OL i London: Hele 14 av 16 sluttspillkamper i håndball var veldig jevne. Det er veldig rart.
Under OL i London var det kun i Norges semifinale mot Sør-Korea og i herrenes bronsefinale at seiersmarginen var større enn tre mål. Det at så mange kamper er så jevne er faktisk ganske mystisk.
Etter ordinær tid var det totalt en forskjell på 34 mål mellom det vinnende og det tapende laget i de 16 sluttspill-kampene i London. En enkel simulering av håndballkamper, hvor lagene konstrueres til å være eksakt like gode, viser at sannsynligheten for at 16 kamper skal ende opp med så liten forskjell, er forsvinnende liten. Det kan altså utelukkes at en så lav differanse oppstår ut fra rene tilfeldigheter, noe som betyr at det må være et eller annet som gjør kampene jevnere enn vi i utgangspunktet skulle forvente.
Sluttresultatene virker enda merkeligere når vi sammenlikner dem med pauseresultatene. Når vi ser på et stort antall kamper i enhver idrett, er det rimelig å anta at det i gjennomsnitt er det beste laget som leder når kampen er halvspilt. Dette gjelder ikke minst i idretter der det scores mange mål, hvor det blir liten mulighet for at det svakeste laget tilfeldigvis skal lage flere mål enn det sterkeste. I London var imidlertid den totale forskjellen mellom lagene i håndballturneringen større ved pause enn ved full tid. Det betyr at det laget som var best før pause gjennomgående var det dårligste i andre omgang. Selv om dette statistisk er tilnærmet umulig, regner jeg med at de fleste likevel ikke finner det veldig rart.
Jeg antar de fleste tenker at forklaringen er koblet til psykologi. Det laget som ligger under vil kjempe enda hardere, de får «blod på tann» når de scorer, mens de som leder blir nervøse og gjør feil. Det er imidlertid et par ting med en slik forklaring som virker merkelig. For det første ser det ut til at denne effekten kun slår inn i andre omgang, siden forskjellen mellom lagene til pause var akkurat som forventet. Dessuten: Hvorfor blir aldri spillerne på laget som ligger etter oppgitte, frustrerte, gjør paniske feil i forsøk på å innhente motstanderen, mens laget som leder aldri blir oppildnet over ledelsen og inspirert til å avgjøre kampen? Hvorfor virker de psykologiske faktorene bare i retning av å gjøre kampene jevnere?
Til tross for disse innsigelsene kan det ikke avvises at psykologi spiller en rolle. Hvis dette har betydning i håndball bør vi imidlertid også finne den samme effekten i andre lagidretter. Siden det som nevnt vanligvis vil være det beste laget som leder til pause, vil vi normalt forvente at målforskjellen mellom lagene forsterker seg fra pause til full tid. Ser vi fortsatt på sluttspillene i London, økte denne forskjellen med 69 % i fotball (fra 0,81 til 1,38 mål), med 44 % i landhockey (1,00 – 1,44) og med 116 % i basketball (7,13 – 15,40). Ser vi på resultatene fra forrige VM i ishockey ble forskjellen mellom lagene fra 1. periode til sluttsignal etter 3. periode nesten eksakt tredoblet (0,97 - 2,79). I alle disse lagidrettene øker altså forskjellen mellom lagene utover kampen akkurat som forventet. I håndball ble imidlertid denne forskjellen mindre fra halvtid til full tid (2,25 – 2,13). Interessant nok skjedde akkurat det samme i vannpolo (2,31 – 1,88).
Dersom det er psykologiske årsaker til at kamper jevner seg ut i andre halvdel av spilletiden, må konklusjonen være at det virker en annen type psykologi hos spillere i håndball og vannpolo enn i andre lagidretter. Det er i utgangspunktet vanskelig å forstå.
Min hypotese er at det er psykologiske årsaker til utjevningen av resultatene, men at disse heller ligger hos dommerne enn hos spillerne. Jeg kan ingenting om vannpolo og tør derfor ikke uttale meg om det, men spillet har lik karakter som håndball, og et raskt søk på nett tyder på at det forekommer en del kontroversielle dommeravgjørelser i idretten. I håndball har vi alle sett hvor vanskelig det er å være dommer. Spillet går veldig raskt, det er mye kroppskontakt, og i mange tilfeller oppleves det som at dommerne like gjerne kan dømme for det forsvarende lag som for det angripende, f.eks. brøyt versus straffe (gjerne i kombinasjon med utvisning).
Det store problemet med dette ligger i den høye scoringsprosenten i håndball. Ifølge offisiell statistikk fra OL ble det i gjennomsnitt mål på hele 53 % av alle skudd. Det betyr at om det ene laget bare får marginalt flere ballgjenvinninger enn det andre, kan kampen jevne seg ut. Dersom dommerne dømmer litt oftere til fordel for laget som ligger under, vil dette være tilstrekkelig til å forklare hvorfor det ene laget ikke fortsetter å dra fra det andre, slik vi altså ser i andre lagidretter. Det er ikke veldig vanskelig å tenke seg at en dommer, i et tvilstilfelle (som det er veldig mange av), ubevisst kan være noe mer tilbøyelig til f.eks. å dømme straffe til et lag som ligger tre mål bak, enn til et lag som leder med tre mål. I så fall får vi fort akkurat det utfallet som vi hadde i London, med mange svært jevne kamper. Grundig videoanalyse av kampene vil trolig avdekke om det er hold i en slik påstand.
Dersom hypotesen om dommernes tendens til å dømme i favør av laget med færrest mål er korrekt, betyr det på ingen måte at det her er snakk om noen bevisst resultatmanipulering. En slik ubevisst underveisjustering som tenderer mot et uavgjort resultat vil gi spennende kamper, men kanskje ikke alltid rettferdige sluttresultater.
Inntil noen kommer med en bedre forklaring på fenomenet med usedvanlig mange jevne kamper, er det grunnlag for å påstå at det er noe som ikke helt stemmer med håndballresultatene fra London.