USA og Natos ønske om kontroll over Libya
Krigen i Libya har nå gått langt utover det FN-resolusjonens mandat som ble fremtvunget av Frankrike og England for først og fremst å verne sivilbefolkningen i Bengazi mot overgrep fra Gaddafis styrker. En påstand som nå i ettertid kan vise seg å være hausset opp ubegrunnet for å få et påskudd for å starte bombingen og eventuelt bli kvitt en egenrådig diktator som ikke ønsket å underkaste seg vestens diktat. Selv om utenriksminister Jonas Gahr Støre minner om at Gaddafi fortsatt bomber sivile med tungt artilleri i misrata påpeker FNs visegeneralsekretær at sivile i Misrata bli beskutt fra begge parter-Denne siden av konflikten unnlater Støre og Nato beleilig å nevne.Dette er ikke lenger en frigjøringskrig eller krig for å beskytte den libyske sivilbefolkningen. Nato og USA har nå tatt over eierskapet av denne konflikten, og opprørerne tjener nå i tiilegg til sine egne interesser først og fremst USA og Natos økonomiske, strategiske og militære interesser , og de er ikke av særlig edel karakter.
Opprørerne blir nå trent og gitt militær bistand fra Nato i tillegg til økonomisk og politisk støtte.Utenriksminister Jonas Gahr Støre og Nato sier at Gaddafi ikke lenger har tillit som Libyas leder og må bort, men med hvilken rett har Nato til å avsette regimer etter forgodtbefinnende når en selvstendig leder og diktatot som Gaddafi ikke vil danse etter vestens pipe ? Regimeskifte var heller ikke nevnt i FN-resolusjones mandat, men Vesten og Nato bryr seg ikke lenger om å holde seg innenfor mandatets grenser,og kan derfor derfor ikke lenger ha tillit i denne konflikten.Skulle oppørerne derfor komme til makten i Libya ved Natos hjelp ville dette regimet ha mindre legimitet enn regimet til Gaddafi.Sånn som det libyske samfunnet er bygd opp ville man isteden bare fått et vestligstøttet diktatur som neppe ville ha blitt noe bedre enn Gaddafis regime. Opposisjon mot et slikt regime ville nok effektivt bli slått ned ved Vestens hjelp. Da vil nok alt snakk om demokrati og menneskerettigheter være av underordnet betydning.
Vi har et glimrende eksempel på en " såkalt" demokratisk utvikling i et annet oljerikt land, nemlig Irak. Man fikk fjerrnet diktatoren Saddam Hussein som ikke ville underordne seg USAs og Englands diktat. Nå har USA kontroll på sin diktatorlakei Maliki som driver den samme torturen som Saddam Hussein og pressefriheten er lik null, og var faktisk bedre under Saddam Hussein.All opposisjon blir slått brutalt ned , og USA er fornøyd med tingenes tilstand da det tjener deres interesser. Irak er derfor et godt eksempel på den amerkanske definisjonen på demokrati i et oljerikt muslimsk land.Den jevne iraker har det faktisk verre nå enn under Saddam Hussein.Det libyske folk kan derfor vente seg kanskje verre forhold ved et regimeskifte enn om Gadddafi blir sittende sett utifra erfaringene fra Irak.
Med det store antallet sivile libyere som har måttet rømmelandet, de mange drepte og de store ødeleggelsene etter Natos intense bombing gjør , og Natos klare mål om at Gaddafi må fjernes eller drepes gjør at hensynet til sivilbefolkningen nå ser ut til å komme helt i bakgrunnen. Natos bombing har etter all all sannsynlighet bidratt til større humanitære lidelser enn om Nato ikke hadde grepet inn.Den norske regjeringen ved utenriksminister Støre og forsvarsminister Faremo snakker med to tunger når de ikke vil gå med på en våpenhvile og innse at i praksis er Nato nå opprørenes luftvåpen.Når de så sier at konflikten må få en politisk løsning er dette svada , da dette vil innbære at man anser Gaddafi som en seriøs partner i en slik avtale. Det ønsker hverken Støre eller Nato å akseptere. De ønsker bare å diktere betingelsene som kan sikre deres egne egoistiske mål for Libya. Slik fungerer det demokratiske diktatur, og Norge er en lydig puddel i denne gjengen av demokratiske diktaturer i denne krigen-