Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Eline Asheim
Innlegg: 3
Kommentarer: 3

Egypt, mot demokratisering?

- 6043 visninger Innlegg

Arabernes rettigheter har de siste tiårene gått i autoritær retning, motsatt av resten av verden.

Det koker i Egypt. Vi er vitner til historiske dager. Folket har reist seg mot regimet som har vært stabilt siden 1952. President Mubarak klamrer seg til makten, og spenningen er svært spent mellom Mubarak-motstandere og -tilhengere. Vil det komme et regimeskifte? Hvis så: er en egyptisk demokratisering i gjære? Jeg vil si nei. Selv om det mulig skjer et politisk skifte, er det svært usikkert om den politiske utviklingen vil gå i en demokratiserende retning.

Den arabiske verden er gjennomsyret autoritær. På Freedom House’sårlige måling av politiske og sivile friheter (defineres på en skala fra 1- 7 der 1-2,5 er “frie”, 2,5-5,5 er “delvis frie” og 5,5-7 er” ikke frie”), får araberlandene (de 22 medlemmene av Den Arabiske Liga) en samlet score på 5,54 (2010). Dette er i gruppa “ikke frie”, og er dystre tall. Arabernes rettigheter har de siste tiårene gått i autoritær retning, motsatt av resten av verden. Araberne har heller ..the freedom to shut up, som den tunisiske historikeren Mohamed Talbi påpeker. Egypt er intet unntak: landet er å definere som et autokrati, og faller i gruppa “ikke frie stater”.

Begrepsavklaring: To begrep må vi raskt spikre fast: demokrati og demokratisering. Demokrati er den praksis der hele den voksne befolkningen regelmessig deltar i valg på politiske ledere. Borgernes grunnleggende rettigheter skal beskyttes, og politikere må være representative og gi fra seg makten hvis de ikke lenger har tillit. Mens demokrati er målet er demokratisering veien dit. Det er overgangsprosessen fra et autoritært til et demokratisk regime, der makten overlates fra en elite til hele folket. Det autoritære regimet bryter sammen, og det åpnes for allmenn politisk deltakelse. Er vi vitne til dette i Egypt? Faller Mubarak? Og hvis så: vil vi se en mer demokratisk fremtid? Tja.

Et stabilt egyptisk regime: Som hjertet av araberstatene har Egypt vært arena for høy intellektuell og politisk debatt. Regimet har vært stabilt siden 1952 da De frie offiserer, med Jamal al-Nassir i spissen, styrtet Kong Farouk i et militært kupp. Med sin arabiske nasjonalisme og sosialisme ble han en politisk trendsetter, og blåste liv i en fremtidsoptimisme der Egypt skulle gjenreises fra forfall og vestlig dominans. Ansar al-Sadat ble president i 1970, og satt til han ble drept i 1981. Mubarak overtok, og makten har siden vært stabilt forankret hos han og National Democratic Party. Likevel regnes Egypt for å være et av de mer liberaliserte araberlandene. Hva er årsaken til regimets overlevelsesevne? Hva vil dette si for landets fremtidige politiske utvikling?

Det egyptiske regimets stabilitet siden 1952 grunner i følgende: full kontroll over alle sider av samfunnet. Regimet har ikke nølt med å ta kvelertak på alle krefter som har vært å anse som en trussel. Dette har primært skjedd innen økonomi og i det sivile samfunnet. Selv om landet anses å være lite modernisert, var staten arkitekten bak en omfattende utvikling fra 1960-tallet. De kunne dermed forme mye av de sosiale kreftene som vokste frem, og bevisst nøytralisere krefter som krevde innflytelse. Dette viser seg også i sivilsamfunnet: Egypt har ingen organisasjonsfrihet, frie medier eller generell offentlighet. Regimet har hele tiden hatt en tung hånd over samfunnslivet. Tross liberaliseringer har de ikke nølt med innstramminger når deres interesser har vært truet. Store sosioøkonomiske utfordringer kan også virke politisk passiviserende på deler av befolkningen. Egypt ser ut til å mangle mange av de demokratiske forutsetningene.

