Direktøren for USAs ledende utenrikspolitiske institutt kommer med bemerkelsesverdig åpenhjertige bekjennelser om krigen i Libya.
En avklaring av utenlandske makters interesser i Libya er kommet før Gaddafis regime er endelig nedkjempet. I en artikkel Financial Times tirsdag 23. august kommer Richard Haass, direktør for Council on Foreign Relations, USAs ledende utenrikspolitiske institutt, med bemerkelsesverdig åpenhjertige bekjennelser om hensikten med Libyakrigen og de videre utsikter.
Haass skriver ordrett: ”Den ”humanitære” (gåseøyne er satt av Haass) intervensjonen som ble foretatt for å redde liv var i virkeligheten en politisk intervensjon for å skifte ut regimet. Nå må NATO hamle opp med sin egen suksess.”
Haass er en viktig premissleverandør i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. Han var under den første presidentperioden til George W. Bush leder for planleggingsavdelingen i USAs utenriksdepartementet og en nær støttespiller til daværende utenriksminister Colin Powell, og pådriver for Irak-krigen.
Nå vedgår han uten blygsel at de humanitære motivene var et påskudd for en politisk motivert krig for å skifte ut Gaddafis regime. Dette er selvfølgelig stikk i strid med mandatet fra FNs sikkerhetsråd, som var å beskytte sivilbefolkningen, ikke å skifte ut regimet. For skeptikere og kritikere av Libyakrigen er det tragisk befriende at den kyniske bekreftelsen på at USA sammen med Frankrike og Storbritannia holdt FN for narr og lurte godtroende allierte til å bli med på krigen, kommer fra en sentral person på amerikansk hold.
Hans opplegg for fremtiden er at for å sikre stabilitet, ro og orden må NATO, eventuelt i samarbeid med styrker fra Den arabiske liga og Den afrikanske union komme på plass i Libya, altså okkupere landet. Haass ber president Obama revurdere sin tidligere beslutning om at amerikanske bakkestyrker ikke skulle inn i Libya. Begrunnelsen er at for å kunne utvise lederskap og påvirke utviklingen må USA ha et militært nærvær.
Oppfølgingen leveres av den private sektor. Før Gaddafis regime er endelig nedkjempet og lenge før et nytt regime er på plass, har utenlandske næringsinteresser, først og fremst oljeselskap og byggefirmaer, innledet forhandlinger med Libyas opprørsråd med sikte på kontrakter og posisjoner. Amerikanske, britiske og franske foretak forventer en fortrinnsbehandling som takk for innsatsen for regimeskiftet. Striden om fordeling av godene er allerede på gang.
I sin åpenhjertighet påpeker Haass noen vesentlige problemer. Opprørerne tok ikke makten ved egne krefter, men bare på grunn av bistand fra NATO. Derfor er det et åpent spørsmål om de kan beholde makten uten nærvær av NATO. Gaddafis regime viste seg tross alt mer robust enn de fleste hadde forventet, og NATO måtte trappe opp sin innsats for å vinne, selvsagt i strid med FNs mandat om en defensiv, ikke offensiv operasjon. Opprørerne utgjør et blandet selskap og representerer mange ulike deler av det libyske samfunn. Fellsnevneren har vært ønsket om å bli kvitt Gaddafis regime, ikke særlig mer. Et lønnlig håp er at de skal kunne forenes i fordragelighet om et nytt libysk demokrati, men dette er langt fra sikkert. Dersom de virkelig skulle kunne enes, vil det neppe gå på bedre vilkår for utenlandske oljeselskap. Med mindre Haass tar feil, at USA, Frankrike og Storbritannia bare hadde ideelle motiver, har de interesse av å påvirke den videre utvikling i Libya, selvsagt i egen favør. Det er tvilsomt om Libyas befolkning etter å ha blitt kvitt Gaddafi skulle ønske en utenlandsk dominans.
Tidligere i år gikk kritikken mot Libyakrigen på at en krig ble satt i gang uten et klart politisk formål, bare å bli kvitt Gaddafi, uten å ha et konsept for tiden etterpå. I ettertid fortoner denne kritikken seg som naiv. Frankrike, Storbritannia og USA synes å ha hatt en gjennomtenkt plan for Libya. Planen fremstår som et opplegg i flere faser: Først å bidra til opprør i en av gode grunner misfornøyd befolkning. Videre å bistå opprørerne til å vinne styrke. Til sist å bruke opprørerne som virkemiddel til å overta kontrollen over landet. Indisier er antatt tilstedeværelse av franske agenter i Benghazi tidlig på året og den påfallende franske velviljen til å bistå opprørerne på et tidlig stadium, deretter pengehjelpen, og senest som New York Times har rapportert, tilstedeværelse av franske og britiske spesialstyrker blant opprørerne i krigens siste fase. Som påpekt ovenfor synes neste fase å være en okkupasjon av Libya for å påvirke den politiske utviklingen. Dette er neppe en oppskrift for forsoning og stabilitet. Neste mål er trolig Syria, senere kanskje Iran, og deretter muligens Venezuela.