Grådigheten kvalte norsk elitefotball. Fotballforbundet regulerte klubbene i hjel.
Aldri har norsk fotball hatt så gode forretningsavtaler som de siste årene. Medieavtaler i milliardklassen skulle gi eliteklubbene armslag til å utvikle klubb og "produkt".
Nå ser vi at det går mot et samlet underskudd på over hundre millioner. Ærverdige Lyn er konkurs. Kongsvinger og flere andre får livbergende førstehjelp, uten at vi vet om livet kan reddes.
Bosman
Fra slutten av 80-tallet og fram til dags dato har både norsk og internasjional fotball vært preget av grådighet. Sentralt i dette står kjøp og salg av spillere. Dette ble drevet hinsides både lov og rett.
Klubbene tok seg til en illegitim kontroll over fotballspillere, som ble en alminnelig handelsvare. De beholdt makt over spilleren også etter at kontrakten var utløpt.
Kontraktsløse Jean-Marc Bosman gikk mot systemet. EF-domstolen, ofte feilaktig kalt EU-domstolen, stadfestet at fotballspillere var frie etter oppfylt kontrakt.Det stred mot den frie flyt av arbeidskraft i EU-/EØS-området. Systemet stred også mot grunnleggende rettigheter både i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, konvensjonen om sosiale og økonomiske retteigheter, ILO-konvensjonene og nasjonal lovgivning både innenfor og utenfor EU/EØS. Så Bosmann ville vunnet sin sak uansett hvilket lovverk han hadde villet prøve.
Nå er det en liten rest tilbake, som kalles utviklingskompensasjon. Trolig vil den også falle om noen tar ordningen til norsk eller internasjonal domstol. Det er noe etisk forkvaklet over at en dugnadsutviklet spiller skal straffes for at han er blitt god, og slik bekoste utviklingen for hele kameratflokken som han har vært en del av siden lilleputtalder.
Kostnadsdrivende tiltak
For å sikre at klubbene fortsatt skulle ha utsikter til store inntekter på spillersalg i kontraktsperioden har Norges Fotballforbund innført forbud mot overgangstak på spillere. Dermed har de selv prøvd å regulere det "frie marked" med et ukontrollerbart kostnadsdrivende virkemiddel.
For det er ikke mangel på inntekter fra spillersalg som knekker klubbene, men for høye daglige utgifter.
Kongsvinger sliter i dag. For 15 år siden var klubben et mønsterbruk. Deres filosofi som liten klubb, var den gangen å tilby moderate lønninger, mot at spilleren fikk gå hvis han fikk et attraktivt jobb-/profftilbud.
Det sikret at dyktige ungdommer kunne spille og utvikle seg på høyeste nivå, før noen klubber ville spandere superlønn på dem. Mange foretrakk spillertid i en liten klubb framfor benkesliting i de store. Slik fikk ungdommene tid til å knuppe seg og blomstre.
Når overgangstaket ble borte, måtte klubbene i stedet konkurrere med de beste på lønn. De store kunne sope markedet, og de små måtte betale overpris for eldre middelmådigheter for i hele tatt å ha mulighet tyil å hevde seg i de to øverste divisjonene, som i mitt hode fortsatt er 1. og 2. divisjon, selv om markedsøkonomene har omdefinert dem til tippeliga og adecco-liga, og oppgradert 3.divisjon til 2.
Grådighet
Sminken hjelper ikke. Mange klubber er på konkursens rand. Dermed har grådigheten slått kontra.
Her kan man heller ikke skylde på spillerne. Disse er ungdommer som ikke har livserfaring til å tenke lenger enn på seg og sitt. Det er klubblederne som har styrt fotballøkonomiene i grøfta. Det slår meg ofte at folk som fungerer godt i det sivile samfunn, mister perspektivene når de påtar seg verv i idretten.
Jeg er selv over gjennomsnittet interessert i det fleste idretter, og har hatt tillitsverv i forskjellige typer klubber. På dugnad her jeg også vært barnetrener for barnesyklister. Derfor føler jeg med både dugnadsgjengen og supportere som ser at klubbhistorier ofres på grådighetens alter. Mammon er en probblematisk herre, i alle deler av samfunnet - også idretten.
Terje Marøy
http://stigmavkata.no