Spanjoler og børsmeklere jubler. Men innerst inne vet også de at dagens euro nærmer seg sitt logiske sluttpunkt.
Lørdag var Spanias statsminister på telefonen med Brussel, og dermed var eurosonens fjerde «redningspakke» på plass. I går jublet statsministeren, og i morgentimene steg aksjekursene både i Asia og Europa, og eurokursen gikk i været.
Det er som å juble hvis Norges landslag i fotball skulle lede 1-0 over Spania ved pause. Det føles godt der og da. Men innerst inne vet en at Spania vinner til slutt. Slik er fotballens tyngdelov.
Nå er det økonomiens tyngdelov som gjelder. Og den jobber verken for Spania eller euroen. 100 milliarder til spanske banker endrer ikke eurosamarbeidets grunnleggende, underliggende problem. Det betyr ikke at det var galt å innvilge kriselånet. Ny kapital kan være avgjørende for å hindre en spansk bankkollaps, som raskt kan spre seg. Og dette er framfor alt preventiv hjelp - og det vi i går så hos politikere og aksjemeklere er preventiv eufori: Hovedpoenget er å sende et signal til finansmarkedet og seg selv om at Spania står, selv om Hellas faller til helgen.
For søndag går grekerne til valg. Meningsmålinger viser at rundt 80 prosent av velgerne vil beholde euroen. Nesten like mange sier nei til vilkårene EU og IMF har satt for at de skal få beholde den. Det er denne spagaten som gjør at Hellas til slutt kan bli nødt til å forlate euroen. Får ikke Hellas en ny regjering som godtar reform- og sparekravene det forrige parlamentet har sagt ja til, er det vanskelig å se noen annen vei videre.
Dette handler ikke bare om Hellas, selv om Hellas er ekstremtilfellet. Redningspakker er ikke gavepakker, verken 100 milliarder til spanske banker eller 250 milliarder til greske myndigheter. Dette er nye lån og ny kreditt. Og det er nettopp overflod av lån og kreditt som er hovedårsaken til at eurosonen er der den er.
Professor Andrew Moravcik har i mange år vært en presis analytiker av de lange linjer i EUs utvikling fra sitt utkikkspunkt på andre siden av Atlanteren, ved Princeton University i USA. Han oppsummerer det slik i siste utgave av tidsskriftet Foreign Affairs: Euroen skulle forene økonomiske system som var og er grunnleggende ulike. Isteden «forsterket euroen eksisterende forskjeller og eliminerte politikkinstrumentene som trengtes for å dempe dem». Euroen ga én felles, lav rentesats for hele eurosonen. Tilgangen til billig kreditt ble brukt i fullt monn. I Irland i en banksektor som løp løpsk. I Italia i et marked uten fungerende konkurranse. I Spania i et boligmarked som ble en boble. Og i Hellas i offentlig sektor.
Hva skulle disse landene gjort isteden? Det samme som de nå bes om å gjøre på langt kortere tid, og i en langt mer presset situasjon enn da de ble med i eurosonen. Jens Stoltenberg, statsminister - men også samfunnsøkonom - oppsummerte det godt i et intervju med E24 i helgen. Han trakk fram fire punkter som kan ta euroen ut av gjeldsfella: Fornyelse av offentlig sektor - gjøre det billigere å administrere og enklere å drive forretninger. Grunnleggende strukturreformer som vil gjøre landene mer konkurransedyktige. Skattereformer, som handler om noe så grunnleggende som å være i stand til å drive inn skatt - og innse at man ikke kan ha velferdsstater som i Norden, med skattenivå som i USA. Og til sist bedre reguleringer av finansinstitusjoner.
Disse fire punktene oppsummerer mye av det som menes når det til stadighet sies at grekere, spanjoler og italienere må bli mer som tyskere. Dette var en optimistisk drøm da euroen ble klekket ut. Det er et mareritt nå. Tilbake til Andrew Moravcik: Eurolandene er ulikt organisert fordi de ønsker det selv. Dette er demokratiets pris, påpeker han. Ingen kan tvinges til å snu opp ned på sitt skattesystem eller arbeidsmarked - selv om Angela Merkel nå gjør sitt beste for å få det til.
Hva står igjen da? Hva skal Merkel gjøre om ikke alle blir tyskere, om ikke euroen blir et «optimalt valutaområde», som økonomene kaller det? Hun kan lukke øynene og åpne lommeboka. Det er det Spanias statsminister i virkeligheten ber henne om når han sier at euroen snart vil være historie dersom den ikke ble en «reell bankunion» i løpet av få måneder. Det er også det som ligger under alt snakket om euroobligasjoner: At landene med solid økonomi, først og fremst Tyskland, skal påta seg ansvaret for de svakere økonomiene i periferien.
Å kreve dette av Tyskland er like utopisk som å forvente dyptgripende og effektive reformer i Hellas, Italia og Spania. Da er konklusjonen logisk: Det nærmer seg slutten for euroen i sin nåværende form. EU-samarbeidet har nådd et «naturlig platå», skriver Andrew Moravcik: EU er fortsatt det mest ambisiøse og vellykkede samarbeidet mellom stater i verdenshistorien. Men med euroen har integrasjonen nådd sin grense. Valget i Hellas førstkommende søndag kan bli et symbolsk sluttpunkt.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.