Etter bare to dager i Kiev og Ukraina har jeg ingen bombastisk fasit. Men inntrykket så langt er at Kiev i alle fall er en by der smilet er gått tapt til tross for alle de vakre menneskene som burde vise det fram.
Når du lander på den internasjonale flyplassen her, møter du et glansbilde. Lyst, romslig og skinnende. Det eneste var at paranoide tanker trengte seg på da passkontrolløren brukte så uendelig mye lenger tid på å undersøke passet mitt enn alle de andres. Var det fordi vi hadde skrevet en kritisk sak om menneskerettighetssituasjonen i Europas nest største land? Vel, til slutt smalt han resolutt stempelputa i side 32 - den siste - i passet mitt.
Bildet av Ukraina ble ikke dårligere enn det flyplassen hadde framvist da drosjen tok meg de 2,7 milene inn til hotell Dnipro sentralt i byen. Motorveien brettet seg ut i tre felt og langs den var det bygd eksteriørmessige innbydende offentlige toaletter, som min sjåfør beklaget at han måtte bruke til en to minutters tissepause. Da han var tilbake kom spørsmålet om den fengslede Julia Timosjenko. Han var tydeligvis en fan av henne. Det var også min neste sjåfør som skulle ta meg fra hotellet og til Olympiastadion. Vi kjørte forbi en demonstrasjon utenfor parlamentet. - Demokratiene, sa han og nevnte Timosjenko i samme slengen.
På vei tilbake, med sjåfør nummer tre, nevnte jeg igjen Timosjenko. Hva han syntes om den dama viste han ved en håndbevegelse som tydeliggjorde kort prosess. Redusering til 2-1 i min drosjesjåførgallup, tenkte jeg og sa derfor navnet Viktor Janukovitsj, den sittende presidenten. Men sjåføren hadde ikke noe mer til overs for han. Han tydeliggjorde helhetsbildet: At folk er møkk lei politikere, korrupsjon og grådighet. De ønsker seg noe helt annet. Så er det kanskje derfor jeg ikke finner smilet noe sted. Kan det bedre seg i kveld når Ukraina også skal spille fotball? Det er jo faktisk derfor vi er her. Vi savner smilene og det ukrainske landslaget vet hvilken rolle det har.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.