Hvor går EU i 2011?

Får vi en utvikling i retning USE – Europas forente stater – eller får vi tvert om en avskalling av enkelte land fra Eurosonen og et «mindre» EU? 2011 kan gjerne bli et slags «skjebneår» for EU. Etter at Hellas og Irland har fått nødhjelp (som vil koste dem dyrt) skal Spania fornye lån på 1.300 milliarder kroner, i tillegg til at flere andre lands økonomi kommer under lupen.

Kjernespørsmålet er om tyske velgere vil støtte enda mer EU – under tysk ledelse – eller om de vil at Tyskland, Frankrike med flere skal gi de svakeste randstatene på båten og tvinge dem ut av Eurosonen? EUs toppmøte før jul ga ikke noe endelig svar på dette, selv om elitene innen EU tok noen skritt i retning enda sterkere overnasjonal styring. Mange mener mer av dette er det som «kreves» om EU skal hevde seg i den internasjonale konkurransen med USA og de framvoksende økonomiene.

Den delen av eliten som sitter i Brussel, som kommisjonspresident Barroso og EU-president van Rompuy, har sjølsagt sine interesser knyttet til et sterkest mulig EU. De nasjonale politikerne er mer følsomme for stemninger blant velgerne og i offentlig debatt på hjemmebane. Derfor vil også sosial og politisk uro knyttet til de knallharde nedskjæringene på nasjonale statsbudsjett kunne få stor betydning. Valg og partilandsmøter i en del land vil kunne få stor betydning i en labil situasjon. I tillegg kommer protestbevegelser, streiker, demonstrasjoner og aksjoner som vi har sett i land etter land allerede. Virkningene av mange av nedskjæringene og velferdskuttene blir først merkbare for alvor i 2011.

Problemet for elitene vil være at det finnes liten støtte i folket for at egne land skal avgi enda mer politisk makt til fellesprosjektet EU. Tilliten til EU var på et lavmål på høstens Eurobarometer, oppslutningen om valg til det eneste forsøket på en folkevalgt arena i EU – EU-parlamentet – har sunket ved hvert eneste valg, og lå i 2009 nede på katastrofale 42 prosent. Når folket får si sitt i folkeavstemninger, pleier elitene å få en «nese», som danskene sier. Vil elitene virkelig våge å utfordre sitt eget folk, med de konsekvenser det kan få for dem selv? Mange sitter allerede utrygt. Mange kan falle, noe Irland kan bli det første eksemplet på ved nyvalg på den grønne øya. Det kan fort bli et valg mellom pest eller kolera for Angela Merkel, Sarkozy og de (få) andre som virkelig bestemmer i EU. «At the end of the day» er spørsmålet likevel: Hva vil Tyskland med EU?

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.