Begivenheter i Midtøsten har ofte utløst stor harme og mye engasjement, som under Israels kriger i Libanon og Gaza. Derfor forundrer det meg at så få demonstrerer i Oslo og andre hovedsteder mot Mubarak og for demokrati i Egypt.

Forholdene for de fattige i Egypt er antakelig verre enn i Gaza. I Gaza har FN i alle år sørget for et minimum av hjelp. Ingenting er kommet til fattigkvarterene i Kairo. Befolkningen i Gaza er sperret inne. Gaza er som en eneste stor fangeleir. Men fattigfolk i Kairo er også sperret inne – av sin egen fattigdom. De har ikke penger til å reise, heller ikke til å kjøpe seg et pass.

Dette burde påkalle stor harme. Situasjonen er skapt av korrupsjon og vanstyre. Dessuten har folk over hele Midtøsten blitt holdt som gisler for konfliktene i området. Konflikter som deres herskere har dyrket i stedet for å løse dem. For med freden ville det ikke være så lett å avlede folks oppmerksomhet fra vanstyret på hjemmeplan.

Nå våkner folk opp og tar styringen over sine egne liv. I stedet for å bli ydmyket, blir de styrket. I stedet for å overlate skjebnen til utenlandske aktører, tar de saken i egne hender. Dette burde glede alle som har ønsket fred i Midtøsten.

Et annet forhold som forundrer meg, er reaksjonene til politiske ledere i det såkalte internasjonale samfunn. De minner om hva som skjedde før og etter Berlinmurens fall. Bare få måneder før det skjedde, var alle Europas statsledere samlet i Paris for å feire 200-årsjubileet for den franske revolusjon. Statslederne vedok en erklæring der det het at freden var befestet en gang for alle i Europa, det ville ikke bli noen nye revolusjoner og kontinentets grenser var fastlagt for alltid.

Bare noen måneder etterpå klatret folk opp på Berlinmuren, rev den og det utløste revolusjoner over hele sørøst Europa, kriger på Balkan og nye grenser ble trukket opp. Politiske ledere ble tilskuere. Mange likte ikke det de så. Stabiliteten som den kalde krigen hadde skapt, var tross alt bedre og tryggere etter manges mening.

Men gradvis kom man til hektene. Det ble utvist politisk lederskap som bare kan måles med det som skjedde etter krigens slutt. Mot betydelig skepsis til tysk gjenforening, sa Willy Brandt det som måtte sies: «Det som hører sammen, må vokse sammen.» Helmut Kohl – en av etterkrigstidens største kjemper – sørget for at det skjedde. (Det må ha vært en stor feil at han aldri fikk fredsprisen. Michail Gorbatsjov fortjente den for å starte avviklingen av Sovjetunionen. Det gjorde også Willy Brandt for åpningen østover med den såkalte østpolitikken midt under den kalde krigen. Det hadde vært stor logikk i at alle tre kunne stå side om side i historien.)

Hvorfor skriver jeg dette: Fordi ungdommen er i ferd med å rive Midtøstens Berlinmur ved hjelp av Facebook og Twitter. Men revolusjonene må føres videre og ledes inn på rett spor med politisk lederskap. Hvor er det? Er det lov å rope på lederskap fra lederne i Israel og de arabiske landene slik at de kan være med på å forme sin egen verdensdel? Hva om Den arabiske Liga tok sitt eget fredsforslag med det alvor det fortjener ved å reise til Jerusalem og presentere det for Israels ledere? De ville følge i fotsporene til Anwar Sadat – Egypts myrdede president – og vise overfor Israels folk at de ønsker fred. Hva om statsminister Netanyahu straks kommanderte stopp i alle bosetninger i de okkuperte områdene?

Hva om Israels ledere straks gjenopptok forholdet til Tyrkia? Som i dag framstår som et bevis på at islam og demokrati kan forenes. Jeg leste i New York Times at president Obama ringte Tyrkias statsminister to ganger i løpet av den første uken av opprøret i Egypt. Trolig for å høre om Tyrkias erfaringer. Et «islamsk parti» under ledelse av statsminister Erdogan har ført Tyrkia mot Europa og demokrati. Kan Det muslimske brorskapet i Egypt bli del av en lignende prosess i Egypt? Statsminister Erdogan har i lengre tid hatt kontakt med Brorskapet.

Er det ikke på tide at vi alle – slik det skjedde etter sjokket over Berlinmurens fall var over – kommer til hektene og begynner å handle politisk?

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.