Fotballandslaget har kurs mot EM-sluttspillet. Kommer de dit, får spillerne 18 millioner bonuskroner på deling. Men forskning tilsier at en slik bonusordning gjør det mindre sannsynlig at Norge når EM.
Nylig inngikk spillerorganisasjonen NISO og de norske landslagsspillerne en avtale med Norges Fotballforbund (NFF) som innebærer at landslaget mottar 25 prosent av NFFs overføringer fra UEFA/FIFA
ved kvalifisering til EM 2012. I tillegg vil spillerne være sikret et fast beløp ved tap i playoff til sluttspillet.
Sagt med andre ord: Carew som står med rundt 35 millioner i årslønn, Gamsten med sine 28 millioner og Huseklepp som bare tjener rundt 5,6 millioner i året, skal sammen med de andre spillerne dele
rundt 18 millioner om de klarer å kvalifisere seg til neste EM.
Avtalen ble slått stort opp i ukeavisen Dag og Tid. Sammen med tilhørende kommentar fra professor Bernt Hagtvet, framstilte avisen avtalen som et symbol på idrettens moralske sammenbrudd og andre
generelle samtidsproblem.
Diskusjonen rundt hvorvidt en slik avtale er rimelig eller ikke kan ligge til en annen gang. Et annet spørsmål er vel så interessant: Hvorfor er bonusutbetalinger alltid det foretrukne incentivet
innenfor toppfotballen? Vet NFF at dette «gulrot og pisk»-prinsippet fungerer motiverende på spillerne, eller er det flokkmentalitet og gamle konvensjoner som ligger bak denne tilsynelatende
sedvanen?
Forskning i organisasjonspsykologi og atferdsøkonomi kan tyde på at et slikt belønningssystem faktisk kan ha en negativ effekt på arbeidsinnsats. Undersøkelser har vist at enkle tayloristiske
arbeidsoppgaver hvor kvantitet er viktigere enn kvalitet, kan forbedres gjennom bruk av bonus og provisjonsbaserte lønnssystemer. Ved mer komplekse arbeidsoppgaver hvor det kreves oppmerksomhet,
kreativitet og konsentrasjon tyder funn på at folk gjør en dårligere jobb når bonusen kommer inn i bildet. Hvilken kategori profesjonelle fotballspillere hører hjemme i kan nok diskuteres, men NISO
og NFF er tydeligvis av den oppfatning at de tilhører førstnevnte.
Et naturlig motargument vil jo være at det ene ikke utelukker det andre: Dess flere incentiver, dess bedre. Nyere funn fra nevropsykologien tyder derimot på at økonomisk gevinst og altruistisk
«gevinst» trigger to ulike deler av hjernen – og at disse to motivasjonssystemene i større grad jobber mot hverandre enn med hverandre.
Verdien av å gjøre noe for andre mennesker kan ofte ikke måles i kroner og øre. Men om det bare kommer nok penger på bordet, vil motivasjonen oppstå i andre hjerneregioner, og den sosialt baserte
motivasjonen vil dabbe av. Så når monetære incentiver (blø for bonus) blir introdusert, vil en mer altruistisk motivasjon (blø for drakta) reduseres.
Selv om indisiene tilsier at NFF reduserer sannsynligheten for at Norge når sluttspillet ved å introdusere betydelige bonuser til landslagsspillerne, er debatten rundt denne typen belønningsprogram
ikke-eksisterende. Tatt i betraktning hvor store summer som brukes på spillerutvikling, treningsprogrammer, idrettspsykologer o.l. skulle man tro det også kunne blitt forsket litt på hvilke
belønningssystem som faktisk skaper best resultater innenfor idretten.
Kanskje er det ikke millionbonuser som må til for å prestere med flagget på brystet. Kanskje er det tvert imot.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.