Mor Russlands døtre ikledde seg finlandshetter og spilte antiautoritær punkrock foran alteret. Det kan bli revolusjon av mindre.
Det er et absurd syn. Vladimir Putin, Russlands sterke mann, beryktet for sin hardhendte håndtering av kritiske røster, står skolerett foran den internasjonale pressen under et besøk i London. Han sier han håper straffen ikke blir for streng for tre fengslede punkejenter hjemme i Moskva, som mest av alt ser ut som om de skal på fest i den lokale fritidsklubben. Det er som å se den russiske bjørnen rusle tilbake til hiet sitt etter å ha snust på våren. Men under Putins tilforlatelige fasade ligger et åpenbart forsøk på å manøvrere seg unna et pinlig internasjonalt følgelys. Det er hans politikk som ligger til grunn for fengslingen av de tre medlemmene av punkebandet Pussy Riot, og det er hans politikk som gjennomsyrer rettssaken som startet i Moskva i uka som gikk, ispedd en god dose religiøs intoleranse og hat. Det vil Putin selv nødig måtte påta seg ansvar for. Så er heller ikke de tre tiltalte punkerne i Pussy Riot hvem som helst lenger. Snarere er de en påminnelse om at opprør, revolusjon og tideskifter alltid kan spores tilbake til kunsten.
Marija Alekhina, Jekaterina Samsevitsj og Nadezjda Tolonnikova kom fra en obskur tilværelse som undergrunnsband i Moskva, et russisk svar på vestlige feministiske og agitatoriske jentepunkband som Bikini Kill og Courtney Loves Hole. Dette var artister som for noen år siden definerte den såkalte Riot Girl-bevegelsen. Politisk sett skapte disse knapt krusninger på overflaten, selv om de fikk stor betydning i enkelte miljøer. Alene har Pussy Riot, hvis navn oser kjønnskamp og opprør, allerede utrettet mer enn alle de vestlige forbildene klarte til sammen. De er blitt symbolet på en frihetskamp som springer ut fra av en protestbevegelse som forfatteren Boris Akunin har døpt «Ærlige Russland». Andre bloggere og aktivister er blitt arrestert den siste tida, men Pussy Riot var de første som fikk betegnelsen «politiske fanger».
Påskuddet for fengslingen var «offentlig uro», da de i februar i år tok seg inn i den russiskortodokse Frelserkirken i Moskva og framførte en låt foran relikviene med flengende og utilslørt verbal kritikk av president Vladimir Putin. Motivet for framføringen inne i kirken, på et område som er strengt forbeholdt prestene, var å rette oppmerksomhet mot den ortodokse kirkens støtte til Putin i forkant av prosessen som førte til at Putin ble valgt til president for tredje gang. De ble fengslet for sine «russiskfiendtlige» tekster, for angrep på kirken og på Putin. Med andre ord er de tiltalt på et svært ullent grunnlag der religionens stadig sterkere voktere i Russland og et dogmatisk politisk rettssystem definerer skyldspørsmålet.
Pussy Riot-rettssaken engasjerer også folkedypet i Moskva. Den såkalte «Koalisjonen for moral» møter opp med bannere som fordømmer gruppa og deres «korrumpering» av ungdommen, mens bandets støttespillere hever plakater med påskriften «Svobodo Pussy Riot», fri Pussy Riot. Inne i lokalet har dommeren avvist spørsmål som går på den politiske siden av saken, og forsvarerne har måttet legge til side to tredjedeler av bevisførselen. Som farlige forbrytere er de tre kvinnene mellom 22 og 29 år plassert i bur. Den ene av dem kollapset etter en 12 timer lang økt uten pause eller mat. «Men de fikk da te,» var motargumentet fra aktoratet. I Putins Russland er Pussy Riot blitt indikasjonen på hvordan maktkritiske røster på ny knebles gjennom Den tredje statsmakt. Dette har forståelig nok vakt massiv internasjonal oppmerksomhet, særlig innen kulturlivet og akademiske fora, men etter hvert også på et politisk nivå.
I Oslo denne uka holdt den amerikanske rockelegenden Patti Smith to konserter hvor hun benyttet anledningen til å - på en svært direkte måte - kreve Pussy Riot frikjent. Hun er ikke alene om å rope ut mot det som åpenbart er et forsøk fra det russiske maktapparatets side på å skremme landets Putin-motstandere fra å opponere. Amnesty International har engasjert seg sterkt i saken, og definerer de tre som «samvittighetsfanger». Det samme har flere tusen privatpersoner både i Russland og internasjonalt. Blant kjente kulturpersonligheter og musikerkolleger finner vi Pet Shop Boys, Pete Townshend fra The Who, Jarvis Cocker fra Pulp og Alex Kapranov fra gruppen Franz Ferdinand. I Tyskland har Berlins kunstakademi kommet med en offentlig uttalelse om at rettssaken plasserer Russland «utenfor standarden til europeiske kulturtradisjoner», mens utenriksministeren i Litauen går enda hardere til verks og mener dette sender landet like tilbake til sovjettiden.
Russere er ellers et tålmodig folk, og har innfunnet seg med å leve med Putins steinansiktpolitikk. Men inntoget av sosiale medier i landet har vist at frustrasjonen og kritikken ulmer i takt med korrupsjonsavsløringer, økte priser og synkende levestandard. At denne frustrasjonen ikke lenger lar seg holde innenfor de anonyme foraene, er Pussy Riot beviset på. Det var en punkebønn de framførte, ikledd baklavaer, søte kjoler og ladede gitarer. I den hardslående bønnen «ba» bandet til jomfru Maria om at hun måtte avsette Putin som president i Russland. Som skremte fjærkre løp vakter og nonner rundt dem og forsøkte å stoppe både musikken og Putin-budskapet. Først da de ble lagt i jern, ble det stille. Og da startet det virkelige spetakkelet. Det høres for fantastisk ut at tre punkejenter skal definere Russlands framtid, men på sikt skal du ikke se bort fra at Pussy Riot faktisk har satt i gang en prosess av håp og engasjement som gjør at bønnen deres går i oppfyllelse.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.