Regimets harde grep over samfunnslivet har medvirket til at vi i dag ikke ser en samlet opposisjon. Den spriker i ulike retninger, og har ingen klar leder eller langsiktige mål. I et land med over 80 millioner innbyggere er det mange og motstridende interesser. Selv om opposisjonen kan virke samlet i sitt ønske om å fjerne Mubarak, er det uklart om det eksisterer en felles enighet om en fremtidige definert plan og politikk. Dette kan vanskeliggjøre demokratisering.

Islamistisk, moskébasert opposisjon har lenge pustet regimet i nakken. Det Muslimske Brorskap, som er forbudt, er den sterkeste opposisjonsgruppa. Kan Brorskapet fronte en demokratisering? Tja. På en side står de for en ikke-voldelig, reformerende linje, en demokratisk verdi. Likevel er det diskutabelt om islamistenes verdier og visjoner er forenlig med demokratiet. Er det rom for religiøst, politisk og kulturelt mangfold? Kan det tillates at mennesker er lovgivere, ikke Gud? Hva med kvinners politiske rolle? Dette er kontroversielle spørsmål som ikke skal diskuteres nærmere her. På den andre siden er det usikkert om Muslimbrødrene faktisk ønsker å overta makten, samt om dette ønskes av folk flest.

Hva nå? Fremtidsspådommer må gjøres med stor forsiktighet. Likevel: det er ingen selvfølge at opprøret vil resultere i en demokratisering. Landet mangler demokratiske tradisjoner, og scorer lavt på demokratiske forutsetninger. Opposisjonen er sprikende og utydelige i sine langsiktige mål, og mangler en sterk leder. Mubarak klamrer seg fortsatt til makten, og han har også mange tilhengere. De voldelige opptøyene vi i dag er vitne til kan forsterke en ustabil regimeovergang, og er ikke i henhold til den forhandlende demokratiske verdien. Uansett: Utfallet av situasjonen vil ha stor betydning for regionens politiske utvikling. Men vi skal ikke glemme at det har vært regimeendringer i regionen tidligere – som i Egypt (1952) og Irak (1968) – som begge resulterte i ytterligere politisk konsentrasjon. Demokratisering er en komplisert prosess som kan ha mange utfall. Se for eksempel på Irak der demokratiseringsprosessen går på skjøre krykker. Mange interesser, både nasjonale og internasjonale, skal ivaretas. Men en skal aldri si aldri. Vi får følge spent med!

Erik Gifford
Innlegg:
Kommentarer: 1864

Kommentar #1

Dette er den mest nøkterne, edruelige og objektive analysen av situasjonen i Egypt og omliggende herligheter jeg har sett i noen norske aviser i den siste uken.

En kunne kanskje legge til litt om rollen til USA de siste 30 årene også.

USA har blitt anklaget for å støtte diktatorene i de arabiske statene. Dette er feil. USA er et veldig utviklet demokratisk land og ønsker vel at alle hadde utviklet seg i demokratisk retning.

Likevel har USA måttet forholde seg til de realitetene som faktisk har eksisert. Amerikanerne, som alle andre, måtte forholde seg til de regimene som faktisk eksisterte. Disse regimene var jo også medlemmer av FN.

Det er derfor urimelig, som det er blitt hevdet fra enkelte kretser nå, å påstå at USA støtter og holder diktatorer ved makten. Ingen med sine fulle fem vil vel påstå at USA understøttet det undertrykkende marxistiske regimet i Sovjet eller andre kommuniststater. Men også amerikenerne måtte forholde seg til disse statene og samarbeide der det var nødvendig.

Knut Witberg
Innlegg: 8
Kommentarer: 195

En hors d'oeuvre

Kommentar #2

Det er noe underlig, teoretisk og virkelighetsfjernt over denne kronikken. Omtrent som en hors d'oeuvre – når kommer maten?

Faktum er at Egypt har hatt en meget bra økonomisk utvikling de siste 10 år. Men befolkningsøkningen er enorm og millioner av arbeidsvillige unge mennesker er arbeidsløse og lever i fattigdom. Mange har god utdannelse, men det utdannes langt flere enn det arbeidsmarkedet har behov for. Hver arbeidsplass som skapes krever store investeringer og kapital har Egypt stor knapphet på. Den eneste kapitalkilde er vestens kapitalister, en kilde som raskt svinner, i takt med at Egypt destabiliseres. Egypt har ikke noen naturresurser som Norge har, som kan tappes tilsynelatende som en Sareptas krukke.

