Norge har gjort sitt svakeste sommer-OL siden Los Angeles i 1984. Men i motsetning til den gang kom Norge hjem med gull.
Men er det ikke morsommere å telle stolte øyeblikk enn antall medaljer? Skal vi holde oss til norske utøvere, er dette oppturene vi vil huske fra London 2012:
1. Håndballjentenes 2. omgang mot Brasil. Uten denne unike snuoperasjonen i kvartfinalen hadde ikke helgens gullfest vært mulig. Laget var på vei til Heathrow, men plutselig startet den norske motoren som hadde trengt smøring siden kamp én.
2. Linn Jørum Sullands finale. Da hun lå skadet bak benken i 2. omgang, rotet Norge bort mulighetene selv i det enkleste overtallsspill. Så kom plutselig Linn inn igjen, banket to baller i garnet og finalen var avgjort.
3. Eirik Verås Larsens siste 250 meter i kajakk. Han var bare en båtlengde bak gullfavoritt van Koeverden, og i TV-bildene kunne vi se spissen på hans grønne båt nærme seg centimeter for centimeter. Rendyrket regi. Og perfekt punktum.
4. Bartosz Piaseckis semifinale i fekting. Plutselig satt en samlet norsk presse i Excel Aerena og mange av dem skulle se en fektekamp for første gang. Dagsrevyen måtte utsettes. Nasjonen var sultefôret på stolte øyeblikk. Her kom det. Norsk-polakken vant og mattelæreren hadde sikret seg minst sølv. Dette var OL slik vi ønsker det.
5. Han ville egentlig bli sett på som norsk førstekjører, men alle snakket bare om Edvald Boasson Hagen. Etter løpet snakket vi bare om Alexander Kristoff, som vant massespurten til bronse. Visste han hvor god han var?
6. Men det visste ikke Henrik Ingebrigtsen. Innspurten hans på 1500 meter var lekenes norske rakettspurt som ga oss tro på framtida, også i friidrett.
PS: Dagsavisen tippet fire medaljer. Vi fikk fire medaljer. Men seks øyeblikk.