Å kartlegge den etniske bakgrunnen til de jugoslaviske krigsfangene i Norge og andre land er absurd. Alle som kjempet mot fascismen under annen verdenskrig, var frihetskjempere, helt uavhengig av deres etniske elller religiøse bakgrunn. På samme måte som alle som kjempet for eller sammen med fascistene, var svikere mot menneskeheten, uavhengig av hvilke motiver de måtte ha.

Det tidligere Sovjetunionen er idag splittet opp i flere stater, og mange av dem bruker nasjonalisme i sine nasjonsbyggingsprosjekter. Å sette igang ideologiserte prosjekter for å splitte opp de falne ved Stalingrad, under befrielsen av Baltikum eller erobringen av Berlin etter nasjonalitet har imidlertid ingen av de sovjetiske etterfølgerstatene tydd til. Det ville ha blitt oppfattet som forhånelse av en felles fortid. At det i det tidligere Jugoslavia tilsynelatende finnes krefter som vil sette i gang prosjekter knyttet til etnisk sortering av døde mennesker, er trist og et uttrykk for manglende pietetsfølelse i forhold til døde mennesker som førte en felles kamp for et felles mål: Et fritt Jugoslovia i en verden uten nazisme.

For øvrig er det grunn til å be artikkelforfatteren om å avklare hva hun mener med den uavhengige staten Kroatia under annen verdenskrig. Dette var en Quisling-stat som støttet de tyske okkupantene av Jugoslavia, hvilket selvsagt ikke innebar at det ikke var mange kroater som var jugoslaviske patrioter og kjempet sammen med de øvrige folkegruppene i Jugoslavia mot de tyske okkupantene og deres lokale støttespillere. At dagens Kroatia tilsynelatende identifiserer seg med denne Quisling-staten (for eksempel ved bruk av flagg og andre symboler) er skremmende. Dessverre vet folk i Norge, hovedsakelig på grunn av slappe og uopplyste massemedier, altfor lite om dette.

Jeg er for fri forskning, herunder at folk må få lov til å sette i gang absurde forskningsprosjekter. Jeg håper imidlertid at norske forskningsmiljøer eller offentlige midler ikke er involvert i dette makabre forsøket på sortering av døde mennesker. Det ville ha vært en skandale.

Bjørn Nistad

Doktor i russisk historie

Å kartlegge bakgrunn til de jugoslaviske leierfangene i Norge er absolutt nødvendig fordifagmiljøet på disse spørsmål i Norge har ikke tidligere kunnet lage en komplett data-base over navn og identitet. På grunn av manglende akademiske ressurser som kunnskaper om språk, kultur og historiske kunnskaper, har en slik studie for identifisering aldri vært forsøkt gjennomført tidligere, hverken på Balkan eller i Norge. Med bemanningen i dette prosjektet; en god blanding av erfarne akademikere fra forskjellige institusjoner som er spesialisterpå feltet, har vi nå klart å løse dette praktiske problemet, og arbeidet er i gang.

Litteratur skrevet til nå er bare memoarer til tidligere fanger eller bøker skrevet av folk som ikke kan noen av våre språk, eller vårt kultur eller historie. Det som Nistad skriver i sitt kommentar er bare enda et bevis på denne manglende kunnskapen om Jugoslavia og Jugoslavere som bare fortsetter å florere ved hjelp av misvisende påstander som hans, som ikke tilhører enten her eller akademia generelt.

Kroatisk flagg har vært kroatisk nasjonal symbol i flere århundre. Bruken av dette flagget var forbudt av kongen Aleksander I Karadjordjevic i 1928 (6 januar diktatur) som et tegn på undertrykkelse av individuelle nasjonale identiteter i kongdommen av Jugoslavia.

Det Nistad åpenbart ikke vet nok om er at emblemet på selve flagget som brukes i dag som kroatias nasjonalflagg ikke er og har aldri vært identisk med den som ble brukt av ustasje i den Kroatiske Uavhengige Staten 1941-1945. Fargene på selve emblemet på flagget ble omstilt med intensjon, slik at emblemet ikke kunne identifiseres/feilrepresenteres på denne måten Ditleif prøver seg på ved å presentere feil informasjon som fakta.

