Det synes sikkert at det vil bli fundamentale endringer. Håpet er at det kan skje uten for mye blodsutgytelse.
Det er vanskelig å løsrive seg fra TV-skjermen og internett, der oppdateringer fra al-Jazeera og al-Arabiya, de to største arabiske TV-kanalene, kommer på løpende bånd. Det vi er vitne til i Egypt nå er historisk, nesten uansett hva som skjer videre. I påvente av flere oppdateringer på situasjonen kommer her et forsøk på å gi en slags midlertidig oppsummerende analyse.
Det er ikke så lett å si nøyaktig hva som utløser revolusjoner, slik vi så i Tunisia. Når det gjelder Egypt, er det opplagt at tunisierne inspirerte unge egyptere til å trosse sikkerhetsstyrkene som ellers holder den egyptiske gata i et jerngrep. Det er også opplagt at akkurat som i Tunisia fantes det en rekke problemer i Egypt som gjorde at opptøyene vi ser nå var noe som måtte finne sted før eller senere.
La oss begynne med de basale fakta: Egypt er et veldig folkerikt land (ca. 80 millioner) med 2 prosents befolkningsvekst, en ung befolkning, og 26 prosent arbeidsledighet blant unge. Mange av jobbene som finnes er underbetalt – en nyansatt professor tjener mellom 500 og 1000 kroner i måneden, på langt nær nok til å brødfø en familie. Infrastrukturen – veier, jernbane, elektrisitet og kloakk – bryter sammen med jevne mellomrom i urbane sentra, og på landsbygda finnes den ofte ikke i utgangspunktet i særlig grad. Mubarak-regimet har gjennom 30 år med makten ikke klart å tilby de store massene av folket bedrede kår. Snarere har middelklassen krympet, de fattige blitt flere og de få rike blitt færre og rikere.
Hadde dette enda foregått i et land hvor myndighetene hadde legitimitet. Men som den arabiske intellektuelle Azmi Bishara treffende sier: Fattigdom er et tegn på fiasko, men når fattige ser at systemet i tillegg er gjennomkorrupt, blir fattigdommen et tegn på urettferdighet – og da blir folk sinte. Egypt er et korrupt land både politisk og økonomisk, og i tillegg er det i stor grad en politistat.
Nettopp i de manglende politiske frihetene ligger nok noe av årsaken til at ting eksploderte akkurat nå (i tillegg til inspirasjonen fra Tunisia). Tidlig på 2000-tallet ble Mubarak-regimet presset av Bush-regjeringen til å innføre politiske reformer. Det ble noe større pressefrihet, og i 2005 ble de avholdt valg som var blant de frieste på lenge, trass i vidstrakt juks i myndighetenes side. I dette valget viste Muslimbrødrene at de er den eneste velorganiserte og uavhengige opposisjonen, og at de nyter stor popularitet: de stilte opp i 150 valgkretser og vant i 88 av dem.
Etter dette strammet regimet inn igjen, og innførte en rekke lovtillegg som økte statens makt på bekostning av domstolene og folks personlige frihet. Pressefriheten ble også innskrenket, blant annet ble en populær og frittalende redaktør rettsforfulgt og avisen hans nedlagt, og en blogger ble mishandlet og drept av sikkerhetsapparatet. Det hele kulminerte i valgene i november og desember i 2010, hvor regimet gjorde mer eller mindre rent bord og prosessen var så preget av juks at de reelle opposisjonskreftene boikottet valget.
Å la fattige, arbeidsløse og endringstørste ungdommer få smake på mer frihet for deretter å stramme inn var nok ingen god taktikk fra myndighetenes side. Sinnet har ulmet i befolkningen lenge, og eksemplet fra Tunisia var alt som trengtes for at frustrasjonen skulle eksplodere.
Hvor går Egypt nå? Det synes sikkert at det vil bli fundamentale endringer. Håpet er at det kan skje uten for mye blodsutgytelse. Det avhenger i stor grad av om myndighetene viser seg å være gode tapere eller ikke.