NATOs operasjoner i Libya har ført til mer splittelse i organisasjonen. Det kan få konsekvenser for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Innlegget er skrevet sammen med Elisabeth Pettersen, Universitetet i Nordland, UiN.

NATOs militære operasjoner mot Libya har avslørt en allianse i ulage. Organisasjonen opptrer ikke enhetlig når kun 14 av 28 medlemsland deltar i «Unified Protector», som operasjonen heter. Videre er det bare seks av de 14 som deltar i bombetoktene, eller i «bombegruppen» som den blir omtalt som internt i NATO-hovedkvarteret. Operasjonen viser samtidig noe nytt. Vi ser et USA som ikke ønsker å innta sin tradisjonelle lederrolle i alliansen, og et Tyskland som uttrykker skepsis mot operasjonen og den strategi som ligger til grunn for den. NATO som institusjon er i vansker fordi det er uenighet om den langsiktige strategien i Libya-operasjonen. NATO-landene synes heller ikke å ha vilje til enda en bakkeoperasjon.

Nå er ikke uenigheter noe nytt fenomen innenfor NATO. Det tiårige engasjementet i Afghanistan har vist et NATO der alliansesolidariteten, det at man står sammen om felles sikkerhetsutfordringer, ikke lenger kan tas for gitt, men at den snarere må bygges tilfelle for tilfelle. Vi kan dermed si at NATO i dag består av ulike «lag» som hver for seg har forskjellige syn på hvilken type allianse NATO skal være. Noen av de sentraleuropeiske medlemslandene mener at alliansen først og fremst bør være en kollektiv forsvarsallianse og anser Russland som deres største sikkerhetsutfordring. Danmark og Storbritannia mener imidlertid at NATOs relevans ligger i evnen til å kunne gjennomføre stabiliseringsoperasjoner. De har med andre ord et langt mer globalt sikte enn det første laget av land. Det tredje laget består av land som Tyskland, som mener det er viktig for alliansen å bygge ut gode relasjoner med Russland, og som anser det som viktig at Russland ikke isoleres fra det euroatlantiske sikkerhetsfellesskapet.

For amerikanerne er alliansens relevans knyttet til om NATO bidrar til ivaretakelsen av amerikanske sikkerhetspolitiske behov. Der er Afghanistan-engasjementet en testcase for alliansens fortsatte betydning for USA. Den forhenværende amerikanske forsvarsministeren, Robert M. Gates, understreket i juni betydningen av prinsippet om at alle må ta et samlet ansvar for gjennomføringen av operasjonen. Det har betydd økt amerikansk press for å få fjernet de nasjonale begrensningene på bruken av militære styrker som mange land har i Afghanistan. Når amerikanerne nølte i Libya skyldtes det deres allerede tunge engasjement i Afghanistan og Irak. Frankrike var også skeptiske til å anvende NATO i gjennomføringen av de militære operasjonene mot Libya, fordi NATO angivelig har en svak legitimitet i Midtøsten og Nord-Afrika.

Årsaken til denne lagdelingen er at medlemslandene ikke lenger opererer med en felles trusseloppfatning. I stedet blir NATO-operasjoner mer en koalisjon av villige. NATO-toppmøtet i Lisboa i november 2010 forsøkte å dempe tendensene til en uheldig lagdeling av alliansen. Der ble det satt større fokus på NATO som en kollektiv forsvarsallianse. Toppmøtet vedtok også et nytt strategisk konsept som innebar en konsolidering av NATO rundt det kollektive forsvaret av medlemslandenes territorium. Norge var svært aktiv forut for toppmøtet og utøvde en ikke ubetydelig rolle i utformingen av dette konseptet.

Det vi ser nå er at Libya-engasjementet har gjenåpnet uenighetene innenfor alliansen. Dette har sin bakgrunn i «intervensjonstrettheten» som har oppstått i USA og Europa etter flere år med tunge militære forpliktelser i Afghanistan og Irak. NATO er fremdeles den mest sentrale sikkerhetspolitiske institusjonen i Europa, men lagdelingen av alliansen bidrar til å svekke NATO som institusjon. Mens alliansesolidariteten under den kalde krigen var en funksjon av det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet, kan alliansesolidariteten i dag ikke tas for gitt. I stedet ser vi at alliansen mer blir preget av bilaterale og multilaterale heller enn kollektive forpliktelser. Utfordringen blir derfor å etablere en bedre sammenheng mellom alliansesolidariteten knyttet til det kollektive forsvaret av medlemslandenes territorium, og en tilsvarende solidaritet i internasjonale stabiliseringsoperasjoner. Nettopp derfor framhever det strategiske konseptet at solidaritet i forsvar av medlemsstatenes territorium og solidaritet i stabiliseringsoperasjoner må være gjensidig støttende og konstituerende.

For Norge blir det derfor spesielt viktig å være klar over at vi er mer avhengig av NATO enn mange andre NATO-land. Samtidig har norske myndigheter hatt en tendens til å betrakte NATO som en konstant og uforanderlig allianse som alltid vil komme Norge til unnsetning. Norge har således betraktet alliansesolidariteten som noe som automatisk følger NATO-medlemskapet. I den grad det har vært usikkerhet knyttet til alliansegarantien, syntes dette å ha vært forbundet med om den allierte hjelpen kom fram i tide. Problemstillingen i dag er hvilke strategier Norge kan følge for å ivareta sine interesser overfor et lagdelt NATO. I utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må vi derfor ta inn over oss at jo mer lagdelt alliansen blir, i desto større grad må Norge aktivt bygge ut forsvarssamarbeid med land som er viktige for landet, innenfor så vel som utenfor allianserammen. Slik kan vi etablere nødvendige allianser for forskjelligartede utfordringer.

En av de viktigste utfordringene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er dermed at vi kan bli stående overfor et mer strategisk irrelevant NATO der de transatlantiske båndene på det sikkerhetspolitiske området ikke er like sterkt som før.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.