Det er økonomisk krise i Europa. Det er økonomisk krise i verden.
I Hellas, Portugal, USA, Italia, Spania. Krisen eter seg langsomt innover, land for land, by for by, og inn i arbeidsfolk sine hjem. Inn i hjemmet til en gresk alenemor som ikke lenger har penger til å kjøpe mat til begge barna sine, og må gi det ene barnet fra seg.
Rødt er ikke det partiet som sier nei til å spare eller skjære ned der det trengs - når det trengs. Vi sier et rungende ja til å skjære ned til beinet på formuene og profittene til John Fredriksen, Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke.
Og vi kan gjerne bruke sparekniven på lønningene og bonusene til Jon Fredrik Baksaas og Helge Lund, og på provisjonene til den uproduktive snylteklassen som befinner seg på børsen.
I 1918 innførte vi 8-timersdagen i Norge. Vi gjorde det ikke fordi kapitalistene hadde råd til det. Vi var midt i en dyp krise. Vi gjorde det fordi arbeiderne krevde det. Og de gjorde det klart at de ikke hadde til hensikt å akseptere noe annet enn 8-timersdag ved ganske enkelt å okkupere produksjonsmidlene.
Det var en revolusjonær stemning i Europa og i Norge. Plutselig fikk både arbeidsgiverne og de borgerlige partiene på Stortinget råd likevel. Reformen ble vedtatt i Stortinget etter at den allerede var gjennomført i praksis av besluttsomme arbeidsfolk.
Erfaringene fra hundre år tilbake i tid viser oss at det ikke fins noen barrierer mot hva som er mulig. Barrieren ligger i hva arbeidsfolk, studenter - ja, du og jeg - selv tror er mulig. Derfor forsøker eliten å indoktrinere oss med at vi trenger spekulanter, overbetalte direktører og kapitalister. Vi trenger altså sånne folk som kan og vil bygge stadig flere nye kjøpesentre, heller enn å sørge for at vi opprettholder en solcelleproduksjon i Norge.
Men sannheten er at de er keisere uten klær. Og vi må våge å si at direktørene, kapitalistene og spekulantene er nakne. De er overflødige. Og krisen i Europa skyldes utelukkende deres komplette inkompetanse og gjennomførte grådighet.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.