Det tyske venstrepartiet Die Linke trues av splittelse og politisk selvmord. Helgens landsmøte ble preget av bitter strid mellom øst og vest, mellom realister og fundamentalister.
Etter valget i 2009 trodde Die Linke, som best kan sammenlignes med det norske SV, at det endelige gjennombruddet var kommet. Med 11,9 prosent av stemmene hadde partiet lagt bak seg preget av å være et rent østtysk parti. Også vesttyske velgere kunne la seg overbevise av partiet til venstre for det sosialdemokratiske partiet SPD. Men i helgen kom dype motsetninger til syne. Problematisk er det også at skillelinjen går langs den gamle grensen mellom de to tyske statene før samlingen i 1990.
I øst preges Die Linke av realister som søker politisk makt, gjerne i samarbeid med SPD. Slikt samarbeid har fungert godt i flere av de østtyske delstatene. I vest er det fundamentalistene som dominerer. Dette er i stor grad folk som i sin tid brøt med SPD i protest mot den økonomiske politikken til den rødgrønne regjeringen til Gerhard Schröder. For dem er ethvert kompromiss med SPD en vederstyggelighet.
Ved valget av ny partiledelse var det fundamentalistene som vant. Men seieren var knapp. I kampavstemningen mellom realisten Dietmar Bartsch og Bernd Riexinger, vant den siste med 53,1 mot 45,2 prosent av delegatenes stemmer. Han deler lederposten med Katja Kipping. Seieren var for knapp til å kalles overbevisende. Og som et ytterligere tegn på splittelse: I det ene hjørnet av møtesalen feiret vest-delegatene seieren med å synge Internasjonalen. Det oppfattet delegatene fra øst som en provokasjon, og de svarte med å pipe.
Bak striden i Die Linke synes tydelig konturene av maktmennesket Oskar Lafontaine (68). Som tidligere partileder i så vel Die Linke som i SPD, er han en uforsonlig motstander av ethvert samarbeid med sitt gamle, sosialdemokratiske parti. Forut for helgens landsmøte var han på tale som partileder. Men han satte som betingelse for sitt comeback at han ville styre alene, uten dobbel ledelse som Die Linke alltid har hatt. Da det ble avslått, trakk kan sitt kandidatur.
Som SPDs kanslerkandidat tapte Oskar Lafontaine det første valget i det samlede Tyskland mot samlingskansleren Helmut Kohl i 1990. Da SPD vant valget i 1998, var det Gerhard Schröder som ble forbundskansler. Lafontaine ble finansminister, men det passet ham dårlig å spille andrefiolin. Han trakk seg både som minister og partileder etter et år. Fra sin hjemby i Saarland sendte han stadige bannbuller mot Schröders økonomiske innstramminger, før han i 2005 meldte seg ut og gikk inn i det som senere ble partiet Die Linke.
Bitterheten mellom Lafontaine og hans gamle parti er gjensidig. Med ham i en ledende posisjon er samarbeid på riksplan så godt som umulig. Men maktspillet inkluderer også en annen politiker. Det er Lafontaines unge samboer Sarah Wagenknecht (42). Hun manøvrerer etter alt å dømme sammen med Lafontaine for å bli partiets fraksjonsleder og siden toppkandidat ved valget neste år. Også Wagenknecht er fundamentalist. Hun er regnet som en ihuga kommunist med sterke bånd til det tidligere DDR. Da Die Linkes forløper ble dannet, opprettet Wagenknech en ortodoks, marxistisk fraksjon, Kommunistisk Plattform, innad i det nye partiet.
Det faller nå på den nye ledelsen, Katja Kipping og Bernd Riexinger, å samle det dypt splittede partiet. Ingen av dem er særlig karismatiske eller har særlig stor gjennomslagskraft. Det har til gjengjeld Sarah Wagenknecht. Med sine absolutte krav om kompromissløs opposisjon både mot den sittende konservative regjeringen og mot SPD, kan hun skape ytterligere avstand til realistene som håper på samling og samarbeid. Paret Lafontaine/Wagenknecht vil etter alt å dømme fortsatt bevare sin innflytelse på venstresiden i tysk politikk.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.