Det som kunne omtales, for å bruke Nistads språk som ‘skandale’ eller ‘absurd’, er at Nistad og likesinnede for en eller annen merkelig grunn virkelig tror at å ha PhD i studiene om Russland betyr å kunne nok om Jugoslavia og Jugoslavere.

Lykke til videre!

Aitat: Et annet lite kjent faktum i Norge er at de fleste ofrene fra 1941 til 1945 i Jugoslavia døde i den uavhengige staten Kroatia (Kroatia og Bosnia), blant annet fordi de også hadde den største organiserte motstandskampen mot okkupasjonsmakter og lokale fascister (i hele tidligere Jugoslavia) allerede fra sommeren 1941. Sitat slutt.

Dette er noe av det verste makkverket jeg har lest i forbindelse med Balkankrigene og Jugoslavia.

Kort historikk:

Jugoslavia eksisterte ikke før 1929, da Kongeriket Jugoslavia ble etablert med Alexander som konge - senere diktator.

Alexander ble drept i Marseille i 1934 av en skarpskytter fra den "Makedonske Revolusjonære Organisasjon", med støtte fra den "Kroatiske Fascistiske Revolusjonære Organisasjon" - Ustasja. Hans 11-årige sønn ble valgt til konge under navnet Peter II.

Det eksisterte ingen uavhengig stat "Kroatia". Vladko Macek etablerte med støtte fra FascistItalia og NaziTyskland "Banovina Croatia". som autonom - ikke selvstendig område i 1939.

Men da Aksemakteene okkuperte Jugoslavia i april 1941 ble den "Uavhengige staten Croatia etablert som en ren nazistisk satellitstat under ledelse av Ustasja. I løpet av fire år ble 500 000 drept. 250 000 ble deportert. 200 000 ble tvanskonvertert til Katolismen. Muslimske divisjoner som Handchar ble etablert av Stormuftien av Jerusalem, Hitlers rådgiver i "Judenfragen". 37 000 jøder ble summarisk henrettet.

Ingen kroatere, bortsett fra enkelte tsjetnikere ble sendt til Norge. De var serbiske tsjetnikere - partisaner som havnet i Norge. Å drive etnisk sortering er både absurd og galskap.

Når man begynner argumentere om hvem som vet mest om hva. har man tapt.

Jeg har ingen doktorgrad i historie, men mener likevel å ha en viss peiling - følger med så godt jeg kan gjennom min hjemmeside f.eks. Russland.:

http://radiobergen.org/index.php?optio n=com_content&view=article&id=110:russia-the-great&catid=9:russia-the-great&Itemid=31

På den annen side er jeg medlem av Academy of Political Science, New York.

Mitt spesialområde er "Balkan Powergame":

http://radiobergen.org/index.php?option=com_content &view=article&id=42:balkan-powergame&catid=14:war&Itemid=58

Tudjman & Co valgte nok sitt flagg med omhu, men Kroatia etter NATO ble ikke mindre nazistisk av den grunn.

Under annen verdenskrig fantes det to motstandsgrupperinger i Jugoslavia: Tsjetnikene som ønsket en gjenopprettelse av førkrigstidens serbiskdominerte kongedømme, og Titos partisaner som ønsket et sosialistisk Jugoslavia der folkegruppene levde fredelig sammen. Det fantes ingen antifascistiske motstandsgrupper som ønsket å opprette en uavhengig kroatisk stat. Folk som havnet i fangeleirer i eller utenfor Jugoslavia, definerte følgelig knapt seg selv som kroater, i det minste ikke som kroatiske nasjonalister. De var enten storserbiske nasjonalister (tsjetnikene) eller tilhengere av et samlet, sosialistisk Jugoslavia (Titos partisaner).

