Det er bare én vei ut av krisen, og det er å trykke mer penger.

Det blåser en protestvind over Europa, og ikke bare i de landene som er hardest rammet av økonomisk nedgang, knyttet sammen med en svært hardhendt offentlig sparepolitikk, og fulgt av høy arbeidsløshet. Protestpartier, som komikeren Grillos bevegelse i Italia og piratpartiet i Tyskland, samlet mer enn nok stemmer til å gjøre seg gjeldende. For oss som er særdeles gamle, minner det faretruende om nittentrettiårene. Arbeidsløsheten blant ungdommen er faretruende høy, og det er for meg overraskende at det ikke har vært opptøyer blant unge i de landene der forholdene for de unge er verst, slik som vi alt har sett i land som Storbritannia og Frankrike, der ungdomsledigheten er langt mindre.

Jeg håper og tror at politikere og fagfolk skjønner at de ikke kan la dette drive videre og vil kaste til side politiske og økonomisk teoretiske fordommer og gjøre alt som er mulig for å stanse driften i retning av politiske og sosiale katastrofer. Da bankkrisen i 2008 brøt ut, handlet politikerne og pøste inn billioner av dollar for å redde bankene og unngå en dyp krise som i 1930-årene. Men det kostet en masse og førte til for store underskudd på offentlige budsjetter og offentlig gjeld som ble mindre og mindre bærekraftig. Finansverdenen, som var blitt reddet etter å ha skapt krisen gjennom uforsvarlig lånevirksomhet, som i det korte løp var lønnsom, ikke minst for meglerne, er et hodeløst uhyre som gjør det som for øyeblikket virker forsvarlig uten å ta hensyn til virkningene på landenes økonomi i det lengre løp. I dag driver den sitt spill videre, og krever høyere renter for lån til offentlige myndigheter uten å forstå at de dermed skjærer av den grenen de sitter på. De bidrar dermed til den svært stramme budsjettpolitikken i de fleste landene i den rikere delen av verden. Som økonom er jeg helt enig med mange av de mest fremstående av dem, deriblant nobelpristakere, som har pekt på at denne politikken ikke kan lykkes, fordi den svekker økonomisk vekst og dermed fører til mindre inntekter fra skatter som gjør det umulig å drive underskuddene på budsjettene nedover så mye som planlagt i det korte løp, og få overskudd og betale ned gjelden om noen år. Et land som Hellas, der nasjonalinntekten har falt med flere prosent i flere år, er bare et ytterliggående eksempel på det som må hende.

Det er bare en vei ut av krisen, og for å si det populært, det er å trykke mer penger og sette i gang omfattende offentlige arbeidstiltak og samtidig sørge for å opprettholde sosial beskyttelse, slik at det blir skapt mer inntekt, mer kjøpekraft, og dermed snu økonomien fra nedgang eller svak vekst til nok oppgang. På den måten får statene inn tilstrekkelig med skatter til å hindre fortsatt altfor store underskudd. I praksis vil dette si at sentralbankene, og deriblant den europeiske som kontrollerer euroen, kjøper statsobligasjoner som vil tillate regjeringene å bruke mer penger. Dette kan føre til prisstigning, men faren er ikke så stor ettersom det finnes mer enn nok bedrifter på delvis tomgang som kan møte behovene, skjønt det nok kan bidra til høyere priser på en del råvarer. Tyskerne, som fremdeles har inflasjonsskrekk 90 år etter at den tyske marken ble verdiløs, er mot dette. De er i den heldige situasjon at de etter gjenforeningen som kostet mye og førte til stort underskudd på budsjettet, allerede for mange år siden førte en stram politikk, mens verdensøkonomien ellers var i fremgang, og dermed gjorde sin økonomi sterkt konkurransedyktig, og har klart seg godt gjennom krisen. Når de andre europeiske landene prøver samme utvei i en situasjon da alle er i samme båt, blir følgen at de gjør det verre for hverandre. Selv tyskerne føler det nå, også tysk vekst er svekket. Det er å håpe at den nye franske presidenten François Hollande og andre europeiske ledere som er enige med ham, får også tyskerne til å forstå at det er i grevens tid for eurolandene å ta kraftige tiltak for å hindre at Europa driver inn i en sosial og politisk katastrofe. Litt inflasjon er en billig pris å betale, og gjør dessuten gjelden lettere å betjene.

Publisert i Dagsavisen torsdag 21. juni.