Man skal tro veldig ille om det libyske folk om de på sikt, kanskje etter en lengre borgerkrig, ikke klarer å produsere ledere som er bedre for landet enn Gaddafi.
Debatten på FokusUSA om Libya befinner seg i veiskillet mellom moral, lov og realpolitik. Jeg er en tilhenger av intervensjonen både av realpolitiske grunner og av moralske grunner. Jeg er ingen fanatisk tilhenger av R2P, men jeg liker det langt bedre enn etnisk rensning og folkemord. R2P vil alltid bli utøvd selektivt. I en lovmessig kontekst er dette problematisk. Der er presedens og identisk behandling av like tilfeller et uttalt mål. Men i den praktiske politiske verden vil andre enn de rent moralske og legale argumentene ofte være avgjørende for om det blir en militær intervensjon eller ikke, i de tilfeller der et R2P-mandat kan utstedes. Michael Walzer har et viktig poeng i Just and Unjust Wars i den forbindelse. Det at man ikke griper inn over alt hvor man burde, får aldri blitt et normativt argument for at man ikke går inn humanitært i de tilfeller der noen kan og vil. Et eksempel, dersom man kan forhindre 25% av mordene i en by, så vil det ikke være rasjonelt å si at siden de 75 siste prosentene ikke kan stoppes så lar vi være å forhindre de 25%. Det er altså de realpolitiske interessene som oftest avgjør hvor man faktisk går inn. Dette kan fremstå som en urettferdig og selektiv, men allikevel moralsk forsvarlig, prosess. I det Libyske-tilfellet har også FNs Sikkerhetsråd utstedt legitimitet gjennom sin resolusjon 1973.
Hvordanser så dette ut for Libya? I tillegg til det humanitære mandatet mener jeg omveltningene i Midtøsten er en prosess USA i kraft av sin ideologiske grunnkraft må støtte. Om det velges inn islamister eller fridemokrater i etterkant, så må USA uansett støtte prosesser med gode utsikter til å etablere nye demokratier. Dette liberal-idealistiske og realpolitiske argument er vektig. I tillegg står man ikke her overfor en trofast (dog komplisert) alliert hersker som Mubarak. USA har her en sjanse til å kvitte seg med en svoren fiende, og det skal godt gjøres at man får inn noen som er verre enn Gaddafi. I en konflikt mellom en fiendltig brutal diktator og et for de fleste ubeskrevet undertrykket folk, kan en begrenset militær operasjon gi mening. Man satser på et usett kort fordi Gaddafi fremstår som Svarteper. Man skal tro veldig ille om det libyske folk om de på sikt, kanskje etter en lengre borgerkrig, ikke klarer å produsere ledere som er bedre for landet enn Gaddafi.
Videre er det bredere diplomatiske signalet som sendes av betydning. At UAE nå sender 12 jagerfly er en indikasjon på den arabiske verdens aksept for inngripen i Libya. Gaddafi kastes under bussen av de fleste, og dette kan på noe tidspunkt øke trykket på de nærmeste rundt ham, “wrong side of history”. Forholdet USA hadde til Midtøsten under Bush kan ikke videreføres, ikke minst av økonomiske grunner. Man må tenke nytt, og forsøker her som et “reluctant empire” å la andre ta større del av byrden og styringen. Dersom dette eskploderer i ansiktet til Obama vil denne typen intervensjon med svak styring bli en engangsforetelse. I likhet med Svein Melby skulle jeg gjerne sett tydeligere lederskap og definering av oppdraget når man først går inn. Men denne konflikten er diplomati først, og militærmakt dernest. Og akkurat den omprioriteringen er etter min mening en velkommen endring vekk fra Bush-doktrinen. Det blir uhyre spennende å se om det lar seg gjennomføre i praksis. Det ville være trist om militær fomling og Obamas beslutningsvegring skulle bli en avgjørende faktor i å bremse den demokratiske vinden som blåser gjennom Midtøsten.
Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com