Et forskningsprosjekt som går ut fra å splitte opp avdøde mennesker ut fra etniske kriterier, for eksempel ved å erklære en person som kroat ut fra vedkommendes fødested, avstamning, religion eller andre kriterier, blir følgelig absurd. Folk som havnet i fangenskap eller ble drept fordi de kjempet for en gjenopprettelse av førkrigstidens kongedømme (som var en sterkt sentralstyrt enhetsstat), eller fordi de ønsket et samlet, sosialistisk Jugoslavia, blir etter sin død erklært for å være kroater?! Enda mer makabert blir det når dagens nasjonalistiske regime i Kroatia bruker disse avdøde menneskene til sine politiske prosjekter, for eksempel til å bekjempe oppfatningen om at krigsfangene stort sett var serbere.

Folk som ofret livet for å bekjempe okkupasjonstidens fascistiske kroatiske Quisling-regime, blir etter sin død brukt og misbrukt av dagens nasjonalistiske kroatiske regime til politiske prosjekter som er diamentralt motsatt av alt det disse menneskene, helt uavhengig av deres etnisitet, kjempet for. Hva kan bli mer makabert enn dette?

Det skal selvfølgelig stå tsjetnikere og partisaner.

Det at Nistad påstår at tsjetniker var motstandsgruppe i okkuperte Jugoslavia viser bare hvor lite Nistad kan om ‘tsjetniker’ som et historisk politisk fenomen. Det vill vært interessant å høre hva befolkning av øst Bosnia 1941-1945 ville mene om slike misvisende påstander som Nistad kommer med. Slakt av sivilbefolkningen i det område utført av tsjetniker som var forresten kollaboratører med okkupasjonsmakter og ustasja er mer enn godt dokumentert. Disse ofrene som var i flere tusen tall fikk aldri reist noen minnesmerke. Disse menneskene skulle ikke mines fordi de samme tsjetniker som slaktet de, fikk amnesti av Tito i 1944 og fikk høye posisjoner i KPJ og JNA når krigen var slutt. Ofrenes familier var redde å be om å få reise minnesmerker fordi å reise (så mange) minnesmerke skulle reise spørsmål om hvem var det som drepte sivilbefolkningen. Ofrenes familier var redd for å bli ofre selv, de fryktet disse plutselig høyposisjonerte tsjetniker som satt nå i Beograd som Tito’s funksjonærer med rød stjerne i panna.

Vårt mål med prosjektet er ikke å holde grunnkurs i historie til de som ikke ønsker å vite fakta. Det finnes så mye litteratur skrevet om ’tsjetniker’ som historisk politisk fenomen at Nistad ikke har noen unnskyldninger for å komme med disse totalt feilaktige påstander. Han kan godt for eksempel lese den siste boka til Sabrina Ramet og Ola Listhaug ved NTNO ‘Serbs and Sebia during World War Two’. Der kan han lese hva akademikere fra Serbia selv mener om dette, for å informere seg om deres og vår virkelighet han antyder å kunne så mye om.

En annen ting Nistad åpenbart ikke fikk med seg er at ideen om Jugoslavia var kroatisk ide av Josip Juraj Strossmayer biskopen av Djakovo i Kroatia, men den ideen var aldri ment å realisere og legitimere Serbias undertrykkelse av alle andre nasjoner slik de fikk det til i så mange år etter 1945.

Det er i det minste, for å bruke enda en gang Nistads språk, ‘makabert’ at han fremdeles ikke ønsker at ofrene endelig etter 70 år av vitenskapelig neglisjering av tema får deres blodig fortjent plass i historien.

Vi er fremdeles kun ut etter fakta og dokumentasjon slik at alle ofrene skal etter så mange år endelig få lov å huskes for hva de faktisk var og ikke for hva noen ut av sin egen politisk agenda ønsker de å være.

