London-lekene tar av. Denne lørdagen ble en ny verdensarena for friidrett skapt. Og hjemlandet erobret den umiddelbart.
LONDON: Det var en lørdagskveld der 80.000 tilskuere feiret en stolt britisk toppidrett. De prikket inn tre OL-gull på rad på samme arena der britisk historie mesterlig ble fortalt en uke tidligere.
Det er jo hyggelig for Lillehammer at byens navn ofte kobles til en idrettsfest der hjemlandet opplever suksess foran et velvillig og fargerikt publikum. Bildet kan bli vel glansfullt med årene, men hovedinntrykket sitter der. Og den assosiasjonen lå nær etter det vi opplevde på Olympiastadion i London lørdag kveld. Til og med togreisen tilbake til London sentrum minnet om Lillehammer: Glade mennesker, køkultur og raushet overfor utenlandske gjester.
Olympiastadion ble egentlig fylt opp for å hylle hjemlandets plakatnavn foran disse lekene, mangekjemperen Jessica Ennis. De engelske tabloidene har fyrt opp med full gass. Og folk fikk alt det de ba om. Seier i siste øvelse og tidenes lengste æresrunde. Som krydder i kveldsmenyen fikk de lengdegull til Greg Rutherford, riktignok på den svakeste vinnerlengden siden OL i 1964, men det betyr ingen ting. I OL handler ikke friidretten om verdensrekorder, men om å kåre vinnere.
Men ikke før man hadde satt seg og begynt å fordøye disse øyeblikkene, utviklet 10.000 meteren seg på en måte ingen av de tilstedeværende hadde drømt om. Da alle ventet på den afrikanske eksplosjonen, var det briten Mo Farrah som stakk. Og han så seg aldri tilbake. Det var ikke nødvendig heller.
På OL-stadion, som ligger i hans eget nabolag, opplevde han sitt livs øyeblikk. Og med kone og barn med på seiersbildene på indre bane lagde han kvelden til den familiefestenn den også ble. Voksne og barn, bestemødre og babyer så vi i de lange køene tilbake til Stratford International og den elegante lyntog-banen som bringer deg til St. Pancras i London på syv minutter.
For en uke siden rullet filmregissør Danny Boyle ut fortellingen om den britiske velferdsmodellen i en folkelig, humørfylt og inkluderende ramme. Denne kvelden fikk vi fortellingen om den britiske idrettsarven, det var her konkurranseidretten ble funnet opp og organisert. Og i en friidrettsfest med profesjonell regi ble det en kveld de tilstedeværende aldri vil glemme.
Det var som om Bjørn Dæhlie, Johann Olav Koss og Thomas Alsgaard skulle vinne gull på samme arena på samme kveld under Lillehammer-OL. Der ingen hoverte, men delte gleden med alle. Glansbilde? Ja. Og da festen skulle fortsette, dro gitarene de første akkordene. London rocker!