I år er det 70-årsmarkering for ankomsten av fanger fra tidligere Jugoslavia til Norge under andre verdenskrig. Jasenovac Memorial og Falstadsenteret viser i den anledning en utstilling til minne om en glemt og viktig del av det tidligere jugoslavisk
Kronikken er skrevet sammen med Natasa Matausic og Marianne Neerland Soleim
Det som gjør denne utstillingen annerledes enn andre som handler om samme tema er at denne fokuserer primært på to ting: at i alle leirene klarte en stor andel av fangene å utvikle bånd til norske borgere, og at en stor andel av fangene var fraktet fra den uavhengige staten Kroatia (kroater og bosniere). Det er med andre ord en del av en felles fortid som det bredere publikum vet lite om.
Fra 1942 til 1945 ble flere tusen fanger deportert fra det tidligere Jugoslavia til Norge. Frem til våren 1943 var de regelrette slaver uten noen form for rettigheter. Fra våren 1943, da Wermacht overtok leirene fra SS, fikk fangene status som krigsfanger.
Blant disse menn var det bønder, arbeidere, studenter og intellektuelle, med ulik etnisk og religiøs bakgrunn. For det meste var dette unge og sterke menn valgt ut for hardt fysisk arbeid. Noen var tatt med makt fra sine hjem under «renskningsaksjoner» i serbisk-ortodokse områder innenfor den Kroatiske Uavhengige Stat. Andre var krigsfanger, motstandsfolk, medlemmer og støttespillerne av motstandsbevegelsen av alle jugoslaviske nasjonaliteter, kriminelle hentet fra Ustasjas fengsler, Partisan-tilhengere, tsjetniker, desertører av forskjellige slag. Et annet lite kjent faktum i Norge er at de fleste ofrene fra 1941 til 1945 i Jugoslavia døde i den uavhengige staten Kroatia (Kroatia og Bosnia), blant annet fordi de også hadde den største organiserte motstandskampen mot okkupasjonsmakter og lokale fascister (i hele tidligere Jugoslavia) allerede fra sommeren 1941.
I løpet av andre verdenskrig ble over 30 leirer for internerte fra det tidligere Jugoslavia etablert i Norge, fra Karasjok i nord til Bergen i sør. Selv om leirene var ment å skulle fungere som arbeidsleirer var de i realiteten dødsleirer. Fangene ble utsatt for utmattelse, mishandling og drap. Individer ble likvidert og masselikvidert, særlig i leirenes tidlige fase. Det som gjør disse om lag 30 leirene i Norge annerledes enn andre leire i Europa er at de var organisert nasjonalt. De internerte satt fengslet i leire i Karasjok, Beisfjord, Øvre Jernvatn, Botn, Pothus, Polarsirkelen, Bjellånes, Krokstrand, Korgen, Osen, Nesna, Sandnessjøen, Lund, Ylvingen, Ørlandet, Hovde, Hasselvika, Trolla, Bretting, Falstad, Steinvikholm, Strinda, Persaunet, Rotvoll, Myrvang, Øysand sykeleir, Melhus samlingsleir etter frigjøringen, Lillehammer sykeleir, Os, Rjukan, Asker og Porsgrunn.
I alle leirene klarte fangene å utvikle bånd til norske borgere, til tross for faren og de sterke sikkerhetstiltakene. Hjelpere som Kirsten Elisabeth Svineng, Julie Johansen, Kåre Nesset og mange andre ga de internerte mat, klær og medisiner og risikerte ofte både sine egne og familiens liv. Nordmennene hjalp de internerte med å flykte og gjemte dem i sine egne hjem eller organiserte flukt til Sverige. Noen nordmenn betalte en høy pris for hjelpen de ga til de jugoslaviske fangene og endte selv opp som fanger i tyske leire. Takknemligheten for hjelpen til fangene var Titos utdeling av medaljer til alle de 68 kjente hjelpere: Samtlige mottok Orden av Det Jugoslaviske flagget med sølvstjerne.
Den vitenskapelige verdien av forskningen som utstillingen baserer seg på stiller en del veldig alvorlige spørsmål når det gjelder antall og identiteter på fangene fra tidligere Jugoslavia: Hvem var de? Hvor mange var de? Hva er årsaken til at de jugoslaviske fangene den dag i dag refereres til som serbere? En forklaring kan være at SS-administrasjonen under krigen ga fangene betegnelsen serbere fordi de ankom til Norge fra Beograd og fikk ’S’ tegn på fangedraktene. Ljubo Mladjenovic skriver om dette i sin bok Beisfjordtragedien (1988): «Fortsatt forteller eldre mennesker at det var serbere i denne leieren i Beisfjord. Det kommer av at det i nesten alle tyske SS-dokumentene ble understrekket at det utelukkende var serbere og kommunister i leiren. Derfor tok den norske opinionen i bruk disse betegnelsene. Senere, da verden via Sverige fikk kjennskap til leiren, ble det også sagt at det bare var serbere der.» Mens sannheten var ganske annerledes.
Oppløsningen av Jugoslavia har også gitt oss en uventet åpning mot historien. Ny informasjon som tidligere ikke var tilgjengelig gjør oss nå i bedre stand til å skaffe oss et klarere bilde av både hvem av jugoslavene som satt i disse leirene og hvor mange de var. Det er lite tvilsomt at også manglende språk- og kulturkompetanse har gjort det vanskelig å få et mer fullstendig bilde av denne norskjugoslaviske historien. Et nytt forskningsprosjekt (med deltakere fra Norge og samtlige stater i tidligere Jugoslavia) tar sikte på å nyansere denne felles historien og ventelig endre på en god del overlevert kunnskap. Kilder i Norge viser oss at mange personer som er dokumentert som fanger i Norge faktisk mangler på listene som lå til grunn tidligere. Kilder på Balkan viser oss et stort antall fanger som ikke er registrert i lister som finnes i Norge. Derfor gjennomføres det nå en systematisk kartlegging og systematisering av dette kildematerialet.
Dette betyr at selv om 70 år har gått, og selv om det finnes en del litteratur (memoarer) skrevet om temaet, venter mange spørsmål om jugoslaviske leirfanger fremdeles på svar basert på forskning. Vårt ansvar er å gi alle anonyme fanger ære som fortjent; å gi hver eneste fange tilbake sitt navn og sin plass i historien som offer for nazistisk terror.
Jugoslaviske leirfanger er gravlagt i Norge ved disse steder: Botn, Moholt (Trondheim), Lademoen (Trondheim) og Os. Monumenter over de falne Jugoslaviske fangene er plassert i Karasjok, Beisfjord, polarsirkelen (Saltfjellet), Knutlia (Osen), Falstadskogen, Leinstrand, Moholt og Oslo.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.