Hellas trikset med tall for å lure långiverne og fikk lån de aldri burde fått.
Igjen skaper Hellas' gjeldsproblemer overskrifter. Deres manglende evne til å betjene gjelda si har utløst lånepakker fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) på over 1.600 mrd. kroner. Men Hellas holder knapt hodet over vannet og nylig har EU innsett det uungåelige: gjeldsslette må til.
Planen som ligger på bordet vil kutte statsgjelden fra 160 til 120 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, og som de tidligere lånepakkene tvinger den landet til en rekke kutt, privatiseringer og regelrett salg av landet.
Som forventet har de enorme budsjettkuttene ført til at den greske økonomien har krympet, arbeidsledigheten har skutt i været, lønningene har sunket og sosiale tjenester lider.
Det var forventet fordi det er i tråd både med grunnleggende økonomisk teori og tidligere erfaringer. At økonomien vil lide når staten kutter stort og sier opp ansatte, er lett å forstå. At kuttene kommer når økonomien allerede er i fritt fall, trykker Hellas ned i avgrunnen i stedet for å dra dem opp.
Lånebetingelsene fra EU og IMF til Hellas ligner den såkalte strukturtilpasningen Pengefondet har presset på en rekke u-land. Dette er en pakke med liberalisering av kapitalmarkedene og privatisering, hvor lav inflasjon, stabil eller fast valutakurs og budsjettbalanse har øverste prioritet.
IMFs oppskrift har ikke virket for de fattige landene og den fungerer heller ikke i Europa i dag. Erkeeksempelet på land som har feilet under IMFs regi er Argentina. Landet kollapset i 2001 og ble kastet ut i økonomisk ruin. De kom seg ut av uføret ved å misligholde og reforhandle gjelden, oppheve fastlåsingen av valutakursen til dollar, devaluere pesoen og slik bli konkurransedyktig, ha et underordnet fokus på inflasjon, øke statlig kontroll av økonomien og samtidig har de forbedret de sosiale ytelsene. Stikk motsatt av Pengefondets anbefalinger.
Argentina er blant landene med høyest økonomisk vekst de siste ni årene. Latvias eksempel er en tristere historie. Landet ble rammet hardere enn de fleste av finanskrisen, og i motsetning til Argentina førte den latviske kollapsen til en omfavnelse av EUs/IMFs politikk og Latvia fikk et milliardlån av den nevnte duoen. De fortsetter å holde laten fastlåst til euroen, bruker lite penger over statsbudsjettet når økonomien er i problemer, holder inflasjonen lav og har kuttet lønninger til offentlige ansatte.
Historien til Latvia etter at de fikk kriselånet har dessverre vært stikk motsatt av Argentinas. En allerede trøblete økonomi har fortsatt nedturen og arbeidsledigheten er mer enn doblet. Samtidig har latviere måttet tåle lønnskutt, og befolkningen i landet har dalt kraftig som følge av økonomisk motivert utvandring. Riktignok har økonomien begynt å vokse i år, men arbeidsledigheten er over 16 prosent og folks levekår er langt verre enn før krisa.
Nå er det samme i ferd med å skje i Hellas: en nedadgående trend forsterkes ytterligere av en kuttpolitikk presset fram av EU når den greske økonomien skriker etter stimuli i form av penger spyttet inn for å få i gang produksjonen. Stadig flere mener Hellas burde gjøre som Argentina i stedet for som Latvia. Da må landet ut av euroen for de facto å kunne devaluere. Brussel truer i så tilfelle med utkastelse av EU.
Kriselånet er alt annet enn hjelp til den greske økonomien og det greske folk. IMF har bestandig fremmet kreditorenes og deres næringslivs interesser, og tyske og franske lederne tenker på at egne banker skal få tilbake pengene de har lånt til Hellas.
Grunnen til gjeldssletten er at man har skjønt at Hellas ikke er i stand til å betale. Mange mener landet heller ikke vil klare det med de nye betingelsene. Bankene og kreditorlandene tar altså et tap, men det vi ser nå er et forsøk på å minimere tapet -ikke på å hjelpe grekerne.
Politikken med å sette banker over mennesker er en videreføring av store deler av den vestlige verdens reaksjon på finanskrisa som slo inn i 2008. Etter tredve år med liberalisering av finansnæringen løp den løpsk. Det manifesterte seg med Lehman Brothers' konkurs og en halt verdensøkonomi i årene etter. Svaret fra Vestens makthavere har vært å hive penger etter en næring hvis udugelighet har bidratt til nedgangstider i land etter land.
Under forrige ukes G-20 toppmøte foreslo Argentinas president, Cristina Fernández, at pengene brukt på å redde finanssystemet blir spyttet inn i realøkonomien. "Skal vi finansiere meglere som kun lager derivater eller skal vi finansiere de som produserer mat, varer og tjenester?" spurte hun retorisk. "Jeg foreslår å returnere til en skikkelig kapitalisme. For det vi har nå er en finansiell anarkokapitalisme."
Fernández minte tilhørerne på at økonomiske kriser tidligere har brakt med seg store
omveltninger og totalitære styrer, og at om man ikke kan sikre folk arbeid kan de miste troen på demokratiet. "Det er bedre å konfrontere små, men mektige interesser, enn senere å bli konfrontert med
samfunnets vrede."
På den andre siden av Atlanterhavet flyr politiets gummikuler, tåregasskanistere og
sjokkgranater mot Occupy Wall Street-demonstranter som representerer nettopp samfunnets vrede.
I EU, USA og IMF hevder lederne å fremme det frie markeds økonomi samtidig som de forærer milliarder til en næring som har skakkjørt seg selv og store økonomier. Hvis de faktisk er seriøse om handelsliberalismen burde de slutte med denne belønningen av udugelighet. Det skaper omvendte, perverterte og skadelige insentiver.
Hellas fikk lån de ikke burde blitt gitt basert på triksing med tall for å lure långiverne. Svindelen ble assistert av Goldman Sachs. Det er ikke beroligende at den nyoppnevnte sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, er tidligere visedirektør for den amerikanske storbanken - med ansvar for statsgjeld.
Det er på høy tid at finansnæringens posisjon blir utfordret som den mektige lille
interessegruppen de er. Dette kan gjøres ganske enkelt: ved å hjelpe de som virkelig trenger det i stedet for å hjelpe søkkrike personer som ikke har gjort jobben sin.