Jeg har ikke noe behov for å idealisere tsjetnikene, mine helter er Tito og hans partisaner At tsjetnikene i perioder allierte seg med tyskerne og begikk diverse overgrep mot sivilbefolkningen er velkjent. Grunnen til at jeg nevnte dem, var at jeg ikke ville bli beskyldt for å hevde at Titos partisaner var de eneste som kjempet mot de tyske og italienske okkupantene og deres lokale støttespillere, herunder kroatiske fascister. At tsjetniker skal ha hatt ledende stillinger i Folkerepublikken Jugoslavia etter krigen tviler jeg på. Titos partisaner betraktet dem som forrædere, og mange av dem ble skutt eller fengslet etter krigen. Noen tsjetniker klarte seg sikkert bra, akkurat som noen som hadde samarbeidet med det kroatiske fascistiske kollaborantregimet, sikkert også klarte seg rimelig godt. Men det må ha dreid seg om unntakstilfeller.

Mitt poeng er at knapt noen av de jugoslaviske krigsfangene kan ha kjempet for en uavhengig kroatisk stat, og at det da blir galt å erklære dem for kroater, ikke minst når disse bestrebelsene inngår i et ideologisert forsøk på å dekonstruere den felles jugoslaviske historien ved å etnifisere den.

Det vi finner veldig merkelig er at noen beskylder oss for etnifisering av noe som allerede er etnifisert og har vært etnifisert siden 1941: Jugoslaviske leierene ble og fremdeles er referert til som serberleirene.

Vår ambisjon er bl.a. å av-etnifisere disse lister ved å analysere og dokumentere at sammensetningen av denne gruppen (Jugoslaviske leierfangene) var mer kompleks enn det som antas når alle fangene refereres til som serbere.

Når det gjelder tsjetniks posisjoner i etterkrigs Jugoslavia manfinner veldig mye belegg for dette i forskningen avMax Bergholz ved Universitetet av Concordia.

Avslutningsvis, en enkel ordbok-ligning:

Jugoslaver betyr ikke serbianer/serber.

Partisan betyr ikke tsjetnik.

Kroat betyr ikke ustasja.

Bosnjak betyr ikke handzar.

Forresten, Tito var kroat.

Bjørn Ditlef Nistads misvisende angrep på dagens Kroatia bare demonstrerer hvor lite han kan om det.

Lykke til!

Etter ww2 gjorde Tito det som var nødvendig for å holde dette lappeteppet av ulike nasjonale, religiøse og etniske grupper samlet i noe som best kan kalles en multikulturell og mutlietnisk trykkoker og som tilslutt eksploderte. I samme sekund som Tito offisielt døde, startet "Balkan Powergame".

Allerede i 1947 var det fullstendig klart hva som kom til å skje da Tito forsvant. At han var kroater betyr ikke mer enn at Stalin var georgier, og Hitler østerriker eller Khruschev var ukrainer som detroniserte Stalin. Sovjetstaten bestod av nær 180 ulike nasjoner og språkgrupper. Deri lå kimen til Sovjets undergang...Akkurat som Jugoslavia. Hat, hevn, massakre, meningsløs krig med derav følgende eksport av kriminalitet bl.a. til Norge fra Balkan og Gud vet hvor.

Resten er stort sett historierevisjonisme, akkurat som dette våset om jugoslaviske fanger i Norges etniske tilhørighet. Som Nistad sie det; det dreier seg om døde sjeler som holdes i live ved hjelp av prokuratorknep.

Gorana Ognjenovic fortsetter med historieomskriving og favorisering av kroater-fascister fra 2. verdensk krig. Hun ønsker å overbevise oss at serbere ikke var ofre under 2. verdensk krig, og at de ikke var flertallet i fangeleier i Norge. Kunne ha ønsket at hun har rett i det. Kunne ha ønsket at serbere ikke var flertallet blant de ca 700 000 drepte i Jasenovac konsentrasjonsleier i Kroatia, samt at nesten alle serbere ikke er kastet ut av Kroatia i løpet av den siste krigen i Jugoslavia. Kroatia og Kosovo er de mest etnisk homogene regioner på Balkan. De har kastet andre nasjoner ut.

Dagens kjente offentlige tall sier at av de 4268 identifiserte jugoslaviske fangene i Norge, 3841(89%) var serbere. Kroater var blant jugoslaviske fangere, men de har vært med på å drepe serbere her også. Norske rettsakk rapporter avslører det.

