Følelsen av fellesskap, tilhørighet og identitet har gitt en sosial dimensjon til de politiske og økonomiske forandringene i Egypt.

To unge egyptiske jenter som jeg traff i Kairo, ga meg enda en god grunn til å være stolt av å være egypter. Disse jentene kommer fra to totalt forskjellige sosiale klasser i Egypt, og før 25.januar i år var det utenkelig at deres veier skulle krysses. Dette er datoen da revolusjonen snudde opp ned på Egypt.

Abi heter hun ene og jobbet som fotograf for meg under mitt opphold i Egypt der jeg akkurat har vært for å lage en dokumentarfilm om revolusjonen.

Manal heter hun andre som serverte meg mat fra en liten ”håndsnekret” matsjappe. En av de sjappene som tilsynelatende ser uhygieniske og ekle ut.

Abi, er sofistikert, meget vestlig orientert og tilhører ”sosieteten” i Egypt. Foreldrene hennes sendte henne på spesialskole i Kairo, hvor hun fikk veldig bra utdannelse. Hun studerte flere språk, unntatt arabisk! Dette oppdaget jeg at har vært meget utbredt i Egypt.

Foreldrene mente at dette var til det beste for henne. Da hun begynte på skolen, begynte Egypt å dreie politisk og sosialt til høyre. Eller å si det på en annen måte, Egypt var på vei til å amerikaniseres. Dette hadde katastrofale konsekvenser for Abi. Hun hadde liten og dårlig kontakt med samfunnet. Så ned på resten av samfunnet, og mente at de som ikke var vestlige nok, var dumme. Hun var fremmed i sitt eget land. Til tross for den materialistiske tilgjengelighet, følte hun et stort savn. Hun var meget ensom!

Den legendariske forfatteren Edward Said, har skrevet en selvbiografi med navnet ”Ut av plassen”, med samme tematikken. Til tross for at han var opprinnelig palestiner, vokste opp og fikk sin utdannelse i Egypt, fikk han aldri lov til å lære det arabiske språk i utdannelsen sin før i godt voksen alder. Dette skapte masse frustrasjoner for han, i den kolonistiske egyptiske tiden på 40-tallet.

Manal heter den andre jenta. Født av fattige foreldre, utdannet siviløkonom, men ikke klart å få seg jobb, som millioner av andre i samme situasjon. Hun er ikke født av de ”riktige” rike foreldrene, med de riktige kontaktene, som skulle skaffe henne et bedre framtid. Etter farens død, som jobbet i staten, fikk moren en elendig pensjon. Moren var en viljesterk dame og ville forandre sin egen skjebne. Hun startet en enkel matsjappe, i et smug noen meter fra Tahrir plassen. Hovedsakelig for å servere mat til de fattige. Moren var veldig flink til å lage mat, og fikk et godt rykte. Manal overtok sjappa etter at moren ble gammel.

Da jeg nå ble presentert for Manals sjappe ble jeg skeptisk. Vi satt på gata, det var enkel servering, men meget god mat. Alltid var det kø av kunder, og alltid en smilende Manal.

Til tross for forretningsmessig suksess, var ikke kvantiteten stor nok til at hun kunne utvide. Hun mistet håpet på å gjøre seg selv rikere. Store fastfood kjeder grodde opp som paddehatter ved siden av henne, og hun var for svak til å gjøre noe med det, og prøvde i stedet å finne noe religiøse løsninger. Tiden gikk uten å finne noen løsning, men smilet mistet hun aldri.

Det begynte med revolusjonen i Tunisia og omfattende støtte kampanjer i Egypt, var det dråpen som fikk begeret til flyte over for millioner av folk. To av de aktive på Tahrir plassen var Manal og Abi.

Begge traff jeg i Egypt nå. De er blitt venner. Begge følte at landet var på en katastrofal kurs, og ville jobbe sammen for en forandring. I dag føler de seg som egyptere. Og det er det viktigste!

Etter den fantastiske 25.januar revolusjonen er ikke historien om Manal og Abi unik. Jeg ser at nettopp dette har gitt en helt annen sosial dimensjon til de politiske og økonomiske forandringer. Felleskapsfølelse, tilhørighet og identitet.

Man kan føle seg uvel av kastesystemet i India, og det gamle apartheidregimet i Sør-Afrika. Egyptere hadde det ikke sånn, men det var ikke langt i fra. Mange år med regimet til Mubark, har forsterket kløften mellom de sosiale klasser i samfunnet.

Egyptere før og etter revolusjonen er to totalt forskjellige ting. Nå bryr de seg om hverandre på en helt annen måte enn før. Det er mulig at dette er romantisk, og ikke passer inn i statsviternes modeller. Men er det ikke på tide å begynne å revidere modellene som var utviklet av de egoistiske teoriene til Machiavelli?

Jo, jeg mener at statsvitenskapsfaget bør skrives på nytt. Statsvitere prøver, som de alltid gjør, å finne de underliggende paradigmer for å plassere den egyptiske revolusjonen, men forgjeves. Internasjonal stabilitet politisk og økonomisk var den tilsynelatende årsaken. Men i realiteten er det den rike verden sin stabilitet vi tenker på, og ikke noe annet.

Vestlige statsvitere har mange velutviklede og gode modeller som passer godt inn i deres samfunn. Mange andre elementer som påvirker de modellene kommer dessverre på avveie. Geografiske, historiske, demografiske og religiøse er blant de viktige elementer som må tas hensyn til. Det nærliggende eksemplet med økonomifaget som kun er utviklet av matematiske modeller, har skapt og skaper katastrofer i den fattige verden i dag.

Den legendarisk europeiske kunnskapsfar Francis Bacon som skrev ”Essays” i 1597, hadde sine tvil om det går an å fjerne barrierer slik at man klarer å utvikle kunnskapen. Men den menneskelige kunnskap er ingenting annet enn noe som blir utviklet av mennesker selv, desto mindre vet vi om det som er fjernt og utenlandsk.

Statsviteres forvirring om å finne vitenskapelige forklaringer på det som har skjedd i Egypt er et lysende eksempel på hva Bacon mente.