Snart er det bare Thorbjørn Jagland igjen som tror på den luftige utopien om et EU høyt hevet over enhver politisk virkelighet.
Jeg er litt usikker på hva Thorbjørn Jagland mente å formidle med sin siste artikkel i Dagsavisen (8/9). Den var riktignok utstyrt med tittelen «Stein Ørnhøis mørke tanker», men tittelen ga ikke særlig rettledning. For som vanlig handlet det mest om at Jagland selv tenker større enn alle andre. Ikke minst nå som han sitter i Strasbourg.
At han er fornærmet på meg, kommer likevel nokså klart fram. Og i den anledning ser han seg også i stand til å pådytte meg holdninger og meninger som jeg ikke har. Derfor: Jeg gleder meg ikke over at Europa er i krise. Det uroer meg.
For et par uker siden skrev jeg en artikkel her i avisen om den politiske krisen i EU og Europa (25/8). Og som både sagt og skrevet; denne krisen bekymrer meg. Den bekymrer også folk flest både her i Norge og i Europa. Og den bekymrer ganske uavhengig av hva folk mener om EU eller norsk medlemskap. Ikke minst har vår utmerkede rødgrønne utenriksminister Jonas Gahr Støre skrevet og sagt ting som tyder på at han deler denne bekymringen. Men altså ikke Jagland. Han tror fortsatt at EU representerer «en høyere form for sivilisasjon». Og så «tror» han på Europa, får vi vite, stadig vekk og om igjen og om igjen. Hva nå det «å tro på Europa» måtte bety. De fleste av oss har faktisk såpass geografikunnskaper at vi er uten tvil om at Europa eksisterer. Derimot er det stor tvil om hva slags Europa vi ønsker oss. Den luftige utopien om et EU høyt hevet over enhver politisk virkelighet, er døende. Snart er det bare Jagland igjen som tror på den. Derfor er han snart den siste EU-utopist. Og derfor kalte jeg ham den siste europist. Noe han selv bekrefter at han er.
Ingen på den norske nei-sida gleder seg over at vi har fått rett. Situasjonen er for alvorlig til det. Men vi setter pris på at stadig flere ser at ideen om en europeisk union med markedsliberalismen som bærende prinsipp, ikke er svaret på dagens politiske problemer. Stadig flere ser at det som i god tro var ment som løsningen, er i ferd med å bli en del av selve problemet.
Det som mangler i Europa i dag er klassisk sosialdemokratisk politikk, slik den ble praktisert i Nord-Europa de første tiårene etter andre verdenskrig. Den gangen ble økonomien styrt politisk. I dag er EUs traktatsystem slik utformet at det er regelrett forbudt å føre klassisk sosialdemokratisk politikk. Og på mange måter gjelder det også for Norge, fordi vi er bundet opp gjennom EØS-avtalen.
De store politiske utopiene er døde. Det gjelder enten de hadde geografisk forankring i Moskva, Peking, Berlin, Brussel eller Washington. Så får heller Jagland fortsette å tro på Brussel, mens vi andre får forsøke å tenke nytt.
Det som var riktig utrivelig ved Jaglands artikkel, var den underliggende forakten for den norske nasjonalstaten. For det er ikke nasjonal selvgodhet å fastslå at dette vesle landet med fem millioner mennesker er et sterkt fellesskap i verdens utkant, at vi har bedre sosial fordeling enn andre land, og at vi er en aktiv deltaker i dagens globale verden. Men hans halvt uttalte forakt for det land som plasserte ham på hans høye hest i Strasbourg, var sikkert ikke ment på alvor.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.