ØKONOMI: EU og Det internasjonale pengefondet har bidratt til å forverre krisen i land som Hellas og Portugal.

La oss huske forløpet til eurokrisen. Frem mot 2008 var veksten i mange rike industriland drevet av for mye lån til forbrukerne, og i mange land også av store underskudd på offentlige budsjetter. I første rekke var sentralbanken i USA med på å drive fram denne uholdbare utviklingen gjennom å senke renten og sende mer penger ut på markedet hver gang den økonomiske veksten viste tegn på å holde opp.

Sterk konkurranse bedriftene imellom, godt hjulpet av kineserne, sørget for at pengeflommen ikke drev levekostnadene oppover og førte til inflasjon. Den ledet isteden til sterk vekst i boligpriser og fast eiendom, og oppgang på aksjebørsene. Det virker som om bankene trodde at oppgangen ville vare evig, for de lånte ut penger tilnærmet husets verdi til betalingssvake kjøpere av boliger, og andre låntakere som kom i vansker den dagen prisene begynte å gå nedover og pantsatte eiendommer ikke lenger dekket lånene.

Plutselig var storbankene i en alvorlig krise, og for at de ikke skulle gå konkurs og kaste verden ut i en økonomisk nedgang som ville bli like sterk og ødeleggende som i 1930-årene, gjorde regjeringene det eneste rette - nemlig å skyte inn mangfoldige millioner dollar eller andre valutaer i bankene.

Bankkrisen satte likevel spor etter seg da produksjon og inntekt i rike industriland flest falt med flere prosent i 2009, og selv om det ble litt oppgang i årene som fulgte, var den svak. Da regjeringene overførte billioner til bankene i 2008, måtte de selv låne pengene, og mye av de statsobligasjonene og andre former for lånebevis endte opp i bankene som dermed styrket sin kredittverdighet gjennom å eie mer sikre verdipapirer.

Men gleden varte ikke lenge. De fleste europeiske landene hadde ikke bare store underskudd på statsbudsjettene før de måtte hjelpe bankene, men statsgjelden var allerede i høyeste laget. Samtidig førte krisen til svikt i skatteinntekter i året som fulgte, og dette drev underskuddene videre oppover. Pensjonsfond, livsforsikringsselskaper, andre fond og ikke minst bankene oppdaget at bunnsolide statsobligasjoner også var blitt tvilsomme fordringer.

Hellas som hadde jukset med tall for å få ta i bruk euroen, og som både hadde rekordhøy statsgjeld og underskudd på budsjettet, var først ute og måtte betale skyhøye renter for å fornye sine lån. De måtte gå til EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) for hjelp, senere fulgt av Irland og Portugal. Det ble sagt og sies fremdeles at dette truet euroen, noe som jeg som samfunnsøkonom ser på som en overdrivelse. Det som derimot forundrer meg enormt, er at disse villige hjelperne påla de nevnte landene forpliktelser som bare kan gjøre vondt verre.

Et lands evne til å betjene sin statsgjeld er helt avhengig av landets økonomiske velstand, og evne til å betale skatt til myndighetene, som dermed får midler til både å betale for løpende utgifter og betjene gjeld. Nasjonalinntekten i Hellas har allerede falt med 15 prosent. Stater kan ikke betale gjeld ved å selge landet, men de kan selge statlige eiendeler. «Hjelpernes» krav om at det blir gjort, er en meningsløs gave til private eiere ettersom de under krisen ville måtte bli solgt altfor billig. Er den noen løsning på denne tragiske komedien?

I en artikkel i Dagsavisen tidligere i år pekte jeg på en løsning, nemlig at sentralbankene trykker penger for å få sving på økonomien: For eurolandene betyr det at Den europeiske sentralbanken måtte gjøre det. Jeg kunne også tenke meg en annen utvei, nemlig at de kriserammede landene frøs statsgjelden, det vil si at renter ikke ville bli betalt og obligasjoner som skulle innløses ville bli forlenget.

I tillegg måtte de landene som fremdeles ikke kunne dekke løpende utgifter få ny, billig kreditt inntil statsbudsjettet før utgifter til lån var kommet i balanse og senere overskudd. For meg burde dette være mer fordelaktig enn at noen land rett og slett gikk konkurs og statsgjelden ble slettet, til nye store tap for banker og andre långivere.

«Det virker som om bankene trodde at oppgangen ville vare evig.»