Det er foreløpig bare slangens hode som er kuttet av i den egyptiske revolusjonen. Skal demonstrantene få demokratiet de ønsker seg, må det folkelige presset opprettholdes. Men også det har sin pris.
Etter at Egypts president Hosni Mubarak falt 11. februar og de internasjonale TV-kameraene ble slått av, har dragkampen om Egypts framtid fortsatt med full styrke. Bildene av den tidligere
presidenten liggende på en sykeseng bak gitter i rettssalen var en viktig seier for folkemakten og en enormt symboltung hendelse. Men revolusjonen er på ingen måte over, selv om Mubarak stilles for
retten. Hva er de viktigste hindrene for en demokratisk utvikling, og hva er de umiddelbare framtidsutsiktene?
Utfordringene er for eksempel store for demokratiforkjemperne – og la oss for ordens skyld nevne at de kommer i flere tapninger: sekulære, islamister, sosialister og liberalere. For det første har
revolusjonen ennå ikke lykkes, i den forstand at det foreløpig bare er hodet til slangen som er kuttet av. Sikkerhetspolitiet har gjenoppstått under nytt navn, men med mange av de samme offiserene,
rettsvesenet er ikke fritt for mektige personer med interesser i det gamle regimet, flere av de nyutnevnte provinsguvernørene var nært tilknyttet det forrige regimet, og det statlige byråkratiet,
inkludert de mektige statskontrollerte mediene, er fremdeles befolket av mellomledere og ledere som har nære bånd til Mubarak-klanen og deres støttespillere.
Noe annet var kanskje ikke å forvente, kan man si. Egypts øverste militære råd, som nå styrer landet, er neddynget i essensielle oppgaver, som å få økonomien på fote og den politiske prosessen på
skinner. De kan ikke gjøre alt på en gang. Like fullt er Rådets oppførsel den andre store utfordringen for en demokratisk utvikling. De mange egypterne som gjorde store personlige ofre for å kaste
Mubarak kan ikke godta at sikkerhetsoffiserer som torturerte og drepte slektninger og venner går fri, og at rettssaker mot politikere og forretningsmenn «alle» vet er korrupte drar ut eller
utsettes.
Derfor har det vært mange sinte demonstrasjoner og voldelige sammenstøt mellom hæren og demonstranter også de siste par-tre månedene. Militærrådets hardhendte og klumsete behandling av demonstrantene
(opptil 12.000 personer er blitt stilt for militære domstoler siden januar) har skapt mistillit til de militære blant mange. Rådets nylige kriminalisering av streiker kan forklares ut fra frykten for
økonomisk kollaps, men er uansett et skritt i gal retning når det gjelder frihet og demokratisering.
Militærrådets vegring mot å få fortgang i rettssaker og administrativ reform viser at en demokratisk utvikling ser ut til å være avhengig av stort folkelig press. Mange mener at Mubarak aldri ville
blitt stilt for retten om det ikke hadde vært for massiv folkelig mobilisering. Men nettopp her ligger den tredje store utfordringen for demokratiforkjemperne, for mange egyptere er fortvilet over
den økonomiske situasjonen og frustrert over at livet ikke blir som normalt igjen. Det blir lettere og lettere for revolusjonens motkrefter å hevde at demonstrantene er uansvarlige eventyrere som
ødelegger landets økonomi og hindrer regjeringen i å gjøre jobben sin. Aktivistene som presser regjeringen og hæren mister slik folkelig oppslutning, og energien i revolusjonen står i fare for å
forsvinne.
Dette problemet kan kobles til det fjerde viktige poenget, som er at splittelsen mellom islamister og liberalere truer med å rive i stykker det nasjonale samholdet som revolusjonen skapte. Sekulære
aktivister var skeptiske til islamistene i utgangspunktet, fordi Muslimbrødrene var sent ute med å støtte revolusjonen, og flere av de ultrakonservative salafistene faktisk støttet Mubarak helt til
han falt. Nå krangler gruppene om Egypts identitet og islams plass i lovverket og samfunnet. Fram til nå har ordskiftet vært preget av vage beskyldninger, offentlig skittkasting og demonisering fra
begge parter. Debatten om islam og islamisme er foreløpig mest en symbolsak, og flere egyptiske intellektuelle er bekymret for at den tar fokus og energi bort fra konkrete og avgjørende politiske og
økonomiske spørsmål. I skyggen av denne lite konstruktive debatten kan dessuten målrettede antirevolusjonære styrke seg i det stille.
Progressive politiske krefter av flere ideologiske avskygninger står altså overfor mange utfordringer i Egypt. Blant de mange faktorene som bestemmer utviklingen framover vil jeg nevne to, den ene
ganske umiddelbar, og den andre mer langsiktig. Det er tillyst parlamentsvalg i november, og dette vil være Egypts første frie valg siden 1952. Resultatet av valget, og ikke minst selve
gjennomføringen av det, vil bety mye for å bevege Egypt i mer demokratisk eller autoritær retning. Spørsmålet er om man får et parlament som har styrke til å bli en reell motmakt til de militære, med
deres autoritære reflekser. Dette betinger vilje til samarbeid på tvers av skarpe politiske skillelinjer, og at Muslimbrødrene, som ventes å gjøre det bra, prioriterer demokratiutvikling framfor et
godt forhold til de militære.
På lengre sikt er ungdommens rolle av avgjørende betydning. Det var de unge som satte i gang opprøret som styrtet Mubarak, og det er de som har ytt de største ofrene. Ungdommer, enten det er
sosialister, muslimbrødre eller ultrakonservative salafister, har også vist en imponerende evne til å samarbeide og gå i dialog heller enn konfrontasjon, ulikt deres foreldre og besteforeldre. De har
dessverre i stor grad blitt marginalisert i den politiske prosessen til fordel for eldre generasjoner. Det er mye frustrasjon blant unge i flere politiske leire over denne marginaliseringen, ikke
minst blant islamistene.
Januarrevolusjonen var ikke bare et opprør mot Mubaraks politikk, men et ungdomsopprør mot en stivnet patriarkalsk og autoritær orden som har styrt både politiske og sosiale relasjoner. I den grad de
unge klarer å forene seg og ta mer makt i samfunnsdebatten vil utsiktene for et politisk mer progressivt og åpent Egypt være lysere enn de er i dag.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.