Noe er galt når det spilles landskamp mot England rett her borte og jeg prioriterer små, spanske kjøttboller.
29. november 1969 sendte NRK den aller første tippekampen på norsk fjernsyn. Skotten Hugh Curran, med fortid i Shamrock Rovers, Third Lanark og Corby Town, scoret vinnermålet for Wolverhampton mot Sunderland. 26 år seinere sendte NRK sin siste tippekamp.
På det drøye kvarte århundret med lørdagskamper fra England, sendte NRK 370 kamper. Vi satt og fulgte oppgjør som Coventry-Luton, Norwich-Swindon, Preston-Burnley. Så eksklusiv var denne ferskvaren på TV at vi tok alt de kastet til oss. Vi glefset i oss Charlton, Sheffield Wednesday og Leicester, og jublet de gangene vi fikk en indrefilet à la Liverpool. Det var ikke ofte, som regel var det magre bein fra Yorkshire vi fikk. Men vi satt der like forbannet hver lørdag klokken 16. Utsultet på levende bilder av fotball som ellers bare var å få noen minutter på Sportsrevyen. Eller så kunne vi være heldige utpå på våren og få en finale i en av europacupene. Men det var aldri noen garanti for det. Og det var uansett ofte skrinne greier med diffuse lag fra Bucuresti eller Beograd og med spillere hvis navn vi verken kjente eller kunne uttale. Nei, det var ikke sånn at vi akkurat forspiste oss.
I dag kan man se like mye engelsk toppfotball på TV på ett år som man fikk med NRK og tippekampen på 26 sesonger. I tillegg kan man se engelsk andredivisjon, italiensk, spansk, Champions League, tysk, Europaligaen og ja, norsk fotball. Og de lurer på hvorfor publikum ikke lenger kommer på Åråsen og Ullevål for å se heltene? Hallo! Vi er mette! Vi er så mette at vi snart blir forbanna.
Forrige helgs landskamp mot England på en halvtom hjemmebane var et godt bilde på at enda mer kake på stinn mage ikke alltid er en god idé. England på besøk hadde for noen år siden vært obligatorisk frammøte for mange av oss. En sjelden anledning, rett og slett. Men nei. Lørdagskvelden gikk med til tapas på balkongen og når jeg skulle sjekke mot slutten av andre omgang hvordan ståa var, ja så var det over. En landskamp mot England som jeg verken var på, så på TV, eller visste når startet, og min eneste forklaring er at jeg ikke bryr meg. Uhørt! Samme historie hører jeg fra andre tidligere misbrukere. De har fått nok. Og de sier det samme om Champions League-finalen mellom Chelsea og Bayern München. Det trekkes på skuldrene av det ypperste innen fotballen.
Så hva er forklaringa? Forklaringa ligger i at fotballen er blitt pakket inn og solgt som lett underholdning. Som alt i vår tid skal alt som det er mulig å selge, selges så heftig og aggressivt som mulig. Så dyrt som mulig. Og uten tanke på bærekraft. Stor, større, størst. Vekst! Smålige hensyn som at vi tross alt bare er fem millioner i dette landet, kan man ikke ta når man som fotballeder skal satse. At det er flere islendinger enn romerikinger på Lillestrøm, spiller heller ingen rolle. At ingen på Vålerenga veit hvor Vålerenga faktisk er, er ikke viktig. Idretten så mange elsket er på et tiår redusert til en bedriftsøkonomisk kalkyle. Hør bare på fotballpresident Yngve Hallens ord om at fansen flykter og sponsorene ikke lenger syns ballen er så rund og god, til Dagens Næringsliv sier han: «Publikum er rammen for PRODUKTET som bys fram på arenaene. TV-PRODUKTET er av- hengig av arena-PRODUKTET.» Når sjefen sjøl strammer slipsknuta, retter på blådressen og snakker om fotball som om det var tannbørster eller vaskemaskiner, så trenger han ikke lenger lete etter noen forklaring på hvorfor publikum snur ryggen til. Vi er mette.
Og fredag begynner EM. Det hadde jeg nesten glemt.
Publisert i Dagsavisen lørdag 2. juni.