På tross av at Libya har Afrikas største oljeforekomster avviser mange at kontroll over Libyas olje er motivet for den pågående intervensjonen. De viser gjerne til at Qadhafiregimet har vært en stabil leverandør til Vest-Europa de seinere årene og til at al-Qadhafi også har åpnet landet for vestlige oljeselskaper. Men den analysen holder ikke når vi ser på Libyas betydning i en bredere arabisk sammenheng og i et lengre tidsperspektiv.

Arabisk oljes betydning

USAs rolle som dominerende supermakt i verden står og faller i dag med kontroll over arabisk olje. All verdens avanserte våpen vil komme til ingen nytte om den arabiske verden hadde bestemt seg for å fremme sine interesser samlet og med bruk av alle tilgjengelige virkemidler. USA og resten av Vesten ville i løpet av få måneder måtte kapitulert og innrettet seg i en ny politisk og økonomisk verdensorden. Dette så vi i et glimt med oljekrisa i 1973.

I årene framover vil avhengigheten av arabisk olje bare bli større, ettersom oljereservene i land som Norge raskt tar slutt. Av verdens samlede gjenværende reserver av konvensjonell olje, befinner over 60 prosent seg i medlemsland i Den arabiske Ligaen.

Bildet blir ikke lysere for Vesten av å vite at de ikke-arabiske landene med betydelig konvensjonelle oljereserver er Iran, med 11 prosent, Venezuela med 7 prosent og Russland med 6 prosent av de gjenværende reservene. Med unntak av de arabiske landene, er Canadas høyst ukonvensjonelle og miljøkontroversielle oljesand den eneste potensielle oljereserven av betydning som befinner seg i land med en grunnleggende provestlig geopolitisk orientering. USA har også selv noe olje på lager, først og fremst på sokkelen i Nordishavet og i den tilsvarende økologisk sårbare nasjonalparken på tundraen langs Alaskas ishavskyst. Men selv når man inkluderer dette er Libyas oljereserver aleine større enn USAs.

Den arabiske verden og Vesten

Det grunnleggende problemet for Vesten i forhold til den arabiske verden, er at solidariteten på folkenivå med palestinerne er sterk. Det overveldende flertallet av arabere ser derfor på Israel som den store trusselen. Som Israels høye beskytter, er også USA og resten av Vesten dårlig likt.

Kravene som ble stilt i 1973 hadde også sin basis i konflikten med Israel. Kravene var imidlertid moderate og overkommelige. Det handla om at USA ble nødt til å presse Israel til å gi Sinai tilbake til Egypt.

At det ikke ble stilt mer radikale krav den gangen, og at dette var første og hittil eneste gangen den arabiske verden har brukt oljemakta si, har Vesten kunnet takke de autokratiske regimene for. Når disse regimene i så liten grad har valgt å bruke oljemakta si til å presse gjennom arabiske interesser overfor Vesten, er det nok i stor grad fordi disse regimene på sin side i stor grad har kunnet takke Vesten for sine maktposisjoner. Uten omfattende våpenleveranser, etterretningssamarbeid, og, for fattigere land som Egypt og Yemen, økonomisk bistand, hadde de fleste trolig falt for mange år siden.

En demokratisk revolusjonsbølge gjennom de vestligstøtta autokratiske regimene i den arabiske verden vil derfor trolig få store geopolitiske implikasjoner, i Vestens disfavør. Det kan rett og slett bety den endelige slutten for den epoken i verdenshistorien som starta i 1492 med Spanias reconquista av den iberiske halvøya og Colombus initiering av Europas underleggelse av Amerika, og som siden har vært prega av at europeiske og europeiskætta stater og nasjoner har vært de dominerende i Verden, avslutta med USAs epoke som ledende supermakt.

Selv om det enda ikke er avholdt noe demokratisk valg i Egypt, har utsiktene til å måtte konkurrere i et kommende demokratisk valg allerede ført til en markert endring i det sittende egyptiske overgangsregimets geopolitiske orientering. Mest tydelig kom dette til uttrykk da Egypt nylig, for første gang etter revolusjonen i Iran i 1979, lot et iransk marinefartøy passere gjennom Suezkanalen. Det er ogoså et tegn i tida når vi nå ser at også Mohammed Al-Baradei, tidligere provestlig diplomat i IAEA, posisjonerer seg foran det kommende presidentvalget med antiisraelsk retorikk.