I følge en av de norske fangevokterne som ble avhørt etter krigen, var det gjerne slik at "Kroatene tålte ikke serbere og omvendt. Kroatene stod høyere i kurs hos tyskere enn serberne. Forarbeidere og slike var alltid kroater.”

”Hva med fangepolitiet?”

”De var utelukkende kroater.”

”Var det noen kroater som ikke hadde slike jobber?”

”Neppe, de hadde en overordnet stilling alle sammen.”

”Hvordan så dere forskjell på dem?”

”Det var ikke lett å se, men vi hørte det på dialekten. Kroatene hadde en hvit stripe på armene.”

”Det var gammelt fiendeskap mellom dem som kroatene fikk full anledning til å utnytte.”

Sitat: Christie 2010, side 155.

Mange av oss, som vokste opp under Verdenskrigen og i årene like etterpå, hadde ikke oppfattet annet enn at det hele dreide seg om et voldelig oppgjør – en bestialsk lek mellom voksne og som vi barn ikke fikk lov å være med på som annet enn målskiver for de "stores" skyte- og bombegalskap. At det også var et oppgjør mellom to typer av sosialisme; den nasjonale og den internasjonale, forstod vi først etterpå. Vi mente helt klart å oppfatte at det også dreide seg om å drepe flest mulig kvinner, gamle og barn. Vi var mer redde for å bli som de voksne enn vi fryktet å bli drept. Det er ikke bare på Balkan at den krigen fortsatt pågår, som en meningsløs vendetta.

At det i Jugoslavia før eller senere ville dukke opp en psykopatisk Karadzic, inspirert og manipulert av en like psykopatisk Milosevic blant de barna som ulykkeligvis overlevde Ustasja-perioden, er noe som enhver barnepsykolog med et minimum av politisk innsikt har visst i 70 år! (Mimi Sverdrup Lunden: "Barnas århundre" - Bergen, 1948). Både Karadzic og Mladic var forutsagte psykopatologiske fenomener. Like forutsigbart var selvmordet til Mladics datter, og at sønnen til Karadzic utviklet seg til å bli en massemorder, ettersøkt av store politistyrker. Det er rart at Karadzic, som er psykiater og spesialist på selvmord ikke skjønte dette, eller visste han?

Ikke desto mindre har Karadzic skrevet flere barnebøker! Jeg tror ikke at verdens fremste eksperter på krigsbarn og deres traumer, Magne Raundalen og Rune Stuvland vil motsi meg på dette; Like lenge har vi hatt kjennskap til den nærmest ufattelige oppgave det er å verge seg mot psykopatenes ville herjinger. Hver eneste psykopat kunne - hvis de var istand til det - fortelle den samme historie om hvordan de ble sveket av de voksne, allerede mens de var små barn. Jo - det er en bitter realitet at "fedrenes synder skal hjemsøke barna". Dette er noe som ikke bare gjelder de serbiske lederne! Jeg tror ikke at noen blir født som psykopat. Psykopatene formes mens de er barn, av voksne mennesker som mangler normer, grenser og verdier. Jeg tror heller ikke noe på at psykopatien er kjønnsavhengig, slik enkelte forvirrede feminister ønsker å fremstille det.

Problemet er at psykopatene er så forbannet troverdige at de får oss til å tro nesten hva som helst. Mange begynner faktisk å tro på myten om at psykopatologi ikke finnes i det hele tatt, og det gjøres store anstrengelser for å få selve ordet fjernet fra språket (som om det vil løse problemet). Vi finner dem både som terrorister og som politiske ledere uansett parti, og som religiøse fanatikere, enten de nå representerer Islam eller Kristendommen. Jeg er ikke istand til å se noen vesensforskjell på Ignacius Loyola, Martin Luther, Ayatollah Khomeini, Osma bin Laden eller William Jefferson Clinton, og for meg er det ett fett om sosialismen i dens ulike former presenteres av Stalin, Hitler eller Brundtland. "Gud med oss", sa Hitler. Han tok feil. Men det gjorde også de som hevdet at "Gud er død".

