Trusler om 30-tallet er tidens tale. Men historien går ikke i sirkler.
Massearbeidsløshet, eurokrise og innvandringsdebatt: Det europeiske alvoret har fått flere til å komme med dystre advarsler om hvor Europa kan være på vei. Her er tre ferske eksempler:
I Aftenposten fredag trakk forfatter Gert Nygårdshaug fram sin egen dystopiske roman «Himmelblomsttreet» og spurte om ikke Europa kan være på vei mot borgerkrig og sammenbrudd, slik 22. juli-terroristen påstår. I Dagsavisen dagen etter viste Aps partisekretær Raymond Johansen til en sjeføkonom i den sveitsiske banken UBS som «frykter utviklingen av diktaturer i Europa», med henvisning til den sosiale uroen i Hellas. Og søndag fortalte Aftenposten over hele sin forside om «Demokratiet på vikende front», med et bilde av nasjonalistiske garder i Ungarn og en påstand om at alle demokratier i Europa beveger seg i feil retning.
Rett nok handlet den siste artikkelen først og fremst om de postkommunistiske landene i øst. Men det underliggende premisset for alle de tre uttalelsene, og mange andre de siste månedene, er at Europa i dag (også Vest-Europa) ligner stadig mer på Europa på 1930-tallet. Resten er prikk prikk prikk.
En kan bli engstelig av slikt. Så uten å være ekspert verken på 1930-tallet eller høyreekstremisme/-populisme i dag, er det på sin plass å komme med et motargument: Forskjellene mellom 30-tallets Europa og dagens Europa er langt viktigere enn likhetene. Og det europeiske demokratiet i dag er godt rustet til å møte utfordringen fra høyreekstremistiske og populistiske partier.
For å ta historien først: I 1930-tallets Europa pågikk det en reell ideologisk kamp om hvilket styringssystem som var best, økonomisk og ideologisk. Sovjetunionen var kommunistisk. Italia var fascistisk. I de fleste andre land fantes det etablerte partier som ville forkaste demokratiet og ta sitt land i den ene eller andre retningen.
I dag er denne ideologiske kampen over. Fascisme og kommunisme er forsøkt - og forkastet. Dette ser en tydelig i landene som er hardest rammet av økonomiske nedgangstider i dag - Hellas, Italia, Spania og Portugal. Alle fire er land hvor livet under fascismen er et reelt minne for flere av dem som stemmer. Og en retur til diktatur er ditto utenkelig.
Rett nok er det ubehagelig at det fascistisk inspirerte partiet Gyllen daggry fikk nesten sju prosent av stemmene (ikke ni, som Gert Nygårdshaug skriver) i begge de siste valgene. Men en skal huske at dette var 6,9 prosent av de 62 prosentene som møtte opp for å stemme - altså 4,2 prosent av de stemmeberettigede. Like slående i det siste greske valget var det uansett at det etablerte høyrepartiet Nytt demokrati, som har mye av skylden for at grekerne er der de er i dag, økte sin oppslutning med ti prosentpoeng, til nesten 30 prosent. Da presset økte mot grekerne, søkte mange av dem seg altså mot det politiske etablissementet, ikke bort fra det. Selv om det neppe gjør livet lettere for dem.
Ser en til Italia, rystes partilandskapet også der. Men det er ikke nyfascistene som fosser fram, det er en komiker og blogger, Beppe Grillo, med sin antielitistiske protestbevegelse. I Spania som i Portugal var det de etablerte høyrepartiene som vant da venstrepartiene måtte kaste kortene på grunn av gjeldskrisen.
Partier som Gyllen daggry, Nasjonal Front, Jobbik og Sverigedemokratene er ubehagelige, og skal tas på alvor. Men erfaringene fra land som har hatt slike mer eller mindre ekstremistiske protestpartier i sitt politiske landskap, tilsier at de ikke utgjør noen systemtrussel. Ta Sverige. Det var nok av advarsler om hvordan Sverigedemokratenes vippeposisjon ville gjøre det umulig for høyrekoalisjonen å regjere. Slik er det ikke blitt. Så kan en diskutere hvor lurt det er å late som slike partier ikke eksisterer, dersom målet er å bekjempe dem. Det er en annen diskusjon. Lite tyder uansett på at demokratiet står for fall selv som en andel av proteststemmene går til fremmedfiendtlige partier.
En viktig grunn til dette, er at de europeiske demokratiene er langt mer robuste i dag enn de var på 1930-tallet. Andre verdenskrig og nesten 70 påfølgende år med fredelig integrasjon, institusjonsbygging og velstandsvekst gjør at Europa er fundamentalt annerledes skrudd sammen nå enn da. De etablerte demokratiene har skapt så mye velstand og velferd for sine innbyggere, at få, om noen, av de mest ekstreme partiene ønsker å rive systemene ned. Selv ekstremistene vil bevare. Men de vil bevare gjennom å ekskludere.
Slike partier gjør politikken mer uforutsigbar og debattklimaet mer konfronterende. Det er alvorlig nok i seg selv. Men det betyr ikke at Europa er på vei mot borgerkrig eller diktatur.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.