Det som nå kommer til å hende er med sikkerhet en betydelig gjennomsnittlig standardsenkning – av en allerede meget lav standard. De som har noen penger sender dem utenlands – eller veksler til dollar og legger pengene i madrassen. Turistindustrien går tilbake.

Det finnes ikke noe økonomisk system i verden som kan gi egypterne en høyere levestandard. Det system de har er nok det beste av de alternativ som står til buds. Et stabilt regime som kan attrahere kapital fra utlandet er det beste alternativ, men på grunn av den voldsomme befolkningsutviklingen gir det en meget beskjeden, om noen, økning av levestandarden. Dertil er befolkingsøkningen alt for stor. Og man lever ikke av frie utsagn på Twitter.

”Demokrati” i Egypt kommer til å føre til en eller annen sosialistisk politikk som først innebærer en rask utdeling av statskassen og deretter en utdeling av stadig økende skatteinntekter som igjen ødelegger den økonomiske utviklingen. Det er så sosialister i U-land alltid gjør. Store, destruktive og helt urealistiske lovnader blir stemmesankernes budskap. Det er for øvrig ikke noe eksempel på at et U-land, med en sosialistisk politikk, har klart å skape en varig økonomisk utvikling. Alle har gått økonomisk så vel som moralsk til grunne.

I Egypt blir kollapsen raskt et faktum og da tar Det Muslimske Broderskap makten. De kan ikke heller skape noen levestandardsøkning, for ikke å tale om noen frihet. Men de avskaffer det lille demokrati som er skapt og de kan alltid skape fiendebilder og ”forene” folket i hat mot vesten og ”imperialistene”.

På Egypts misere finnes ikke noen realistisk løsning.

Elisabeth Hoen
Innlegg: 26
Kommentarer: 2261

Kommentar #3

Realistisk beskrivelse av Witberg. Det eneste som taler imot er den store andelen unge og globaliseringen, med tilgang til nyheter verden rundt og internett. Utdanning+mer frihet er en god kombinasjon. Kanskje er det håp likevel?

Ragnar Johan Thomas Stenkjær
Innlegg: 21
Kommentarer: 289

Måtte det lykkes.

Kommentar #4

Spørsmålet er: Kan man lære av det som ikke er erfart? Kan naken kvinne lære å spinne?

Egypt har ikke opplevd noe i nærheten av virkelig demokrati. Ca 20 millioner egyptere husker Sadat-tiden, langt færre kan huske Nasser-tiden. Over 60 millioner egyptere er under 30 år gamle, og husker bare Mubarak og hans regime. (Levealder er 73 år for kvinner og 68 år for menn.) De nålevende egypterne har derfor opplevd å bli behandlet som uvitende unger av regimet. Mubarak har styrt jernhårdt med unntakslover og politibrutalitet i hele sin presidenttid. Lovverket har hatt som første hensikt å holde hans regime og parti ved makten. Støtte har han hatt fra USA, som årlig har gitt Egypt 9 milliarder kroner i militær support (nb. - mot 18 mrd. årlig til Israel). Parlamentet består over 90% av Mubaraks partifeller. Domstolene har vært lydige redskaper. Men ett aktivum er kanskje redningen, svært mange unge Egyptere har fått skoleutdanning.

Befolkningen kan deles i fire klasser; Ca et par millioner styrtrike mennesker som eier og tjener storparten av det som kan eies og tjenes i Egypt; en middelklasse som teller ca. 40 millioner; en underklasse av lutfattige på landsbygden, i byene og i ørkenen utgjøre ca. 45 millioner (som lever på ca $2 pr. dag) - inkludert et filleproletariat som er bostedsløse og lever under åpen himmel på gater, gravlunder, i ørkenen osv. (90% av egypterne er sunnimuslimer og 10% hovedsakelig koptisk kristne.) Arbeidsledigheten er av regimet oppgitt som 12-13%, men for de under 30 år er den over 40%. Egypt har dessuten gitt asyl til 90.000 flyktninger.)

