Konvensjonen vi lanserer i dag vil hjelpe millioner av kvinner som kjemper seg ut av voldsfella.

Hver dag blir kvinner i Europa ofre for et av de mest åpenbare overgrepene mot deres menneskerettigheter – retten til et liv fritt fra vold. Det kan være en fremmed som lurer i en mørk bakgate, men mye mer sannsynlig er det en partner, slektning, venn eller kollega som står bak ugjerningen. De fleste tilfeller av vold mot kvinner er nemlig utført av noen de kjenner.

Kriminalitetsstatistikken viser at en av fire kvinner har blitt angrepet i løpet av livet, og at minst 15 prosent av alle europeiske kvinner har opplevd vold i nære relasjoner etter fylte 16 år. Ettersom denne typen vold fremdeles i stor grad er skjult for omverdenen, vil det virkelige tallet helt sikkert være enda større. Andre former for vold, som forfølgelser, tvangsekteskap, tvangsaborter og tvungen sterilisering, blir ofte ikke registrert i det hele tatt.

Andelen domfellelser ved alle former for vold mot kvinner ligger på et notorisk lavt nivå. For hver sak politiet velger å etterforske, er det i gjennomsnitt 35 tidligere hendelser som blir liggende urørte. Videre mangler etterforskere og påtalemyndigheter den ekspertisen som er nødvendig for å bringe overgripere til dom og straff. Er det rart at få bli straffet?

Regjeringer i hele Europa anerkjenner denne utfordringen, men svaret har så langt ikke vært dekkende. Noen tilbyr nå skjulesteder for kvinner utsatt for overgrep, noen har gjort det kriminelt å trakassere. Andre tar i bruk besøksforbud, rådgiving og mekling, eller utviser den voldelige partneren fra hjemmet. Praksisen varierer fra land til land, og det finnes ingen klare juridiske rettesnorer, noe som etterlater europeiske kvinner i en sårbar situasjon stilt overfor en kriminalitetsform som for lengst burde ha forsvunnet i historiebøkene.

Europarådet – som ikke bare vokter menneskerettighetene, men også likestillingen mellom kjønnene – har nå gjort det mulig for europeiske myndigheter å jobbe sammen for å presse bølgen av hatefull vold mot kvinner tilbake. Denne uka lanserer vi en internasjonal konvensjon, den første av sitt slag, for å hindre og bekjempe kjønnsbasert vold, beskytte ofre, straffeforfølge gjerningsmenn gjennom en integrert, helhetlig og koordinert politikk. Den trekker veksler på erfaringer fra hele Europa, og formulerer det innenfor et rammeverk av internasjonal lovgivning.

Konvensjonen vil beskytte kvinner mot kjønnsbasert vold, uansett når det er og hvor de befinner seg; ute med venner, på jobb eller skole, og hjemme. Uavhengig av om de nettopp har flyttet til Europa eller alltid har levd her, hvorvidt de er fattige eller rike, heterofile eller homofile, barnløse eller med en familie, skal kvinner ha det samme nivået av beskyttelse uansett i hvilket av Europarådets 47 medlemsland de befinner seg i.

Myndigheter som ratifiserer avtalen vil straks måtte gå til handling for å kriminalisere og straffeforfølge en rekke handlinger som i dag altfor ofte blir møtt med mangelfulle reaksjoner: voldtekter, vold i nære relasjoner, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, seksuell trakassering, tvungen abort og tvungen sterilisering. Unnskyldninger som baserer seg på kultur, skikker, religion eller såkalt «ære» kan ikke lenger benyttes.

Myndigheter blir også bedt om å initiere og finansiere en rekke tjenester, som krisesentre, hjelpetelefoner, samt medisinsk og juridisk rådgivning. Slik vil dem som har opplevd en voldsepisode bli møtt med et tilbud om medisinsk og praktisk hjelp – og også hjelp til å straffeforfølge gjerningsmannen.

Et avgjørende trekk ved den nye konvensjonen er dens anerkjennelse av nødvendigheten av å se vold mot kvinner i lys av ulikheter mellom kjønnene. Det eksisterer en feilaktig oppfattelse av at likhet mellom kvinner og menn allerede er oppnådd, og om at menns makt over kvinner i den private og offentlige sfære hører fortida til. En av de avgjørende grunnene til å handle nå er imidlertid en voksende kløft mellom slike oppfatninger og det som skjer i virkeligheten.

Konvensjonen er et nytt tilskudd til arbeidet Europarådet siden 1970-tallet har utført for å fremme likestilling. Mitt håp er at den ikke bare vil gi praktisk hjelp til millioner av kvinner som kjemper seg ut av voldsfellen, men at det også vil bringe likestilling tilbake på agendaen. Jeg håper at mange regjeringer vil skrive under på avtaleteksten når den presenteres for dem i Istanbul i dag, og at de vil begynne å dra veksl

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.