Hvis Hellas går ut av eurosamarbeidet, vil det bli et politisk jordskjelv i Europa. Frankrikes nye president kan hindre en kollaps.
«Heller enn å innrømme at de har tatt feil, virker det som om europeiske ledere har bestemt seg for å kjøre økonomien sin og samfunnet sitt utfor stupet. Og hele verden vil betale prisen.» Det er professor Paul Krugman ved Princeton-universitetet i USA som uttaler dette. Krugman fikk i 2008 svenske Riksbankens økonomipris, kjent som Nobelprisen i økonomi. Han er en av verdens mest anerkjente økonomer.
Krugmans angrep er rettet mot innstrammingspolitikken som først og fremst Tyskland og Frankrike har stått for i eurosonen. En innstramming som er rettet mot de meste utsatte landene som Hellas, Spania, Portugal og Irland.
I Spania nærmer arbeidsledigheten seg 25 prosent, og blant de unge er over 50 prosent uten arbeid. Remisjon rammer flere land. Siste land med nedgang i produksjonen i to påfølgende kvartaler er Storbritannia. I Spania er det ikke lenger snakk om remisjon, men en økonomisk depresjon på linje med det store deler av verden opplevde på 30-tallet.
Den som sammen med Tyskland har frontet innstrammingspolitikken er den tidligere franske presidenten Sarkozy. 15. mai ble situasjonen i Frankrike endret ved at sosialistpartiets Holland tok over som president. Det gir grunnlag for en svak optimisme. I valgkampen har Hollande stått for en mer ekspansiv finanspolitikk for å møte den økonomiske krisen.
I tillegg til presidentvalget i Frankrike har det vært valg til parlamentet i Hellas. Valget ble på mange måter et protestvalg rettet mot de etablerte partiene. Det ubehagelige er at et fascistisk og nynazistisk parti kom inn i parlamentet med flere representanter. Det kraftige oppgjøret med de etablerte partiene er nødt til å få konsekvenser for hvorledes resten av eurolandene forholder seg til Hellas.
I flere år har Europa fått erfare strenge innstrammingstiltak. Og resultatet er blitt akkurat slik de med historisk hukommelse sa ville skje. Økonomier med dårlig vekstkraft er blitt tvunget ned i dypere depresjon. Evnen til å betjene lånene er blitt vanskeligere. Investorer som vurderer et lands evne til å betjene gjelden, har registrert innstrammingspolitikken og konsekvensene er blitt økte lånekostnader for kriserammede land.
Hva kan vi håpe på av endringer etter François Hollandes valgseier? Trolig ikke dramatiske endringer i første omgang. På kort sikt er det grunn til å håpe at avtalen om skattepolitikken, som ble inngått av de europeiske lederne og som fastslår innstrammingspolitikken, kan bli myket opp. Det vil gi rom for økte statlige utgifter som igjen kan skape arbeidsplasser og aktivitet.
Sjøl USA, der de føderale myndighetene på mange måter er i samme finansielle situasjon som mange europeiske land, har en valgt en annen strategi. Der har en valgt seddelpressa og økte offentlige utgifter.
Det må dessuten være vilje til en mer ekspansiv pengepolitikk. En er nødt til å akseptere en noe høyere inflasjon. Spesielt Tyskland trenger en kursendring. På lengre sikt vil dette trolig ikke være nok for å unngå å «kjøre samfunnene ut for stupet» som Krugman beskrev det som.
Permanent vekst for landene som er rammet sterkest vil kreve at de trekker seg ut av eurosamarbeidet. Det er ikke grunnlag for en felles valuta for så ulike økonomier som den tyske og greske. På 30-tallet var det debatt om en skulle gå bort fra gullstandarden. En viktig forutsetning for den økonomiske oppgangen som fulgte var nettopp at en forlot å knytte valutaen til en bestemt gullstandard.
Det er på mange måter samme situasjon mange europeiske land er i i dag med en euro låst av de store økonomiene.
Å bryte opp eurosamarbeidet vil for mange være et politisk jordskjelv. Det vil oppleves som et stort og tungt prestisjenederlag.
Hvis Krugman har rett i at Europa er på vei mot stupet må all prestisje kastes over bord. Kanskje presidentvalget i Frankrike var begynnelsen på en ny kurs som kan hindre at en forsetter mot stupet.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.