Det var vanskelig å beskrive en uhygge man fornemmer og ser restene av, men ikke selv har opplevd eller vært en del av. Pågripelsen av Radko Mladic bringer frem ny uhygge.

Mitt første møte med Balkan var i 1997, to år etter krigens slutt, i byen Foca som ligger i den serbiske republikken. Jeg visste litt om denne byen som er på størrelse med et norsk tettsted: den hadde vært åsted for den mest systemtiske og omfattende bruk av voldtekt som var dokumentert etter 2.verdenskrig, det hadde vært massakrer, og byen hadde før krigen huset en av Bosnias vakreste moskeer. Da jeg kom dit manglet flere av broene over elven Drina som renner gjennom byen, moskeen var borte, og det var dystert, kaldt, vått og tung stemning i byen. Sjåføren min, som var en mann i militær alder, kunne fortelle detaljer om hvordan man best ødelegger hus, mest effektivt brenner dem ned og rensker opp alle spor etter det som har vært. Da han også inviterte meg hjem på svært nylig slaktet gris (restene lå ved inngangsdøren) var stemningen blitt så uhyggelig at jeg måtte lyve på meg at jeg var vegetarianer og dessverre ikke kunne spise det hans mor hadde laget av grisen som måtte bøte med livet. Tilbake i Norge var jeg stum. Det var vanskelig å beskrive en uhygge man fornemmer og ser restene av, men ikke selv har opplevd eller vært en del av.

 

Pågripelsen av Radko Mladic bringer frem ny uhygge. For dem som opplevde krigen i Bosnia blir dette nok en pirking i et sår som har vanskelig for å gro. Overgrepene under Bosnia-konflikten var så massive og så omfattende at det er vanskelige å begripe. Det var et sjokk for mange at bestialitetene foregikk mellom hvite europeere bare en generasjon etter 2. verdenskrig. De første rapportene om konsentrasjonsleire og systematiske voldtekter mot kvinner ble derfor møtte med sjokk og vantro. Det kunne ikke være sant, tenkte litt for mange. Men ikke bare var det sant, det var også langt verre enn de fleste kunne forestille seg. Derfor ble den internasjonale innsatsen tildels handlingslammet og alt for svak i forhold til de utfordringene som eksisterte. Massakren i Srebrenica 11 juli 1995 viser dette med stor tydlighet. Planleggingen og gjennomføringen av drapene på flere tusen gutter og menn i militær alder ble ikke stoppet, selv med tung tilstedeværelse av FN. Konsekvensene for omdømmet til både FN og de nederlandske soldatene  som var der (og nederlanske myndigheter) er kjent. Men at noen får svekket omdømme retter ikke opp det som skjedde eller trøster ofrene i nevneverdig grad. At selve edderkoppen i dette nettet har sluppet unna så lenge, har vært en rød klut for både de internasjonale aktørene og for de overlevende. Nå er han pågrepet og blir stilt for den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia i Haag. Denne pågripelsen og rettergangen som kommer viser flere ting:

·       * straffeforfølgelse for krigsforbrytelser har ingen tidbegrensning,

·       * det finnes en internasjonal rettsorden og

·       * Serbia ønsker å nærme seg EU og ta et oppgjør med historien.

 

Det er ingen tvil om at denne utviklingen er av det gode. Men det er viktig å bejuble pågripelsen av Radtko Mladic med litt varsomhet. Følelsen av at rettferdighet oppnås er ikke det samme som en juridisk straffeprosess. For mange av de overlevende i Bosnia er de internasjonale (og nasjonale) rettsprosessene knyttet til krigsforbrytelse forbundet med mange og kanskje tildels motstridende følelser. På den ene siden er det en tilfredshet med at overgripere og ansvarlige blit holdt til ansvar og får straff. Men på den annen side uttrykkes det ofte en skuffelse over at straffen er for kort, fengslesoppholdet (særlig i utenlandske fengsler) for bekvemt og at dette på ingen måte gjør opp for de tap alt for mange har lidd. For deler av den serbiske befolkningen i Bosnia oppleves hele den internasjonale straffeforsølgelsen som et angrep på det serbiske folk, og pågripelsen av Radtko Mladic kan fort bli fortolket inn i en slik ramme.

 

Straffeprosesser som den Radtko Mladic skal gjennomgå i månedene som kommer, er avgjørende for å opprettholde en internasjonal rettsorden og klart uttrykke at slike handlinger fordømmes av et helt verdenssamfunn. Men disse prosessene erstatter ikke forsoning og tillitsskapende arbeid mellom tidligere stridende parter. På et tidspunkt hvor situasjonen i Bosnia beskrives som verre enn i 1995, og hvor etniske motsetninger øker og tilspisses, er det viktig å beskrive pågripelsen av Radtko Mladic for hva den er, nemlig et internasjonalt oppgjør med utilgivelige handlinger. Men det er ingen som får tilbake sine tapte kjære, sine hjem og sine liv gjennom dette.