Invasjon av Normandie i tyskregistrert bil full av unger var kanskje ikke den perfekte plan.
De sier veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Bytt ut og om på noen av ordene i dette uttrykket og du får undertegnedes siste tre uker i et nøtteskall. Veien til Normandie med den lille familien i baksetet endte i ei grøft kalt trassalder.
Som forelder må man gjøre alle feilene sjøl, for naiviteten og pågangsmotet hører jo med til de viktigste verktøyene man har, skal man overleve småbarn. Uten disse ville man sittet hjemme eller eventuelt i ballrommet på IKEA 24 timer i døgnet. Men med fasit i hånd burde man nok lyttet mer til erfarne fjellfolk som har vært på tur med bipolare treåringer før.
En livslang fascinasjon for den allierte landgangen i Normandie i juni 1944 måtte få et slags utløp. Pappaperm ga anledning. Og utsiktene til de neste 15 årenes somre som helt vil bli diktert barnas behov for svømmebasseng og Bamseklubb, ga hastverk. Plutselig så jeg livet passere i revy, med meg selv handlingslammet i en solseng, som jeg har vært grytidlig oppe for å holde av med mitt lille håndkle, på en middelhavsøy med all inclusive, buffet og så mye sukkervann og øl man kan drikke, langt vekk fra kultur og historie. Nei, det måtte skje nå, før ungene ble for store til å si nei. Naiviteten har ingen ende.
Det begynte illevarslende. Middagen på Kiel-ferja var knapt noen suksess og snart-treåringen insisterte på å bæsje på seg mens hun satt ved bordet samtidig som appetitten hennes var lik null på alt annet enn is og bordet vårt så ut som om fulle sjøfolk hadde hatt nachspiel. Jeg vet ikke hvem av oss som smilte taprest, kelneren eller jeg. Rolig nå, pappa, rolig nå. Det blir bra, det blir bra. Vi våknet i Kiel i flott sommervær. Jentungen hadde utslett over hele kroppen etter en natt i sengetøy vasket med asbest. Rolig nå, pappa, rolig nå. For å forlate båten måtte vi stå med våre vogner, sekker og bager i sola i en pottetett glassgang på mange hundre meter. Det blir bra, det blir bra. Bilutleiebutikken hadde flytta, men glemt å oppdatere kartet på hjemmesida. Er det mulig?! I Tyskland?! Jaja, rolig nå, rolig nå, det blir bra.
Det var ingen flying start. Men flying blir det neste gang, om det så er for å dra på hytta.
Det er også andre sider som jeg ikke hadde tenkt på ved å leie bil i Kiel. Billig og etter hvert effektivt er bra. Men tyske biler har også tyske skilter. Og når målet er Omaha beach, så vokste det fram i meg et visst ubehag. Alle så på oss som tyskere. En rar og fascinerende opplevelse av noe jeg alltid har prøvd å forestille meg. Hvordan er det å være tysk, å kjenne på ansvaret, selv om man tilhører en generasjon helt uten skyld? Jeg fikk svaret idet vi på fredsdagen 8. mai kjører gjennom en liten by i Calvados, noen kilometer fra strendene i Normandie. Midt i veien kommer det en prosesjon med franske krigsveteraner, etterlatte familier og en munk, det er medaljer og bånd, og på det obligatoriske minnesmerket etter franskmennenes enda større krig, den første, som fins i alle franske byer, vaier trikoloren og blomstene bugner. Vi måtte kjøre til siden, blikkene deres gransket skiltene, og de så på meg. Der og da var jeg tysk, og det var rett og slett ubehagelig. Jeg slo ned blikket og krabbekjørte vekk. Heldigvis kjørte vi Peugeot.
Jeg legger til trange hotellrom, stengte restauranter mellom 14 og 19 (kinkig med unger som bør i seng 20.00), senger uten sprinkler, nedspydd iPad, hysteri, sinne, nei, nei, nei, søskensjalusi, mammas tårer, pappas sinne. Nevnte jeg været? Nei, jeg lar det ligge. Nå er det fram med Star Tour-katalogen.
Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.