Hva skal norsk idrett prioritere fram mot neste OL i Rio de Janeiro om fire år? Håndballjentene må utvikles og fotballjentene må gjenreises.
Fotball er Norges største kvinneidrett og vi skal bare tolv år tilbake i tid da jentene vant OL-gull i Sydney under Per-Mathias Høgmos ledelse. Her har vi med andre ord en bredde og utøvere som kan utvikles. Men det krever prioritering av et landslag som akkurat nå aldri har vært på et svakere nivå internasjonalt. De klarte ikke engang å kvalifisere seg til London.
I dag er håndballjentene tilbake i hverdagen og i forsøket på å finne forklaringer på hvorfor Norge beholder statusen som verdens beste, peker Thorir Hergeirsson på noe vesentlig. Han mener norske håndballjenter trener best i verden. Norsk klubbhåndball er lite lukrativ og bonusen på 60.000 kroner for OL-gull til hver spiller er ikke drivkraften. Det er interessen for å utvikle seg og oppleve suksess sammen med andre. Det er skapt en toppidrettskultur i håndball der alle vet hvor lista ligger. Ingen andre norske landslag bruker mer tid sammen enn håndballjentene.
Jamaica har færre innbyggere enn Norge, men øya i det karibiske hav produserer verdens beste sprintere. Det er fullt mulig å utvikle spisskompetanse uavhengig av folketall. Men slike nasjoner kan ikke bli best i alt. Og når Olympiatoppen nå skal evaluere London-OL er den delen av debatten vesentlig. Det er heller ikke ressurser til å satse på alt.
Av Norges fire medaljer, kan Olympiatoppen si seg delaktig i to (håndball, kajakk), mens de to andre kom fra utøvere som har utviklet seg selv (fekting) eller i utenlandsk profflag (sykling). Vi må se på de idrettene mange driver med i Norge. Da har man i hvert fall et tilfang av talenter. Rio blir stikkordet for mye i norsk idrett framover. «Drillo» og fotballandslaget er først ut. Om de ikke kommer til VM i 2014, kan vi få noen til OL 2016?
reidar.sollie@dagsavisen.no