Den folkelige oppstanden i Egypt artet seg som et absurd teater, der vanlige mennesker, etter generasjoner av undertrykkelse, ved sine protester og ved sin blotte standhaftighet sendte landets president og diktator ut av landet i eksil.

Da demonstrasjonene først startet, syntes resultatet å være gitt: Hosni Mubarak hadde ingen mulighet til å bli sittende ved makten uten gjennom en blodig krig mot sitt eget folk. Men hæren ville ikke. Forsvarsrådet tok makten selv. Midlertidig, som det heter.

Den ikke-voldelige protestbølgen hadde som sitt primære mål å bli kvitt Mubarak, og som neste mål å gjennomføre demokrati i denne første av alle eksisterende nasjonalstater med 80 millioner innbyggere. Forsvarsrådet har tatt et første skritt ved å oppheve grunnloven, og lover folkeavstemning om en ny grunnlov foreslått av militærrådet selv. Hva som deretter kommer vet ingen. Det eneste man vet er at militæret, som har styrt Egypt siden kong Farouks fall i 1952, fortsatt sitter med makten.

Det helt sentrale spørsmålet i dag er hvor mye makt denne «midlertidige» militærjuntaen er villig til å avgi til folket. Bitter erfaring forteller at «midlertidig» militærstyre har en lei tendens til å ligne en permanent tilstand. I Egypt dreier det seg om en overklasse av høyere offiserer som ikke bare har tjent sitt land gjennom generasjoner, men som også har tjent seg selv til privilegier som de store folkemassene bare kan drømme om. Vil denne uniformerte overklassen, med alle fysiske maktmidler til sin disposisjon, frivillig gi avkall på sin makt? Vil den frivillig oppgi sine privilegier? Vil den frivillig underkaste seg den uforutsigbarhet som et åpent og fritt demokrati uvegerlig innebærer? Det lyder ikke sannsynlig, for å si det mildt.

Sant nok: I motsetning til politistyrkene har hæren i Egypt vist tilbakeholdenhet, disiplin og toleranse under oppstanden. Den har ikke avfyrt sine maskinpistoler og mitraljøser mot folkemassene, og forsvarsrådet var det organ der Mubarak fikk flybilletten i hånden. Men mellom en passiv forståelse av folkets protester, og en aktiv oppgivelse av egne maktposisjoner, ligger oseaner av politisk usikkerhet. Denne usikkerheten vil prege Egypt i ukene, månedene og kanskje årene som kommer. Jeg har forsøkt å følge de lærde analyser av personer høyt over min egen kompetanse. Ingen av dem har kunnet gi noe veikart til et sekulært demokrati med garanti for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Disse grunnleggende verdiene har vært fraværende i Egypt siden faraoenes tid.

Det eneste vi faktisk vet er at den politiske, økonomiske og fysiske makt sitter i en liten krets av personer som kommanderer landets soldater, nesten en halv million under våpen. Vi kan regne med at makten vil måtte delegeres og spres til andre institusjoner gjennom en ny grunnlov, til et parlament, til en sivil regjering og til sivile domstoler. Men hvor langt vil den militære junta slippe kontrollen? Ifølge Lenin er makt bra, men kontroll er bedre.

Utviklingen i Tyrkia har vært nevnt som modell for et nytt Egypt. Da glemmer man fort at den militære kontroll med sivile myndigheter i Tyrkia har vart nesten opp til i dag. Under statsminister Erdogan og hans islamistparti har offiserene motvillig måttet gi slipp på noe av sin vokterrolle overfor sivile myndigheter. Denne rollen har først og fremst vært rettet mot å bevare den sekulære statsdannelsen, i langt mindre grad å sikre demokratiske grunnverdier.

Mens Tyrkia har brukt generasjonene siden Kemal Atatürk erobret makten i 1920-årene på å utvikle noe i retning av demokratiske institusjoner, står Egypt i så måte på bar bakke. Utenom Det muslimske brorskap finnes ingen kjente politiske organisasjoner eller partier av betydning. Alle forsøk på å danne en opposisjon, brorskapet inkludert, har vært kjent ulovlig. Hele den organiserte struktur som ligger under moderne demokratier er rett og slett fraværende, og må bygges opp fra grunnen av.

Ikke noe av dette er umulig. Tanken på at den demokratiske fugl Phønix vil fly ut av diktaturets aske, må ikke avskrives som utopi. Men fuglens vinger må først vokse ut, og ansatsen til demokrati finnes bare i utholdenheten hos protestantene på Frihetsplassen. Dersom de viker for militærrådets krav om å stanse demonstrasjonene, vil det egyptiske militæret nok en gang ha befestet sin posisjon. De oppgir ikke sine privilegier frivillig eller på grunn av dårlig samvittighet over fortiden.

Til tross for fraværet av demokratiske strukturer, eksisterer det blant de milliontallige demonstrantene et intenst ønske om demokratisk reform. Selv om en betydelig del av befolkningen lever i armod og uvitenhet om hva reform innebærer, finnes en betydelig utdannet middelklasse som ikke lenger vil bli hundset med av korrupte herskere. Her dreier det seg om unge mennesker, en samfunnsgruppe som nesten uansett vil være ryggraden i fremtidens Egypt. Ingen som ønsker å forme landets fremtid kan overse dem. En militærjunta kan selvsagt med makt holde dem nede i håp om at de med tiden vil oppgi sine reformkrav. Men tiden arbeider ikke for militærstyret.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.