Jeg hadde en god venninne. Hennes far var nazist og havnet senere i fengsel. Min far var motstandsmann og ble drept allerede i 1941. Jeg havnet i et tysk "internat". Da krigen sluttet kunne jeg bare lese gotisk skrift og tysk. Jeg lar meg ikke binde på ermet løgner og bedragerier om kroatiske "politiske" fanger i Norge. De var kriminelle drapsmenn - ingenting annet.

Siden denne debatten dreier seg om annen verdenskrig, er det grunn til å minne om hvem som gjorde den største innsatsen for å nedkjempe fascismen:

http://www.youtube.com/watch?v=R8Sqr1mjhbU

Med ditt fagområde er kanskje siste dagers kontrovers av interesse. Medfølgende er også en video på 45 minutter: "Den tapte dagen".

http://radiobergen.org/in dex.php?option=com_content&view=article&id=200:war-in-georgia-revisited-2012&catid=9: russia-the-great&Itemid=77

Tusen takk for lenke til en glimrende dokumentar! At Saakasjvili ikke er sendt til Haag som krigsforbryter for angrepet på Sør-Ossetia i 2008 er ubegripelig, og gjør at jeg i hvert fall ikke har tillit til tribunaler som det i Haag. Å teppebombe Tskhinvali og tettbebygde områder i Sør-Ossetia ved hjep av stalingradorgler med mer er tross alt rimelig grovt. Dessverre er de fleste nordmenn hjernevasket etter tiår med kaldkrig.

Har i all beskjedenhet selv prøvd å bedrive litt opplysningsvirksomhet:

http://rt.com/politics/interview-with-bjorn-nistad/

Det var interessant å se intervjuet med deg for jeg var ikke i Norge under denne krigen, og fulgte ikke med på de norske medier. Jeg ante ikke at det var så ille.

Legg merke til at Condoleza Rice spilte den samme rolle i Georgia som ambassadør April Glaspie spilte i Irak før Kuwait ble invadert. Etter konsultasjoner med Glaspie varSaddam overbevist om at USA hadde gitt grønt lys for invasjonen. Deretter forsvant Glaspie fra den diplomatiske arenaen.

Her er dokumentet fra møtet i Bagdad:

http://msuweb.montclair.edu/~furrg/glaspie.html

Shakshvilier jo en notorisk løgner, men hans ord står faktisk til troendes når han hevder at Rice hadde gitt ham grønt lys.

Krigsloggen er 100% korrekt i alle detaljer.

http://radiobergen.org/in dex.php?option=com_content&view=article&id=200:war-in-georgia-revisited-2012&catid=9: russia-the-great&Itemid=77

I anledning av 70-årsmarkeringen for ankomsten av fanger fra det tidligere Jugoslavia til Norge under andre verdenskrig, viste i går Jasenovac Memorial og Falstadsenteret en utstilling til minne om en glemt men viktig del av en felles sørslavisk/norsk historie, der kartlegging av navn, etnisk tilhørighet av ofrene o.l. virker for meg å være bare ett av mange mål. Dette viktige prosjektet som skulle belyse den delen av historien, har fått minst tre av Nye meningers ivrige debattanter i harnisk.

Det er i hvert fall to ting de tre debattantene har til felles – en høy utdanning og et ønske om å få slutt på prosjektet omtrent før det har begynt. Hva er de redde for som får dem til å reagere så kraftig med krasse beskyldninger – for kommentarene deres øser av manglede kunnskap og historieløse påstander, samtidig som noen av deres verste fordommer kommer tydelig frem. Selv 67 år etter andre verdenskrig demoniserer de hele folkegrupper – i dette tilfellet kroater, noe som burde diskvalifisere dem som debattanter fra enhver seriøs diskusjon.

