Melodi Grand Prix er også blitt Menneskerettighets-Grand Prix. Måtte det verste landet vinne.
I kveld skal det spilles musikk. Men Melodi Grand Prix er også politikk. Etter at Tooji gikk til finalen torsdag kveld, gikk NRK rett over i Kveldsnytt. Hovedoppslaget var fra Aserbajdsjan. Ikke
Tooji, men demonstrantene som ble arrestert for å rope på frihet tidligere på dagen.
Slike nyhetsoppslag har en kunnet se over hele Europa de siste dagene. Likevel er det få, om noen, menneskerettighetsaktivister som ber om boikott. Tvert om: «Vi har aldri sett så mye oppmerksomhet
rundt situasjonen i Aserbajdsjan noen gang», fastslo Helsingforskomiteens Berit Lindeman på Dagsrevyen tidligere denne uka. Etter denne logikken burde alle store mesterskap holdes i diktaturer. Måtte
det verste landet vinne.
Nå er faktisk Aserbajdsjan det verste landet som er med i Eurovision, i den grad det går an å rangere slikt. På The Economists demokratiindeks er Ilham Alijevs oljestat nummer 150 av 167 rangerte
land når det gjelder grad av demokrati. Rett foran, på plass 149, ligger Hviterussland.
Heia Hviterussland, altså. Minsk 2013!
Nå røk dessverre hviterusserne ut i torsdagens semifinale. Det blir uansett Minsk i 2014. Da er det ishockey-VM, og boikottdiskusjonen er allerede i gang. Samme år er det vinter-OL i Russland. Og om
bare to uker fotball-EM i Ukraina, som flere europeiske politikere holder seg hjemme fra i protest mot behandlingen av fengslede Julia Timosjenko.
Men det er ikke gitt at rampelyset hjelper dem som kjemper for demokrati i autoritære vertsland. Det kan faktisk være motsatt. Det mest nærliggende eksempelet er OL i Beijing: Intens diskusjon om
boikott; OL-ilden som ble jaget og snappet gjennom europeiske hovedsteder; en massiv kampanje fra Amnesty og andre organisasjoner før og under mesterskapet. Likevel er det vanskelig å se at det er
lettere å være dissident i Kina i dag enn for fire år siden. Tvert om, myndighetene har på mange områder strammet grepet de siste årene. Amnesty konkluderte i en rapport rett før OL at situasjonen
der og da faktisk var blitt verre på grunn av mesterskapet.
Anders Selliaas, tidligere NUPI-forsker og nå rådgiver i Norges Idrettsforbund, har skrevet mye om forholdet mellom idrett og politikk. I en artikkel på sin blogg hevder han at det finnes svært få
eksempler på at rampelyset faktisk hjelper. De to kampanjene han mener har fungert, er idrettsboikotten av Sør-Afrika og kampanjen for aboriginenes rettigheter rundt OL i Sydney i 2000.
Hovedforklaringen mener han er at dette var kampanjer rettet mot demokratiske stater. Riktignok bare for det hvite mindretallet i Sør-Afrika. Men presset utenfra kunne likevel kobles til et press
innenfra i et system der det var mulig å si ifra.
Når autoritære stater presses utenfra, kan dette gjøre situasjonen vanskeligere for dem kampanjen skal hjelpe: Aktivister settes i fare ved å løftes fram i rampelyset. Myndighetene får en
unnskyldning til å slå hardt tilbake, gjerne når rampelyset er skrudd av. Og nasjonalistiske følelser vekkes som øker støtten til regimet.
Mye av dette kan skje i Aserbajdsjan. I Dagsavisen onsdag uttrykte Helsingforskomiteen bekymring for hva som skjer med landets dissidenter når Grand Prix er over. Financial Times skriver at folk
flest i Baku ser på musikkfestivalen som en ferie og helst vil slippe å forholde seg til politikk mens det står på.
Rampelyseffekten er selektiv og kortvarig. Trolig er den også mest indremedisinsk på kort sikt: Mer effektiv i de demokratiske statene hvor den oppstår enn i de autoritære statene den er rettet mot.
Om ikke annet er nå flere nordmenn klar over at Aserbajdsjan er en politistat. Det er for øvrig også landet hvor statseide Statoil har sin største utenlandsinvestering.
Dette er i seg selv et argument for å bruke rampelyset. Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral. De som vil, må si ifra når de kan. Om ikke annet så for egen samvittighets skyld. Kanskje hjelper det
også dem det gjelder i det lange løp. Normer og verdier har de siste årene fått en sterkere posisjon i internasjonal politikk. Den internasjonale straffedomstolen er ett eksempel, FN-prinsippet om
«ansvar for å beskytte» som lå bak FN-vedtaket om å gripe inn militært i Libya, er et annet. Begge disse nyvinningene er delvis resultat av langvarig og konsistent aktivisme. Rop om frihet kan til
slutt bli konkret politikk. Det har vi ikke minst sett i Midtøsten og Nord-Afrika det siste halvannet året.
Men det er først i kveld rampelyset virkelig skrus på. Ingen får kraftigere lys på seg enn vinneren av dette spetakkelet. Vår mann Tooji har allerede vært på besøk i flyktningleir og talt barns sak.
I et intervju med Dagbladet torsdag sa han at han også har en plan for hva han skal si om han vinner i kveld. Så siden Tooji virker som en mann som tør å snakke ut, og siden Hviterussland allerede er
slått ut: Måtte Tooji vinne!
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.