Verdens største idrettsarrangement er igjen større enn noensinne. Kan London klare å få dette ned på jorda?
LONDON (Dagsavisen): London er for de fleste nordmenn musikk, fotball og brune puber. Og fotball kan man se på pub. Ikke badminton eller lettvekt dobbeltsculler. Umiddelbart virker OL både malplassert og litt komisk her. Men historien gir oss ikke rett. London er første by i verden som arrangerer OL for tredje gang (Aten har også tre, men den andre gangen i 1906 var uoffisiell). Da håper vi London kan hjelpe den internasjonale olympiske komité til å skru historien litt tilbake. Sommer-OL er for lengst blitt for stort. Det har IOC selv innrømmet i snart 20 år. Men de klarer ikke å gjøre noe med det. Det skyldes at søkerbyene fortsatt står i kø. London 2012 vant kanskje tidenes finalefelt med Madrid, Paris og New York som utfordrere.
Dagen etter at London fikk tildelt disse lekene i juli 2005, smalt bombene både i Londons berømte T-bane og på to busser. 52 liv gikk tapt. Det var kanskje den dagen disse lekene ble rammet inn i det vi nå ser: Piggtråd, militæruniformer og sterile idrettsanlegg uten atmosfære. Unntaket er fotballkampene, som spilles på øyas største kulturarenaer. Men fotballen er og blir en parentes i OL. Det er noe speiderleiraktig at Storbritannia stiller lag for første gang på 52 år.
Siden Tony Blair vant kampanjen om OL i 2005 er David Cameron blitt statsminister og han kunne i går kveld ønske verden velkommen til ikke bare den største idrettsfesten, men også den største britiske militærmobiliseringen siden andre verdenskrig. Må det være slik? Det er utplassert luftvernraketter rundt den flunkende nye OL-parken i Øst-London. Men det er ikke der myndighetene frykter terroranslag. Det er i undergrunnen og i transportsystemet, som får sin første test i dag når halve byen stenges av for at sykkelrytterne skal komme helskinnet til mål ved Buckingham Palace.
I 2005 hadde ikke finanskrisen inntrådt, til og med Hellas følte seg ovenpå etter OL året før og verdensøkonomien så lys ut. Utgiftene til London-OL har som vanlig eksplodert i forhold til prognosene den gang. - Alle vet at politikerne og regjeringene lyver om kostnadene på forhånd, men et OL kan gi dem prestisje og ei fin tid i rampelyset, sier Stefan Szymanski, professor ved University of Michigan i USA og spesialist i idrettsøkonomi. Siden London ble tildelt OL i 2005 har lekene kostet britiske skattebetalere 9,3 milliarder pund (cirka 90 milliarder kroner). Det er fire ganger mer enn hva den britiske regjeringen innvilget som statsgaranti. Men fortsatt håper man på overskudd i et regnskap som nesten er umulig å sette opp. Framtida til OL-stadion er ennå ikke avklart, om den etter lekene skal tilhøre West Ham, Tottenham eller noen helt andre.
London setter olympisk rekord i internasjonale statsbesøk. En av mange gjester er Brasils kvinnelige president, Dilma Rouseff. Brasil er på økonomisk opptur, men har enorme sosiale utfordringer. Landet skal ikke bare arrangere de neste sommerlekene i 2016, de skal ha fotball-VM to år tidligere også. Og er allerede i tidsnød. Tidsnød i byggesaker betyr økte kostnader. Men det er kanskje det eneste London har hatt kontroll på. Arenaene har ligget klare lenge, det er sikkerhetstiltakene som har splintret kalkylene på OL-president Sebastian Coes kontor.
I 1908 fikk London lekene etter at Roma trakk seg. Vesuvs vulkanutbrudd i 1906 gjorde at italienerne fikk andre ting å bruke penger på. På ti måneders varsel bygde London noen OL-anlegg i Shepherd‘s Bush og kunne bruke hele sommeren til å avvikle lekene. De fikk skamros etterpå. I 1948 var London kriseløser på ny. Etter andre verdenskrig lå det meste i ruiner, men London inviterte idrettsutøvere til å bo i nedlagte militærleirer og 58 nasjoner takket ja. Tyskland og Japan ble nektet deltakelse. Den gang var tidsrammen omtrent som nå, lekene varte fra 29. juli til 14. august. Det var 136 medaljeøvelser. I dag kåres den første av 302 olympiske mestere i Londons tredje OL.
OL skjer egentlig ikke i London, lekene avvikles i Stratford, en drøy halvtimes reise fra sentrum. Overfører vi dette til Oslo ville et tilsvarende grep være å bygge en ny gigantisk idrettspark ved Mortensrud T-banestasjon, ta alt det areal man måtte ha bruk for, for så å gjerde det inn med tre lag piggtråd og sikkerhetskontrollere hvert levende vesen som skal inn; hund, katt, hest eller menneske. Akkurat som foran åpningsseremonien i går kveld. Her ute ligger praktanleggene på rekke og rad og et gedigent kjøpesenter er bygget opp rundt Stratford stasjon. De aktive bor i en flott OL-landsby som blir fine leiligheter etterpå. Vi kan håpe at anleggene blir brukt, men de ser ikke akkurat ut som nærmiljøanlegg i ordets rette forstand.
De olympiske ringene er strukket til bristepunktet. OL er et offer for sin egen suksess. Må det en global finanskrise til for å nullstille dette også? IOC-president Jacques Rogge er en fornuftig mann og åpnet sine siste leker i går kveld. Neste år går han av. Kanskje til tonene av London-rockerne Pink Floyds «The dark side of the moon». Hvis London kan bli stedet som ender gigantomanien, er mye oppnådd. Men ingenting tyder på at det vil skje.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.