Den enorme befolkningsøkningen i Egypt er den største økonomiske trusselen for Egypt. I 1952, da kong Faruk og britene ble jaget ut av landet, og Nasser nasjonaliserte inntektene fra Suez-kanalen, var befolkningstallet 19 millioner (- i dag er det på over 85 millioner)! Den rike overklassen som helst plasserer pengene sine utenlands, de utrolig rause konsesjonene til utenlands kapital som vil etablere seg i Egypt, og den enorme korrupsjonen overalt der, gjør at storparten av folket forblir fattig, selv om bnp har økt med ca. 10% de siste årene.

Det gamle regime har ikke brydd seg med stort mer enn å holde seg ved makten. En forhåpentligvis demokratisk avløsergruppe, må takle Egypts økonomiske problemer underveis, ellers er man like langt. Og det skal ikke bli lett. Et slikt administrasjonsråd i overgangsperioden, må holde en tett dialog med hele folket, og ikke minst med Militæret. Det må overta departementene, skifte ut folk, oppløse nasjonalforsamlingen (hvis ikke det gjøres av Mubarak), foreslå ny grunnlov, og arrangere referenda og valg. Og det må ordne sikkerheten. Det korrupte politiet må skiftes ut. Kan de klare det? Det er også et åpent spørsmål hvordan det Egyptiske Militæret stiller seg til endringer.

Jeg tror det vil gå. Trass i at alle odds nok går i mot. Såfremt folket blir holdt løpende informert, og motkreftene kan holdes i sjakk. Dette var først og fremst ungdommens revolusjon. Der ligger styrken og håpet.

Elisabeth Hoen
Innlegg: 26
Kommentarer: 2261

Kommentar #5

`Spørsmålet er: Kan man lære av det som ikke er erfart?` Godt poeng.

Kan man så lære av det som er erfart? Et stort problem er at de som har styrt (vanstyrt) ikke kan endre seg da det ville stille spørsmålstegn ved tidligere handlinger.. uff, tenk å få vite mot slutten av livet at man har tatt feil. Det ville knekke en fullstendig og det er svært lite mulighet for endringer i så måte. Forsvare handlinger er det beste (hvis man ikke får seriøs psykisk førstehjelp)- to the bitter end. Så får man håpe at andre som tar over er kompetente.

`Dette var først og fremst ungdommens revolusjon. Der ligger styrken og håpet. `

En revolusjon som ikke initiert/sterkt påvirket av de unge? Er det mulig da? Det er jo vanlig å bli mer konservativ gjennom livet, få revolusjonære i den voksne/eldre befolkningen!!Poenget mitt var at ungdom i isolasjon kan gjøre fint lite, men med globaliseringen øker deres sjanser til å oppnå demokrati og menneskerettigheter.

Ragnar Johan Thomas Stenkjær
Innlegg: 21
Kommentarer: 289

Uten ungdommen stanser revolusjonen.

Kommentar #6
Elisabeth Hoen – gå til den siterte teksten.

En revolusjon som ikke initiert/sterkt påvirket av de unge? Er det mulig da?

Vel, såvidt jeg vet har det vært mulig i flere revolusjoner.

Men kraften og pågangsmotet er det nok særlig ungdommen som kan tilføre. Og da mener jeg ikke bare den fysiske styrke, men også den psykiske: Unge mennesker kjenner verden i SIN tid, nåtiden. Og de er dristigere, fordi de har mer å vinne enn tape. (Eldre mennesker kjenner verden best fra en generasjon tilbake, og særlig fra sin egen ungdom, og de er ofte desillusjonerte.)

Ungdom som har fått utdannelse, vet også noe om hvorfor verden er som den er nå, mens eldre mennesker vil trekkes med mange vrangforestillinger. De har ofte også mer å tape og mindre å vinne. Derfor kommer oftest reaksjonær motmakt fra eldre og mer etablerte. Når det er sagt, må man ikke gå ut fra ar ungdom pr. se, er eneste rekvisisjon for vellykkede revolusjonære. Erfaring, historisk og praktisk, er også viktig for en vellykket revolusjon.

Det har vist seg før, og ser ut til å gjøre det igjen, i Egypt, at de eldre overtar revolusjonen. I hvert fall blir de unge revolusjonære etterhvert eldre, og vi ser jo hvordan det kan gå, nettopp i Egypt. Det må lages en sterk demokratisk ny grunnlov som beskytter fremskrittet, ikke bare en håndbok i status quo. Selvsagt, kan man si, men lett blir det ikke i Egypt.

