Sigmund Freud så Gud som et substitutt for barndommens trygge farsfigur. Kanskje er Sikkerhetsrådet blitt et substitutt for Gud, når vi igjen går til krig av humanitære hensyn.

Før jul hevdet forsvarsminister Grete Faremo at NATO ville rette oppmerksomheten mot «kjerneoppgaver og nærområder». Alliansens nye strategiske konsept skulle etter hennes tolkning gi en bedre framtidig balanse mellom «hjemme»- og «ute»-perspektivet. Ønsket om å bringe NATO «hjem» hadde utvilsomt med erfaringene fra Afghanistan å gjøre.

Til å begynne med var da også regjeringens sentrale sikkerhetspolitikere tilbakeholdne med å ta til orde for en intervensjon i Libya. Militære operasjoner har utilsiktede konsekvenser, fikk vi høre. Folk i andre land må selv bestemme sin egen skjebne. Det er styrkeforholdet internt i disse landene som må avgjøre styreform og maktfordeling.

Etter at FNs sikkerhetsråd den 17. mars vedtok en utvidet flyforbudssone, besluttet regjeringen nesten umiddelbart at Norge skulle delta i den militære håndhevelsen av resolusjon 1973. Gaddafi var blitt fredløs. De største norske avisene har på lederplass støttet så vel resolusjonen som Norges deltakelse. Det er konsensus på Stortinget om det samme.

Norge er altså i nok en krig som legitimerer seg hovedsakelig ved referanser til humanitære hensyn. Vi kriger ikke fordi vi selv er truet, men for å beskytte andre. I krigens hete dekker mediene løpende militære, diplomatiske og politiske forhold. Hva sier egentlig resolusjonen? Hvilke mål må de utenlandske styrkene angripe? Hvem er opprørerne? Hva er sluttmålet? Hvor lenge vil Gaddafi holde stand?

De mentale og sosiale prosessene som foregår i vestlige samfunn er naturligvis historisk betinget. Ifølge den britiske forfatteren John Pilger har de «humanitære» intervensjonene fra 1990-tallet og utover muliggjort en moralsk rehabilitering av et nøkkelaspekt ved Vestens fortid, nemlig imperialismen. Den vestlige imperialismen, det vil si søken etter makt og innflytelse i andre land, har sin egen idéhistoriske og kulturelle forankring som går tilbake til sivilisasjonens spede begynnelse.

Den vestlige sivilisasjons monoteisme etablerer en suveren autoritet og universalisme. Det vi anser som godt, gjelder for alle. Fra gresk filosofi får vi humanisme og en klarere forestilling om demokrati. Kristendommen gir oss frigjøringsteologi, mens islams spektakulære framvekst tydeliggjør at sannhet og rettferdighet må voktes, om nødvendighet med makt. Krig og vold er bredt rettferdiggjort i Det gamle testamente og ikke minst et konstituerende element i de europeiske statsdannelser gjennom de siste tusen år. Opplysningstiden går i inngrep med kristendommens fokus på menneskets iboende ondskap. Muligheter og tro på framskritt bringes videre i nasjonalistiske bevegelser. «Folket» har en egen verdi.

Andre sivilisasjoner har sine egne erfaringer og tilhørende utsyn på verden slik den finnes i dag. Når Vladimir Putin trekker sammenligninger mellom Libya og et middelaldersk korstog, har han kanskje et poeng. I disse dagers norske samfunn ser vi et narrativ ta form. Den siste tidens uvilje mot å intervenere militært, som kom til uttrykk etter skuffelsene i Afghanistan og Irak, sto liten sjanse mot de historiske symbolenes kraft. De revolusjonære bevegelsene i den arabiske verden minnet for mye om vår egen historie. Universalisme, demokrati, «folket», frigjøring, krig, godt/ondt.

Vi lar oss ikke hindre av anklager om dobbeltmoral. For Jemen, Bahrain og Saudi-Arabia er mantraet fortsatt dialog og regimetransisjon. Konsistens er ikke et krav vi stiller til oss selv. Det som ikke passer inn i vår selvforståelse, sjaltes ut. Humanismen krever at fienden demoniseres og blir fratatt sin menneskelighet, før han kan drepes med kaldt blod. Gaddafi er, som Bin Laden før ham, et monster og et umenneske. Han vil åpenbart slakte sitt eget folk. Opprørerne er uskyldige og rene. Nyansene må viskes ut.

Regjeringen forklarer sin endrede holdning til intervensjon i Libya med vedtaket i FNs sikkerhetsråd, hvor Norge er medlem hvert tjuende år. Sigmund Freud så Gud som et substitutt for barndommens trygge farsfigur. Kanskje er Sikkerhetsrådet et substitutt for Gud. Resolusjonen er den høyeste lov og dom, som vi bøyer oss for uten å mukke. All tvil er dermed feid til side. Til våpen, godtfolk!

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.