Det første militære oppdraget er det enkleste. Presisjonsbombing er de vestlige stormaktene gode på, selv om noen sivile ofre ikke er til å unngå. Flyforbudssoner har de etablert før.
Problemene ligger i fortsettelsen. Hvis Gaddafi ikke går av, kan det bli langvarige kamper på bakken. Da kommer det krav om å gjøre mer, også det som FN-vedtaket utelukker, nemlig innsats på bakken, men sporene fra Somalia, Irak og Afghanistan skremmer. Eller så forsvinner han snart, og da må det etableres et nytt politisk system i et land som hverken har politiske partier, fagforeninger eller andre frivillige organisasjoner, men derimot mange stammer som er i konflikt med hverandre. Den nasjonsbyggingsoppgaven vil ingen ha i fanget.
Intervensjonen har begrenset legitimitet. Vedtaket i Sikkerhetsrådet er forpliktende for medlemslandene, men fem store stater - Kina, India, Russland, Brasil og Tyskland - avsto fra å stemme. Det var ikke noe enstemmig vedtak, slik det ofte er blitt framstilt. De fem hadde ulike grunner som ikke nødvendigivs hadde så mye med Libya å gjøre. F.eks. vil Russland nødig ødelegge det gode forholdet til Frankrike, og forholdet til USA er også viktig. Dessuten er russerne tjent med at NATO snur oppmerksomheten sørover istedet for østover. Tyskland har derimot gått rett på sak og advart mot intervensjonen både før og etter vedtaket.
Den afrikanske union er imot aksjonen. Mange afrikanske ledere farer hardt fram mot sine borgere og er ikke interessert i noen utenlandsk innblanding. Den arabiske liga ba om en flyforbudssone, men når bombingen går lenger og omfatter veier, militære kjøretøyer og andre mål slår den bremsene på. Mange arabere er i tvende sinn. Generalsekretær Amr Moussa, som stiller i det kommende presidentvalget i Egypt, vil nødig bli medansvarlig for store blodsutgytelser.
Legg også merke til følgende: Etter at Den arabiske liga støttet opprettelsen av flyforbudssonen, har stormaktene utnyttet dette for alt det er verdt for å legitimere aksjonen. Men dermed blir det vanskeligere å erklære de samme regimene - som Ivar Iversen har omtalt som det diktatoriske restopplaget i Midtøsten - som illegitime hvis det blir oppstand på hjemmebane som truer dem. Uroen i Midtøsten fortsetter.
Ingen resolusjon i Sikkerhetsrådet om humanitær innsats har dreid seg bare om det. Andre hensyn har også vært inne i bildet. I dette tilfellet myldrer det av vikarierende motiver.
Det beste som kan skje er antakelig våpenhvile, som i praksis innebærer at Libya blir delt inntil videre. Gaddafi er en uortodoks og voldelig leder, men har også vist tegn til realisme. Etter 11. september og i forbindelse med innmarsjen i Irak og avsløringen av innkjøpene fra det illegale kjernefysiske nettverket til pakistanske Qadeer Khan, ga han fra seg alt han hadde i kjernefysisk og kjemisk sektor for å bli akseptert i Vesten - og lyktes. Kanskje vil han vise moderasjon også i denne situasjonen for å dempe omnfanget av intervensjonen. Fortsettelsen er høyst uviss.