Frykten for at fotballen skulle forsvinne til betalkanalene er gjennom årets EM motbevist.
Nå er ikke bare kampene tilgjengelige for alle, man kan til og med velge norsk eller svensk kommentator. Og man kan (nesten) velge fotball uten reklame. Det er som om 70- og 80-tallet er tilbake. Det var opprinnelig Canal+ som satt med EM-rettighetene, men etter å ha regnet på det, og etter pålegg fra UEFA om at en viss andel av kampene måtte gå på åpne kanaler, solgte Canal+ videre til NRK og TV 2. Og så måtte de lage sin egen kanal for allmuen. Derfor har vi nå tre parallelle studioer som snakker om det samme. Det er flott!
Sendingene er forbausende like. Det er kvinnelige vertinner som introduserer mannlige eksperter, med hederlig unntak av BBCs Jackie Oatley, som TV 2 bruker. Denne kanalen legger også opp til det mest fotballfaglige fokuset med en kortversjon av sine suksessfulle Premier League-sendinger før og etter kampene. Det gir oss blant annet noe så pussig som en ordrik og delvis sprudlende Henning Berg, åpenbart lettet over å være fri fra de meningsbærende restriksjoner han la på seg selv som trener i Lyn og Lillestrøm. Det må ha vært godt for ham.
TV 2 vinner på det skråsikre fotballfaglige, mens NRK vinner på det reklamefrie. Det beste med NRK har vært pausene som har minnet oss på hva reklamen har tatt fra oss. Observasjonen ble signert av landets mest synlige reklameguru, Ingebrigt Steen Jensen, som takket NRK for pauseunderholdningen han riktignok selv var en del av. Paradokset er at rettighetshaver Canal+ ender som lillegutt. Men de har Lars Tjærnås, og da får vi i hvert fall fotballpedagogikk til toppkarakter. Og vi har fått tilbake radarparet Scheie og «Drillo», der sistnevnte lagde den norske fotballordboka på 90-tallet. Vi liker hans grunnleggende skepsis også til de beste lagene. Men Olsen er på feil sted. Han skulle vært en av aktørene, ikke formidleren. Slik tenkte ingen på 80-tallet. Da var EM for alle andre. Akkurat som i år.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.