En doktor i russisk historie som tilsynelatende er for fri forskning, vil helst stoppe prosjektet om kartlegging av etnisk bakgrunn av fanger (som i Norge altfor ofte ble presentert som serbere og ikke jugoslaver) med påskudd om å hindre splittelse av avdøde mennesker. Doktoren går ikke til personangrep mot lederen av prosjektet, men gjør i stedet noe som er mye verre – han stigmatiserer en hel nasjon med sin påstand om at «dagens Kroatia identifiserer seg med nazistiske Quisling-staten fra 1941-45». Han snakker om en stat hvis innbyggere med relativt stort flertall for andre gang gjennom de siste 12 år, har valgt sosial-demokratisk regjering som åpenlyst dyrker anti-fascistiske verdier (til forskjell fra de aller fleste regjeringene etter Milosevic i Serbia, som i en årrekke har forsøkt å rehabilitere krigsforbrytere/tsjetniker fra egne rekker fra WWII).

En annen debattant, etter egen innrømmelse medlem av Academy of Political Science i New York, kaller politiske fanger i Norge av kroatisk opphav for «kriminelle drapsmenn». Han også hevder at enhver barnepsykolog kunne forutsi krigene på 90-tallet (som – by the way – Serbias nasjonal-sosialistiske regjering startet) og som, ifølge ham, ble ledet av de ulykkelige barna som overlevde den (kroatiske) ustasja-perioden. At Radovan Karadzic og Slobodan Milosevic er født og oppvokst i Montenegro/Serbia dvs. på trygg avstand fra Ustasja-er, virker ikke å være så viktig for Academy of Political Science’s medlem (R. Karadzics far var faktisk medlem av tsjetnik-styrker, han overlevde krigen og ble dømt til fengsel).

Minst like interessant som de to tidligere nevnte debattantene er en skribent fra Oslo, opprinnelig fra Serbia (lege, sosialantropolog, forfatter osv.) – som har tidligere markert seg med bl.a. sin fornektelse av folkemordet i Srebrenica. Ved flere anledninger har sosialantropologen gjort oss kjent med sitt humanistiske arbeid, bl.a. sin frivillige innsats som lege under de siste Balkan-krigene i deler av Kroatia og Bosnia-Hercegovina som var kontrollert av de militære strykene til Milosevic, Martic, Hadzic, Karadzic, Mladic og andre krigsforbrytertiltalte (mon tro om hun noen gang fikk innvilget arbeidstillatelse fra myndighetene i Zagreb og Sarajevo for sitt arbeid, som det seg hør og bør når man kommer til et annet land). I sin kommentar til denne saken gjentar hun sitt mantra om «kroatiske fascister» og plasserer igjen desinformasjon om 700 000 drepte i konsentrasjonsleir Jasenovac, Kroatia. Som om de mellom 70-100 000 drepte av fascistiske Ustasja-regimet ikke var nok. [se f.eks. her] Jeg finner også veldig interessant at humanisten fra Serbia refererer til Nils Christies masteroppgave fra 1972 (intervju med vakter - ny utgave i 2010). For Nils Christie innrømte selv på et seminar organisert av Den norske Helsingforskomité («The politics of Cultural Heritage in the Western Balkans: Deconstruction, Reconstruction and an Ongoing War of Symbols», Litteraturhuset i Oslo i januar 2012) med flere av seminarets deltagere og publikummere til stede, at hans studie om vaktene ikke var god nok siden han ikke var klar over den mangfoldige etniske sammensetningen blant jugoslaviske leierfangene i Norge 1942-1945. At en person som henne beskylder prosjektlederen for å favorisere kroater-fascister (hva enn det måtte innebære) fra 2. verdenskrig, er atter en alvorlig anklage, men det passer inn i den lange rekken av hennes «kontroversielle» ytringer.

NB!

Min kommentar skal helst ikke oppfattes som en oppfordring til de yngste om å ikke ta utdanning, men det er dessverre en kjensgjerning at høyere utdanning ikke har ført oss til en bedre og mer rettferdig verden per d.d.

Azer Pehilj

Et av de mange ofrene for drømmen om en Stor-Serbia, FNs "nøytralitet", kroatiske nasjonalisters etnisk rensing og Bosnia-Hercegovinas påtvungede ustabilitet – men likevel en som aldri har hatt sans for folk som demoniserer andre grupper mennesker.