Ivar A. Iversen skriver i dag på Nye Meninger at demokratiet ikke står for fall. Det kan en naturligvis ikke si noe om, ettersom fremtiden er ukjent. Derimot er det mye som tyder på at demokratiet vakler.
Ivar A. Iversens argumentasjon bygger på at våre demokratier står sterkere enn på 30-tallet på grunn av siste «verdenskrig og nesten 70 påfølgende år med fredelig integrasjon, institusjonsbygging og velstandsvekst». Videre ser han fascisme og kommunisme som de to store farene for demokratiet:
«Fascisme og kommunisme er forsøkt - og forkastet. Dette ser en tydelig i landene som er hardest rammet av økonomiske nedgangstider i dag - Hellas, Italia, Spania og Portugal. Alle fire er land hvor livet under fascismen er et reelt minne for flere av dem som stemmer. Og en retur til diktatur er ditto utenkelig.»
Han skriver at bare 4,2 (ifølge mine beregninger snarere 4,3) prosent av de stemmeberettigede stemte på høyreekstreme Gyllen daggry i det seneste greske valget, og kontrasterer dette med at 18,3 prosent av de stemmeberettigede stemte på det etablerte – og dermed ifølge Ivar A. Iversen demokratiske – partiet Nytt demokrati (ifølge mine beregninger, Ivar A. Iversen gir dette partiets valgresultat bare i prosent av dem som stemte). Skjønt ifølge historikeren, tillike samfunns- og litteraturviteren, Torsten Rönnerstrand er dette historieløst. Han har skrevet to artikler med «Grekiska Ny Demokrati har en grumlig historia» som tittel. Tankevekkende sitat fra den første artikkelen:
«Ny Demokrati lever i symbios med två av Greklands högerextrema partier, det nyfascistiska LAOS och det öppet nynazistiska Gyllene Gryning.»
Tankevekkende sitat fra den andre artikkelen:
«De av Storbritannien favoriserade nazistkollaboratörerna kom sedan att bilda basen för den oligarki som är ansvarig för de mesta av missförhållandena i dagens Grekland.»
Torsten Rönnerstrand viser kort og godt klart og tydelig at fascismen langt fra er forkastet i et Hellas hvor to fascister var ministre så sent som i år. Han viser også hvordan fascismens innflytelse ble oppmuntret av Storbritannia som en del av den kalde krigens spill, hvor fascistene ble sett som viktige allierte. I lys av dette er jo heller ikke den retorikk Nytt demokrati gikk til valg på spesielt overraskende – den hadde klare fascistiske trekk.
På samme måte vet vi at flere nazister kom til å bli viktige brikker i den kalde krigens spill, som fremkommer i for eksempel «Blowback: America's Recruitment of Nazis and Its Effects on the Cold War» av Christopher Simpson.
Ser man på historien, virker det derfor snarere som om den kalde krigen var begynnelsen på en rehabilitering av fascismen og nazismen som med Sovjetunionens sammenbrudd har bedre kår enn på lenge. Karakteristisk for mye av den velstandsveksten Ivar A. Iversen nevner, er at den lenge ble fordelt betydelig jevnere enn den blir i dag, noe som har å gjøre med at det under den kalde krigen var en tydelig høyre-venstre-dimensjon i politikken som mangler i dag. Vi har sett demokratiet uthules etter den kalde krigen, etter hvert som den politiske debatten beveger seg bort fra det åpne hav til å gå på grunn.
11. september og tiden etter bør ses som et varselsskudd; grunnstøtingen er ikke langt unna. Våre samfunn har kanskje fortsatt demokratiske former, men mangler innholdet for å levendegjøre dem. Det kapitalistiske systemet trenger ikke demokrati: Saudi-Arabia, Pinochets Chile og Kina er bare tre av utallige eksempel fra historien eller nåtiden. I tillegg er ikke det representative demokratiet en garant for demokrati, ettersom makthaverne kan «spille» demokrati samtidig som mye av det som foregår i det skjulte, i lukkede rom eller uformelt minner om tidligere tiders mindretallsstyre.
11. september er et tegn på at alt kanskje ikke er så demokratisk, fredelig og uovervinnelig med våre kapitalistiske samfunn. Boken «Blowback: The Costs and Consequences of American Empire» av Chalmers Johnson peker allerede før 11. september på farene med den aggressive, amerikanske utenrikspolitikken, at vold skaper vold. 11. september skjedde i tomrommet skapt etter den kalde krigens slutt og gjorde at religiøse forskjeller tok den plassen klasseforskjeller hadde under den kalde krigen, underlettet av at det kapitalistiske systemet tåler så mye bedre et fokus på for eksempel religiøse forskjeller eller raseforskjeller enn klasseforskjeller.
Breviks terrorattentat kommer som en naturlig følge av denne utviklingen. I november samme år ble terroristorganisasjonen Nationalsozialistischer Untergrund og dens drap i Tyskland mellom 2000 og 2007 avslørt. Skolemassakrene i Finland 2007 og 2008 ble også begått av høyreekstremister. Den stadig mer ujevne fordelingen i våre samfunn kan også lede til en hendelse som Virginia Tech-massakren hvor studenten Cho Seung-huis ugjerninger virker å ha blitt næret av hat mot dette samfunnet og dets konsekvenser for folks mentalitet osv. Ikke desto mindre, om høyreekstremismen fikk mer vind i seilene etter den kalde krigen, fikk den desto mer vind etter 11. september og Breiviks manifest er bare et av flere eksempel på hvordan høyreekstremismen nå finner nye måter å øke sin oppslutning og nå innflytelse på.
TorstenRönnerstrandavslutter treffende i den andre artikkelen: «varför suckar den europeiska opinionen av lättnad inför den nya grekiska regeringen?»