Libyas rolle i Nord-Afrika

Egypt spiller en viktig geopolitisk rolle gjennom å være det folkerikeste og kulturelt dominerende landet i den arabiske verden, og gjennom sin kontroll over Suezkanalen. Men det at Egypt og Tunisia ikke er oljeland begrenser disse landenes handlefrihet i forhold til Israel, USA og Vesten. Skulle Egypt for eksempel finne på å åpne grensa til Gaza under en ny konfrontasjon mellom Israel og Hamasregjeringa, ville landet vært sårbart for kutt i amerikansk bistand og eventuelle sanksjoner.

Dersom Egypt og Tunisia får støtte fra det oljerike nabolandet Libya for en slik ny og tøffere politikk mot Israel og Vesten, ville en slik nordafrikansk blokk være betydelig mer robust mot eventuelle sanksjoner. Spesielt Sør-Europas avhengighet av libyske olje- og gassleveranser ville betydd at USA ville fått store problemer med å få med EU på en sanksjonspolitikk.

Med en ny og tøffere politikk mot Israel og USA fra de nordafrikanske arabiske landene, vil monarkiene på den arabiske halvøya stå isolerte tilbake i regionen som allierte for USA. Det er en belastning det ikke er gitt at kongene og sjeikene vil våge å ta. Dermed kan en endring av de nordafrikanske landenes politikk få en smitteeffekt til strategisk enda viktigere arabiske stater, uansett om det demokratiske opprøret sprer seg direkte dit eller ikke.

Mulige effekter av intervensjon

Det er helt rett i at al-Qadhafi de seinere årene har vært en stabil oljeleverandør for Vesten, men det er trolig mer opportunisme og overlevelsesønske som har motivert den mer vestvendte politikken enn ideologisk overbevisning. Dersom al-Qadhafi hadde sett en mulighet for å slutte seg til en sterk blokk av vestkritiske arabiske stater, er det sannsynlig at han ville brukt muligheten til det.

Det faktum at Qadhafiregimet hadde nære relasjoner til flere vestlige land i de seinere årene, kan likevel ha bidratt til at den libyske opposisjonen ved starten av opprøret i større grad var prega av antivestlige islamistiske krefter enn av provestlige krefter med tilknytning til det gamle kongehuset. Dette kom blant annet til uttrykk ved at britiske spesialsoldater ble arrestert og vist ut av landet av opprørerne etter at de entra landet i et tydelig forsøk på å komme i kontakt med opprørsledelsen i Benghazi i en tidlig fase av opprøret.

Da det ganske tidlig ble klart at opprørerne mangler tilstrekkelig organisasjon og brei tilslutning i det vestlige Libya til å seire militært på egenhånd, har vestlige stormakter sørget for å utnytte dette strategisk. Når særlig Frankrike og Storbritannia tidlig og tydelig tok side for opprørerne og ga uttrykk for at de kunne og burde få internasjonal militær støtta, bidro dette både til å opprettholde troen på en militær seier i opprørsledelsen, og samtidig til å styrke de provestlige kreftene i opprøret.

Med omfattende militærhjelp i flere former, er det sannsynlig at opposisjonen, representert ved den provisoriske regjeringa, til slutt vil komme seirende ut av konflikten på en eller annen måte. Både Qadhafilojalister og militante islamister vil imidlertid sørge for at denne med stor sannsynlighet vil være så svak at den raskt vil måtte søke om støtte fra en NATO-leda ”stabiliseringsstyrke”, etter modell av ISAF i Afghanistan. Dermed vil Vesten oppnå å få en strategisk viktig militærbase i Nord-Afrika og samtidig sikra seg et regime som er sikkerhetspolitisk avhengig av Vesten. Dermed vil Vesten også ha langt bedre mulighet til å holde kontroll med utviklinga i nabolandene og den arabiske verden for øvrig, enn det så ut til for bare få uker siden da de provestlige regimene i Tunisia og Egypt falt.