Helt enig. Politikk i dag er nesten kun navlebeskuende.

Som Perspektiv-bidragsyter til Dagsavisen gjør Ørnhøi en meget god innsats og avslører på en elegant måte kapitalismen som roten til de kriger og den nød verdens fattige må lide med.Men han fant aldri noe nytt drømmesamfunn. Og som mange smårampete på venstresida som er redde for å ha gått over streken i sin kapitalismekritikk, må de presisere at de ikke er lik de fæle kommunistene, som alle er skåret over Stalins kam. Og mens AKPm-l i sin tid sverget at de ikke var lik landsforræderne i NKP, ble Erik Solheim stuerein ved sitt gledesutbrudd

”Kommunismen er stein dau!” Ørnhøis variant ”Kommunismen spilte fallitt” viser at disse ikke kjenner terminologien. Det er sosialismen, det første trinnet i det kommunistiske drømmesamfunnet, som kollapset i de fleste land i Øst-Europa. Det sosialistiske Kina kan vise til en enorm vekst på ulike områder som fører til økende levestandard, - men Ørnhøi er, lik våre massemedier bare opptatt av skyggesidene. I nær hele Sør-Amerika er de ikke bare på leting, men forsøker på ulike måter å bygge trygge stater med tydelige sosialistiske innslag.I den internasjonale revolusjonære arbeiderbevegelse forsøkes det nå å utforme”En sosialisme for de 21. århundre” der ikke minst USAs kommunistparti søker nye veger, ogi Tyskland foregår det omfattende debatter. Professor Aleksande Busgalin ved Lomonossow- Universitet i Moskva skriver 21.8. i dagsavisa Neues Deutschland i Berlin: ”Gjenta ikke våre feil, og framfor alt ikke våre forbrytelser, men glem ikke de enorme positive resultatene vi oppnådde.” Busgalin tar opp et ny tese der har mener at et moralsk forfall, der likegyldighet, småsnusk, maktarroganse, feighet og spyttslikkeri, begynte å prege både partiet og samfunnet, og ble en viktig årsak til at mange ikke gadd å forsvare et ellers trygt samfunn. Dette er også tendenser i vårt samfunn der ikke minst feigheten blant politikere skaper forakt for disse.

Det er bra å påvise kapitalismen absurditet, men vi kommer ikke en millimeter framover om vi ikke reiser krav om et rettferdsamfunn og konkrete forslag om hvordan spekulasjonskapi-talen kan fravristes mitt makthegemoni.

Leser dette innlegget senere.

Mer kan en ikke si om norsk politikk, og spesiellt ikke Rød-Grønn regjeringspolitkk.

Forøvrig synes jeg det er mye grums i Tyskland, Finland, Sverige, Danmark. For ikke å snakke om Sør og Øst - Europa. De står på kanten av avgrunnen, og trenger å ta et modig skritt framover.

Europa har siden 2. verdenskrig gjennomlevd en lengre fredsperiode enn på lenge historisk. Balkan krigen 1991 - 1999 kunne ha truet stabiliteten i Europa. Heldigvis var statene i den tidligere jugoslaviske føderasjonen omgitt av land som søkte adgang til EU, frihandelssamarbeidet der og kravet til utvikling av rettsstater. Det bidro nok til at krigen ble begrenset til bare å omfatte statene i den tidligere juogoslaviske føderasjonen. Det ser nå ut til at Europa er i ferd med å omdannes til en verdensdel der konflikter mellom landene løses rundt et forhandlingsbord og ikke lenger på slagmarken. Europa har fortsatt en utfordring i å innlemme Russland, Ukraina, Belarus samt øvrige mindre europeiske stater i unionen. Uansett har EU-27 dvs. EU pr. i dag nådd resultater av historiske dimensjoner. Jeg synes det bare er trist for vår egen del at nordmenn ikke ser betydningen av de samarbeidsløsninger som allerede er utviklet i unionen.

Jeg har registrert på f. eks. BBC at det diskuteres høylytt hvorvidt unionen bør utvikles til et Europas forenede stater med en føderal struktur motsvarende USA. Det er relativt åpenbart at den konføderasjonen som dagens EU-27 utgjør har en for svak ledelse. Uansett var det riktig og usedvanlig betydningsfullt å utvide unionen i 2004 og 2007 med 12 nye sentral- og østeuropeiske stater. Også vi har fått gjennom EØS avtalen problemstillinger knyttet til lutfattige innvandrere - tiggere og annet pakk kunne en være fristet til å kalle dem.

Jeg har tro på at EU-27 vil utvikle samhandelssystemer som bidrar til vekst for hele unionen. Veien frem er riktignok lang, men det er så tydelig at de er på riktig spor. Det er grunn til optimisme tross store økonomiske utfordringer både i PIIGS landene og i de 12 nye medlemslandene. Imidlertid viste Sovjetunionens sammenbrudd oss med all tydelighet at frihandel er grunnleggende for å skape varige løsninger. Verdenskrigene viste at krig i dag bare bidrar til katastrofe. Den eneste farbare vei er den EU følger. Europas nasjonalstater må innlemmes i en frihandelsunion der ulike alliansedannelser mellom bare grupper av landene ikke er mulig. Slike alliansedannelser har alltid vært sentrale elementer i de større europeiske krigene. Derfor blir det helt grunnleggende at hele Europa i større eller mindre grad underlegges et Europaparlament med basis i demokratiske valg i alle land.

Eivind Bade tar feil når han tror at EU skaper fred og trygghet. Mens Sovjetunionen var en stabiliserende fredsfaktor var det ingen krig i Europa. (Det forekom allikevel blodige oppstander i Irland, Baskerland, Tyrkia, Ungarn, DDR og andre steder.) Etter Murens fall fikk vi NATOs og EU-lands krig mot Serbia. Dess uten deltar nå flere EU-land i kriger mot Irak, Afganistan og Libya. EU har heller ikke skapt sosial trygghet. Disse har meget høy arbeids-ledighet, økende klasseforskjeller, synkende sosiale goder og økonomisk kaos i flere land.Her har Ørnhøi helt rett. Men for pengespekulanter er EU drømmeunionen, og også dette skal forties

Eivind Bade tar feil når han tror at EU skaper fred og trygghet. Mens Sovjetunionen var en stabiliserende fredsfaktor var det ingen krig i Europa. (Det forekom allikevel blodige oppstander i Irland, Baskerland, Tyrkia, Ungarn, DDR og andre steder.) Etter Murens fall fikk vi NATOs og EU-lands krig mot Serbia. Dess uten deltar nå flere EU-land i kriger mot Irak, Afganistan og Libya. EU har heller ikke skapt sosial trygghet. Disse har meget høy arbeidsledighet, økende klasseforskjeller, synkende sosiale goder og økonomisk kaos i flere land.

Her har Ørnhøi helt rett. Men for pengespekulanter er EU drømmeunionen.

Det er nødvendig å arrestere den mainstream forståelsen faktisk de fleste har om hva begrepet kommunisme faktisk innebærer og hva det ikke innebærer. Såvidt meg bekjent har det ikke vært noen stater som har kallt seg selv for kommunistiske. Det hette for eksempel ikke "Den Kommunistiske Union av Sovjetrepublikker" eller noe slikt.

Det som var typisk ved kontrarevolusjonene for 20 år siden, var at alle begreper ble kastet på sjøen, hva angår marxistisk innsikt og erstattet med platt liberalisme.

Åge Fjeld går ikke med på det... ikke jeg heller...