverse linker jeg legger ved for å illustrere dette:
I - Abbas poengterer at en fremtidig palestinsk stat skal være fri for jøder:
http://www.upi.com/Top_News/World-News/2011/05/29/Abbas-future-state-free-of-all-Israelis/UPI-23911306669356/
II - En ny palestinsk stat er bare et delmål:
http://www.miff.no/nyheter/2003/11/06VilFortsetteKrigEtterFreden.
III - Nabil Shaath i Fatah: Vi vil aldri akseptere en løsning med to stater for to folk.
IV - "Den moderate" Abbas under et toppmøte i Den arabiske liga i mars 2010. Her hadde han fortalt forsamlingen av arabiske toppledere at han fremdeles hadde foretrukket en panarabisk militær offensiv mot "den jødiske staten", men at han ikke kunne klare det alene.
Slik skriver således PAs eget offisielle nyhetsorgan Al-Hayat Al-Jadida tirsdag 6.juli 2010: "We are unable to confront Israel militarily, and this point was discussed at the Arab League Summit," said Abbas. "There I turned to the Arab States and I said: 'If you want war, and if all of you will fight Israel, we are in favor. But the Palestinians will not fight alone because they don't have the ability to do it.'"
http://www.israeltoday.co.il/default.aspx?tabid=178&nid=21473
V - 73 % støtter religiøs lengsel etter å drepe jøder:
http://www.miff.no/nyheter/2011/07/15-73-prosent-av-palestinerne-stoetter-religioes-lengsel-etter-aa-drepe-joeder-i-Hamas-charteret.htm
Kanskje kunne tiden nå være inne til at verdenssamfunnet også begynte å stille noen krav til Abbas og palestinerne, og ikke la ham få alt uten å gi noe som helst. En konstruktiv start kunne være å kreve at de godtok en jødisk stat, i det minste når de selv krever en (ny) palestinsk stat uten jøder. Dernest at de sluttet med å opplære stadig nye generasjoner i hat mot, og ønske om ødeleggelse av, sin nabo Israel - attpå til i offentlig regi. Og med rundhåndet økonomisk støtte fra Norge.
Å kreve, slik Norge har gjort, at Israel, et land som i sin 60-årige historie gjentatte ganger har måtte utkjempe kriger, utstå terror, og fremdeles står overfor fiendtlige naboer som ikke vil anerkjenne landet, men ødelegge det og etterpå gå etter jøder, fordi de er jøder, straks og betingelseløst skal trekke seg tilbake til de grensene som heller ikke de Israel har fått godkjente, er så vanvittig og spesielt et krav at jeg knapt kan finne ord for å beskrive det.
Norge burde nå lytte til den franske utenriksministeren, som i følge VG 02.09 advarerpalestinerne mot å bruke FNs hovedforsamling til å be om anerkjennelse av en ny stat.
Det er å håpe at EU nå vil følge USA i sin motstand. Og at Norge gjør likeså.
