Polen og Ukraina ønsker velkommen til fotball-EM, som begynner i morgen. Skepsisen er stor foran avspark. Det er det gode grunner til.
Da den mektige presidenten i det europeiske fotballforbundet (UEFA), Michel Platini, besøkte Warszawa for fire år siden for å se at EM-forberedelsene var i gang, ble det satt ut statister for å gi inntrykk av at byggingen var igangsatt. Polen fryktet at mesterskapet skulle bli fratatt dem. Nå er bildet annerledes.De siste årene er det Ukraina som har slitt med infrastrukturen og framdriften. Og i morgen spilles åpningskampen på Naradowy stadion i Warszawa mellom to av mesterskapets på forhånd gråeste lag, Polen og Hellas. Det bildet kan endres.
Det som også bør endres er det bildet som er gitt av de to arrangørlandene. Den NRK-sendte BBC-dokumentaren tirsdag kveld om klokkeren fotballrasisme i øst, har sjokkert mange. Fra flere nasjoner vil det komme privatfly som bringer de eksklusive gjestene fram til kampstart på flotte arenaer, og så tilbake etter kampslutt. De vil slippe å bo i vertslandene. Slik skal det ikke være. Det er også stor usikkerhet rundt hvor mange supportere som vil komme. Forhåndsreklamen har mildt sagt vært negativ. I går tok «Vålerenga mot rasisme» et initiativ og fikk umiddelbar respons på et opprop mot rasisme under EM som nå skal spres i Europa. Nettopp kampanjene mot rasisme har vært en suksess på verdens fotballarenaer de siste årene. Men det vil alltid være upløyd mark.
Mange vil sitte med fasiten etter mesterskapet. Var det riktig å legge fotball-EM hit? Men valgene må gjøres i forkant. Og med et Europa som er revolusjonert siden første EM-sluttspill i 1960, stiller det endrede krav til arrangører. Små land klarer ikke dette alene. Og hvis ikke mesterskapene skal gå på rundgang mellom Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og England, må man ta slike avstikkere som dette. Fot fotballen er det utfordrende, for allmennheten er det opplysende. Særlig Ukraina er for mange europeere en svart flekk på kartet. Kunnskapen om landet er lav. Lyskasterne på den nye og gedigne finalearenaen i Kiev skal ikke bare gi oss EM-finalen om drøye tre uker, det hjelper oss også å lære litt mer om et samfunn med store utfordringer.
Derfor blir tildelingen av store sportsarrangementer stadig mer omstridt jo oftere man beveger seg ut fra motorveiene. Vi husker fotball-VM i Argentina i 1978 og militærjuntaens trommer, vi husker slummen som skulle gjemmes bort i Mexico By i 1986, alle OL-arrangørene som har balet med boikottrusler og i den andre enden av skalaen: Tildelingen av fotball-VM i 2022 til Qatar. I går diskuterte Oslo bystyre å søke vinter-OL samme år. Arrangementer på dette nivået angår mange og handler om rettferdig fordeling av store ressurser. Hvem har råd til å arrangere slikt? Kanskje nettopp Qatar og Norge. I hvert fall ikke Ukraina.
Men nå skal vi holde oss til Europa, der finanskrisens utvikling også vil påvirke idretten. Italia tapte kampen om årets fotball-EM. Var det like greit? Neste gang er mesterskapet tilbake i en arrangørnasjon, hjemlandet til UEFA-presidenten, Frankrike. Man ønsket seg en trygg havn og ro i forberedelsene igjen. Det får man kanskje. Nettopp Frankrike var første arrangør av fotball-EM i 1960, og hadde formatet vært som dagens hadde også Norge vært med. Kun 17 land var påmeldt. Bare semifinalen og finalen utgjorde sluttspillet som varte en langweekend i Marseille og Paris. Interessen var laber. Norge ble slått ut av Østerrike i åttendedelsfinalen året før. Nå er 16 land med i selve sluttspillet og i Frankrike om fire år blir det 24. For med flere lag i folden øker potensialet for sponsorer og TV-avtaler ytterligere. Eller? Det er uro i markedene og det merkes også i fotballen. Norge og Sverige lekte med tanken om å arrangere EM i 2016, men den svenske regjeringen sa stopp. Planen som ble lansert var ikke økonomisk bærekraftig.
I dag er det 53 nasjoner med i UEFA og fotball-EM har vokst til å bli en kommersiell suksess. EM er rangert som verdens tredje største idrettsarrangement målt i omsetning. Bare fotball-VM og sommer-OL kommer foran. Nå kan man lese EM-statistikk som en konsentrert historiebok. Den første vinneren i 1960 het Sovjet. I 1976 gikk sluttspillet i Jugoslavia og vinneren ble Tsjekkoslovakia. Vest-Tyskland står som vinner to ganger og da Danmark tok gullet i 1992 var de ikke engang kvalifisert. Men tok plassen til det som senere ble «Rest-Jugoslavia». Hva blir ettermælet etter Polen og Ukraina?
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.