Europa er ikke lenger en stormakt og må nå venne seg av med privilegiene som kom med å være mektig.
For første gang i den nedskrevne historien er ikke Europa lenger å finne blant verdens ledende makter. Vi ser konturene av en multipolar verdensorden hvor de falmede europeiske stormaktene ikke
har plass ved høybordet. USA, Russland, India og Kina står for mesteparten av økningen i globale forsvarsutgifter de siste ti årene. Europa står på stedet hvil.
Dette gir grunn til ettertanke. EUs sikkerhetspolitiske samarbeid ble iverksatt med det hovedmål å styrke Europas slagkraft og derigjennom tyngde i internasjonal politikk, skal vi tro Tony Blairs nye
biografi. På tross av dette underfinansierer de fleste europeiske stater sine forsvar. De pengene som brukes, brukes ikke klokt. Det finnes om lag to millioner soldater i EU, men kun fem prosent kan
brukes i skarpe oppdrag.
USA retter sine militære ressurser og politiske oppmerksomhet vekk fra Europa. Det siste tiåret har sett en jevn reduksjon i USAs troppenærvær, fra en kaldkrigsstyrke på over 300.000 mann til om lag
40.000 i 2010. Den pågående globale omdisponeringen har ført til stenging av en rekke installasjoner, som symbolsk viktige Keflavik på Island. Nye installasjoner i Øst-Europa er skjelettstrukturer
med lite fast personell. Amerika har også redusert sine troppebidrag på Balkan, hvor nå EU har tatt over.
Endringene gjenspeiles også på operativt nivå, hvor koalisjoner av frivillige er i ferd med å erstatte NATOs kollektive etos. President Obama mangler følelsesmessig tilknytning til Europa. Han ser
ikke, som enkelte av sine forgjengere, på Europa som et «Aten» til amerikanernes «Roma». Obama har et avmålt og analytisk syn på allierte og partnere. Når en partner hjelper USA å fremme sine
interesser, så er han villig til å bruke tid og ressurser på denne partneren. Det er i denne sammenheng vi må forstå det kjøligere forholdet mellom USA og EU.
La meg gi to eksempler på dette. Da USAs utenriksminister Hillary Rodham Clinton i januar talte i Paris om «Framtiden i europeisk sikkerhet» nevnte hun Russland 29 ganger mens hun bare henviste til
EU tre ganger. President Obamas beslutning om å stå over det årlige USA-EU-toppmøtet møtet i mai 2010 ble av amerikanske kommentatorer sett på som et tegn på ergrelse over deklarasjonskåte og
overinstitusjonaliserte allierte.
Under president Bush den yngre la USA om europapolitikken. Man gikk fra å se EU, i John Bolton berømte simile, som en «en dolk siktet mot NATOs hjerte» til å anta at en sterkere EU-forsvarspolitikk
vil styrke NATO. Det kom som et sjokk for Storbritannia å oppdage at USA sto i ledtog med Frankrike, og at Paris og Washington hadde diskutert en opprusting av EU bak britenes rygg. Den amerikanske
holdningen ble uttrykt i rene ord av Victoria Nuland, den amerikanske NATO-ambassadøren i 2008: «Europa trenger det USA trenger, NATO trenger det den demokratiske verden trenger – et sterkere, mer
handlekraftig europeisk nærvær.» Når det gjelder europapolitikken så er det påfallende hvor lite som har endret seg fra president Bush den yngre til president Obama.
Det siste tiåret har også sett et skifte i amerikansk politisk oppmerksomhet. Europeiske ledere kunne før regne med å treffe amerikanske ledere ansikt til ansikt. Det kan de ikke lenger. Dette er en
delvis forståelig konsekvens av det faktum at antallet amerikanske allierte i Europa nesten har doblet seg på litt over ti år. Noe av grunnen er positiv, nemlig at det transatlantiske området i dag
er fredelig. Internasjonale kriser brygges i andre verdenshjørner. Men hovedårsaken er at Europa ikke lenger er en stormakt og må nå venne seg av med privilegiene som kom med å være mektig.
Den europeiske unionen er en reaksjon på – og en funksjon av – Europas unike historiske erfaring. Det siste tiåret har det åpnet seg nytt spillerom i europeisk sikkerhet, uten at EU har vært i stand
til å leve opp til målene unionen har satt seg. Dette gjelder også EUs felles sikkerhets -og forsvarspolitikk (CSDP), hvor forsøk på slå sammen ressurser og skape politisk samhold ikke har ført til
de på forhånd annonserte resultater. Disse trendene, kombinert med endringer i den globale maktbalansen, har i den senere tid fått EU til å tone ned stormaktsambisjonene.
Ikke så å forstå at EU er irrelevant. Unionen har siden 2003 påtatt seg mer enn 20 krisehåndteringsoppdrag. Men de fleste av operasjonene har vært små, uten ambisjoner om å endre forholdene på
bakken. Erfaringene så langt viser at EU er funksjonshemmet av gapet mellom forventningene som er blitt skapt og hva EU-statene faktisk klarer å enes om. Den felles utenrikspolitikken bryter sjelden
ut av minste felles multiplum, noe som er et resultat av mangelen på en effektiv beslutningsmekanisme. En union med mange av kjennetegnene til en stormakt, men uten viljen til å handle som én.
Slik er altså tingenes tilstand. USA er i ferd med å miste tålmodigheten med sine svake, men snakkesalige allierte. De trekker seg sakte, men sikkert tilbake. Dette fører til at Europas
sikkerhetsansvar vokser stadig mer ut av proporsjon sett i forhold til evnen til å leve opp til dem. Historien viser at krig forekommer hyppigere i multipolare systemer enn under hegemoni, som den
«Pax Americana» vi har levd under siden slutten på Den kalde krigen. Polens utenriksminister Radoslaw Sikorski oppsummerte i klare ordelag – tiden da vi kunne utstede sikkerhetsgarantier uten tanke
på å engang å måtte leve opp til dem, er forbi. Årene som kommer vil kreve statsmannskunst av et annet merke enn det som har satt Europa i denne knipen.
Asle Tojes bok «The European Union as a small power – After the Post Cold War» lanseres i dag kl. 11.30 i et seminar ved Den norske Atlanterhavskomiteen.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.