EU-medlemskap står ikke lenger sentralt i tyrkisk politikk. Dermed har det politiske og økonomiske behovet for å leve opp til menneskerettsstandarden forsvunnet, og statens mørke krefter har friere spillerom.

«De har tatt Ragip. Jeg har pakket kofferten, og venter at de kan banke på døra hver natt. Ingen av oss føler seg særlig trygge.»

Jeg kan høre desperasjonen – og trassen – i stemmen til min tyrkiske venn. Hun har opplevd en gryende tyrkisk demokratiutvikling bli slått tilbake mens Europa ser en annen vei.

Fredag kveld arresterte spesialstyrkene nesten femti personer i Istanbul. En av dem var Ragip Zarakolu, redaktør, forfatter, forlegger og ytringsfrihetsaktivist som faste lesere av denne spalten har hørt om før.

Zarakolu er 64 år og ikke så lite av en myte i internasjonalt forleggeri. I alle fall i de delene av det som betyr noe, og som koster: Kampen for det frie ord. Han har mer eller mindre permanent utfordret de varierende grenser for ytringsfrihet i sitt hjemland, fra han første gang ble fengslet i 1971, mistenkt for å pleie «hemmelig kontakt med Amnesty International»(!)

Denne gangen er han tatt, for angivelig å ha forbindelser med kurdiske separatister. Det finnes riktignok ikke bevis for annet enn at han har deltatt i helt normal og lovlig politisk virksomhet. «Bevismaterialet» – bøker og avisartikler beslaglagt i hans hjem – er alminnelig offentlig tilgjengelige papirer. Etter en tolv timer lang rettshøring fikk han gi en kort melding til verden, der han blant annet presiserte: «Min fengslig er ikke annet enn en del av kampanjen for å skremme alle intellektuelle og demokrater i dette landet, og ganske særlig for å isolere kurderne.»

Deretter ble han overført til spesialfengslet Metris i påvente av at rettssaken mot ham kan komme opp. Sist jeg traff ham – for en måned siden – hadde de arrestert sønnen hans (ja, det er en systematisk trakassering av familien). Da regnet han med at ventetiden i varetekt ville vare i tolv måneder.

Det er en ikke lite skremmende signaleffekt i den demonstrative fengslingen av en velkjent intellektuell, på helt åpenbart absurd grunnlag. En ting er at staten har beveget seg fra å trakassere kurdiske og armenske opposisjonelle, til å ta tyrkere som støter dem. Slik strammes skruen, og slik forverres situasjonen ytterligere for de to minoritetsgruppene: Det blir enda vanskeligere å finne støttespillere. Men mer oppsiktsvekkende er hvordan det populære ferielandet, den diplomatiske samarbeidspartneren og vår solide handelspartner helt åpenlyst ignorerer rettssikkerhet og politisk anstendighet – i trygg forvissning om at de ikke har noe å tape. Mye har sammenheng med at EU-medlemskap ikke lenger står sentralt i tyrkisk politikk. Det politiske og økonomiske behovet for å leve opp til menneskerettsstandarden har forsvunnet, og statens mørke krefter har friere spillerom.

Da Ragip Zarakolou ble arrestert, var han på vei til Berlin for å gi en forelesning, og fortsette til et universitet i USA. Men deretter hadde han håp om å komme hit. Zarakolou, som har besøkt Norge en rekke ganger, tok kontakt med nordmenn tidligere i høst. Han ønsket å tilbringe tid her i landet for å studere Fridtjof Nansens arbeid for armenere. Zarakolou selv er ikke armener. Men han er en mann som – i likhet med Fridtjof Nansen – ser lenger enn sin egen flokk.

Det er ikke godt å si hva som er mest forstemmende – usikkerheten og frykten som sprer seg blant kurdiske og tyrkiske intellektuelle i kjølvannet av den siste arrestasjonsbølgen, eller den likegyldige tausheten den møtes med fra resten av Europa. En av dette kontinentets modigste opposisjonelle mener han har noe å lære om internasjonal solidaritet og menneskerettigheter av en skikkelse i vår egen historie. Det er ikke for mye forlangt at det kommer en norsk reaksjon på tampen av Nansen-året.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.