Det jeg har tatt til orde for, er en "kvalitetssikring" av revolusjonen, om man vil. I Egypt er som nevnt det store flertallet av innbygger under 30 år. Det er derfor ungdommens revolusjon. Det er ungdommen som må se til at de eldre politikerne som nå skal sitte i den såk. reformkomiteen, gjør sin plikt mot hele folket. Det må være en konstant dialog mellom folket og de som skal stå for transformasjonen til demokrati. Blokadene av de sosiale medier må fjernes snarest. Statstelevisjonen må bli reformkomiteens talerør. Nye radio- og TV-statsjoner må tillates.

Eline Asheim
Innlegg: 3
Kommentarer: 3

Svar til Erik Gifford

Kommentar #7

Takk for hyggelig tilbakemelding på min kronikk, Erik Gifford! Det er ofte lett å miste det store bildet i diskusjoner. Derfor er min kronikk et forsøk på å se Egypt fra et mer helhetlig perspektiv.

Jeg er uenig med deg når det kommer til USAs forhold til diktatorer. Du sier at .."USA har blitt anklaget for å støtte diktatorene i de arabiske statene. Dette er feil. USA er et veldig utviklet demokratisk land og ønsker vel at alle hadde utviklet seg i demokratisk retning. "(...) "Likevel har USA måttet forholde seg til de realitetene som faktisk har eksisert (...)"

USA har - som alle andre stater - egeninteresser. Deres forhold til andre stater er i stor grad styrt av disse. Egeninteresser legger føringer på utenrikspolitikk. Et eksempel:Under den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003, "Operation Liberate Iraq", ble demokrati og menneskerettigheter i sterk grad brukt av Bush-regimet som legitimerende grunnlag for invasjon. Samtidig har Kongeriket Saudi-Arabia og USA lenge funnet hverandre i et "fornuftekteskap": Saudi-Arabia selger billig olje til USA, og USA gir miltær sikkerhet tilbake. Saudi Arabia regnes for å være et svært autoritært regime: landet er bokstavelig talt en ørken for demokratiske verdier. USA er likevel nogså passive med å fronte politiske endringer som i sterkere grad harmonener med demokratiske verdier. Poenget mitt er som følger: hvem, og hvordan, man forholder seg i internasjonal politikk er i stor grad - hvertfall for USA - styrt ut av egeninteresser. Demokrati og menneskerettigheter kan derfor være argumenter som USA trekker frem i bestemte situasjoner for å legitimere egen politikk, men som kan få mindre plass i andre situasjoner.

Erik Gifford
Innlegg:
Kommentarer: 1864

Kommentar #8

Eline Asheim,

det er fortsatt ingen stor uenighet mellom oss. Når jeg henviste til at USA forholder seg til realiteter slik de er, forhindrer det selvsagt ikke at de også tar hensyn til egeninteresse. USA har noen klart definerte potensielle fiender og søker selvfølgelig alliansepartnere for å demme opp for dette. USA er jo også en stormakt og det bør vel da ikke forudre noen at de følger en stormaktspolitikk. Dette er vel forøvrig noe USA har lært av tidligere stormakter, ikke minst UK, Frankrike og Sovjet. En nykommer som Kina ser også ut til å være veldig lærenem på dette området.

Sverre Rimberg
Innlegg: 8
Kommentarer: 129

Å forholde seg til realitetene

Kommentar #9

"Likevel har USA måttet forholde seg til de realitetene som faktisk har eksisert. Amerikanerne, som alle andre, måtte forholde seg til de regimene som faktisk eksisterte. Disse regimene var jo også medlemmer av FN." Erik Gifford i en kommentar.

Utsagnet er beregnet på diktaturene i Midt-Østen, men kan også være av generell, prinsippiell karakter.

Dersom Erik Gifford leser litt om virksomheten til School of the Americas, og ser på hva USAs politikk i Latin-Amerika har vært utfra en demokratisk synsvinkel, så er vel ideel det siste ordet som kan brukes. Helle er det ikke særlig spor av å stimulere lands utvikling i retning demokrati., jfr Chile.

Del dette innlegget: