TRE STORE: Det går en linje fra Jesse Owens via Carl Lewis til Usain Bolt. De har mye til felles. Men kanskje ingen av dem er historiens største.
Det var neppe tilfeldig at Usain Bolt nevnte alle tre på sin pressekonferanse etter gulløpet på 200 meter. I kveld tar han sitt tredje London-gull, sitt sjette til sammen når Jamaica skal vinne 4x100 meter stafett. Men skulle de tape, er likevel Usain Bolt blitt en legende, ikke minst i egne øyne. Hvorfor?
Han er historiens første sprinter som vinner både 100 og 200 meter i to OL på rad. Sterkt medvirkende er også måten han gjør det på. Og når han i tillegg folkeliggjør toppidretten i den forstand at han er en av gutta rett etterpå, er det én av grunnene til at London-publikummet elsker ham. Dette er verdenseneren som kan glemme å spise frokost, retter opp med en «fish and chips», hilser på alle han møter og takker en av de frivillige idet han forbereder seg til 200-meterfinalen. Grunnen til at han skjelte ut Carl Lewis på pressekonferansen etterpå, er at Lewis har bidratt til å mistenkeliggjøre Jamaicas sprintsuksess. Da blir det alvor.
Carl Lewis vant mer enn Bolt, han vant lengdekonkurransen også, tok totalt ni OL-gull og deltok i fire OL fra Los Angeles i 1984 til Atlanta i 1996. Men han ble aldri folkets helt på samme måte. Han var den klassiske toppidrettsutøveren fra 80-tallet, bunn seriøs med lite rom for avvæpnende moro. Usain Bolt er tilpasset vår tid, tvitrer sine egne tanker, flørter med publikum og vet i detalj hvordan han skal utnytte TV-mediets kraft, både i forhold til verden og det landet han befinner seg i. Slik blir han «norgesvenn» når han er på Bislett, slik er han alle lands beste venn der han måtte være. I tillegg er han friidrettens største salgsplakat.
Når han samtidig vet å hylle Jesse Owens for hans historiske prestasjoner i Berlin i 1936 (gull på 100m, 200m, lengde og stafett) er det ikke bare fordi hudfargen er den samme, men omgivelsene han vant i. Jesse Owens er kanskje friidrettens største myte og kunnet vunnet enda mer hvis ikke andre verdenskrig hadde stoppet OL-syklusen også. Historiefortellingen har stort sett handlet om hvordan Adolf Hitler bevisst overså ham fra ærestribunen på Olympiastadion. Men den versjonen hangler. Owens selv syntes det var mye verre å bli avvist av USAs daværende president Franklin D. Roosevelt, som aldri inviterte ham til Det hvite hus. Og at det amerikanske friidrettsforbundet valgte en annen som årets friidrettsnavn, selv i 1935 da Owens satte seks verdensrekorder i seks forskjellige friidrettsgrener i løpet av en snau time. Å hylle en svart utøver var risikosport i datidas USA.
Den problemstillingen er ikke her lenger. I London-OL er det ingen som snakker om hudfarge. Men vi snakker om Usain Bolt, som ikke vet om han stiller i Rio de Janeiro i 2016. Han ser hva livet bringer og hva han har lyst til å gjøre. Han vil inspirere andre gjennom seg selv. Hvem er størst? Kåringen er umulig. Kanskje Hugh McIlvanney i The Times har rett: Sebastian Coe. Han vant både OL-gull på 1500 meter og arrangerte et fest-OL 32 år etterpå.
reidar.sollie@dagsavisen.no